Arbeidstaker eller arbeidsgiver, venstre- eller høyrepolitikk?

Det er nå en gang slik i det norske arbeidsliv at enten er man arbeidstaker, eller så er man arbeidsgiver/ selvstendig (enkeltmannsforetak).

Er man arbeidstaker, er det to valg; Enten å være organisert, eller å være uorganisert (dvs snylte på andre).

Politisk er det to valg.
Enten stemmer man på høyrepolitikk, dvs at man stemmer for økte forskjeller mellom folk - gjennom å motarbeide arbeidstakernes interesser og svekke arbeidstakernes sikkerhetsnett (velferdstjenester og arbeidsmiljø). De velgerne som passer inn på høyresiden i politikken er arbeidsgivere/ selvstendige (enkeltmannsforetak) som ikke ønsker solidaritet og utjamning med arbeidstakerne (helhetlig samfunnsansvar og samfunnsutvikling).

Det andre valget er å stemme på venstrepolitikk, dvs at man stemmer for et fellesskap (demokrati), solidaritet og fordeling. Det vil si å være opptatt av en velferdsstat hvor alle gis muligheter til å ha et anstendig og trygt liv, samt trygge arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår.

Sånn sett burde det bare vært to partier, dvs et "høyre-" og et "venstreparti". Alle andre partier representerer bare særinteresser, eller gjennom at partiene er drevet frem av personligheter som ville hatt store problemer med å samarbeide/ innordne seg på annen måte.

Alt det en fagforening foretar seg utad, handler om politikk - nærmere definert som ”arbeidstakernes interesser”!

Er man organisert, er det to valg.
Enten er man organisert et en fagorganisasjon som tar et helhetlig samfunnsansvar, og som ivaretar både arbeidstakere og arbeidsgivere/selvstendige, og som bygger sin politikk på fellesskap (demokrati), solidaritet og fordeling – dvs LO.

Eller så er man organisert i hovedsammenslutninger som kun er interessert i særinteresser for seg og sine – uten spesiell omtanke på fellesskapet (demokrati), solidaritet, fellesskap og fordeling. Eller sagt på en annen måte; De som velger andre hovedsammenslutninger enn LO – er arbeidstakere – som tror/ innbiller seg at fagforeningsarbeid ikke handler om politikk, og som tror at det er mulig å anvende høyresidens tankegods (individbasert) inn i fagforeningspolitikk. Det er selvsagt ikke mulig.
Derfor har Roar Flåthen helt rett når han mener at Unio og YS er gratispassasjerer. Takket være et sterkt LO, har ikke særinteressene og høyresidens tankegods som råder i andre hovedsammenslutninger fått den gjennomslagskraften som disse hovedsammenslutningene står for.