Tenk om

Hvordan ville befolkningen reagert om 27 Fremskrittsparti/ Høyrepolitikere tilegnet seg makten og retten til å velge statsminister og utenriksminister, under et nærmest privat arrangement forbeholdt høyresiden elite i Norge? Tenk deg den tanken.

I disse dager har EU valgt sin første president og utenriksminister, dvs Herman von Rompuy som president, og Cathrine Ashton som utenriksminister.

Det er bare å konstatere at prosessen med å finne frem til en felles presidentkandidat og utenriksministerkandidat har ingen forankring i befolkningen – og dermed velgerne - i EU. Kandidaturene til EUs president og utenriksminister har heller ingen forankring ide enkelte lands partiorganisasjoner. Her har toppene fra høyrepartiene valgt på egenhånd! Slik fungerer demokratiet i EU.
Ved valget til EU-parlamentet tidligere i år, var det bare ca 43,1 % av EUs stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten – et alarmerende lavt tall.

De velgerne som benytter seg lojalt av stemmeretten i EU, er trolig i hovedsak den rike delen av befolkningen – de som har personlig økonomisk vinning av høyrepolitikk, mens arbeidstakere er større grad er blitt likegyldige. Arbeidstakere og deres fagorganisasjoner blir overkjørt av politikere og de (de høyrestyrte) EU-domstolene i arbeidsrettssaker. Arbeidstakerne ser at politikerne – med støtte av EU-domstolene, traktater og direktiver - driver frem et todelt arbeidsmarked – dvs fremvekst av en ny underklasse. Ungdomsopptøyene i Frankrike for en tid tilbake viser fremveksten av nye underklasser, og at disse menneskene står nærmest uten verdi for EU og EU-politikken. Hva har arbeiderklassen da å tjene på å bruke stemmeretten - på et system og en politikk som gjennom direktiver og traktater som har til hensikt å ytterligere frata dem enda flere rettigheter – støttet av EU-domstolene som åpenbart mp være politiske høyreorienterte.

EU er en konstruksjon styrt av markedsliberalisme, med utspring i New Public Management, det vil si et system hvis formål er å svekke offentlig styring, kontroll og revisjon, samt drive fagforeningsknusing og frata arbeidstakere faglige opparbeidede rettigheter, og rive ned velferd, samt eksisterende fordelings- og utjamningspolitikk. Svekkelsene i pensjons- og stønadssystemer som har gått som en rød tråd i EU-landene seneste årene, innføring av tjenestedirektivet, og EU-domstolenes kyniske fremming av sosial dumping i sine domsavsigelser – er dermed svekkelse av fagforeningsmakt (og tilsvarende øking av arbeidsgivermakt).

Lisboa-traktaten legger til rette for et mer overstatlig EU (reguleringsstat), der medlemslandene vil miste dagens vetorett på en rekke områder. Det vil trolig ha den konsekvens at høyrepolitikken blir ennå mer styrket og forankret. I dag består EU av 26 land som man kan definere at er styrt av høyresidens partier - dvs med en politikk som politisk ligger et sted mellom høyre og Fremskrittspartiets politikk målt etter norsk målestokk. I et slikt system har ikke sosialdemokratiets verdier og forankring noen muligheter til og nå frem. Sosialdemokratiets verdier og forankringer vil bli stoppet av vedtatt av EUs direktiver og traktater.
Sosialdemokratiet i store deler av Europa ligger i dag med brukket rygg. Det er vanskelig å se for seg en snarlig mobilisering og oppbygging av de sosialdemokratiske partiene igjen, slik at det blir et flertall for sosialdemokratisk politikk i Europa, og dermed en mulighet for å reversere den markedsliberalistiske politikken som føres. Bordet fanger EU-landene så sterkt gjennom de vedtatte direktivene og traktatene, at velgerne har store problemer med å se forskjell på høyre- og venstresidens politikk i praksis. Det forklarer i stor grad den lave valgdeltakelsen (43.1 %) ved valget til EU-parlamentet.

EU styres derfor i dag av 27 land, med en politikk som grovt sett kan sammenlignes med den Høyre og Fremskrittspartiet ville ført om de hadde hatt makt i Norge i dag.
Når EU nå valgte president og utenriksminister, så har EU-parlamentet bare 43,1 % av de stemmeberettigede bak seg. Deretter har EU-landene, med 27 mer eller mindre høyreorienterte statsledere i spissen bestemt hvem som skal trone posten som EU president og utenriksminister.
Lenge leve demokratiet (om det er noe igjen av det i EU)!