Konsekvenser av AS-ifisering av offentlige virksomheter

Mange statlige og kommunale virksomheter er siden innføring av markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet blitt omdannet til AS/ foretak/ stiftelser. Når en virksomhet går fra politisk, demokratisk forvaltning, over til å bli styrt etter aksjelovens og New Public Managements regnskapssystemer - så overføres all demokratisk politisk makt, styring og kontroll over til private personer. Privatpersoner som det offentlige ofte ikke engang får vite utvelgelseskriteriene for (ofte overlatt til private headhuntingsfirmaer). Ingen får vite hva slags vennskapsbånd/ habilitet som råder hos private headhuntingsfirmaer og de som blir anbefalt som ledere fra disse firmaene en gang! Det man trygt kan konstatere er at det har oppstått en «gutte-/ jente-klubben» grei, som bytter på som styreverv- og ledelsesgrossister uavhengig av hva slags resultater de oppnår (det virker som de beskytter hverandre). Det er vel få som har så sikkert stillingsvern i dag som denne kretsen av styreverv- og ledelsesgrossistene. Det jeg generelt synes er verst med "privatiseringen", er når politikere gjennom AS-ifiseringer o.l, velger å fraskrive seg all makt og styring over fra demokratisk forvaltning over til private personer i styrer og råd – opplever å se en ekspansjon av grådighetskulturer. Enkelte grådighetskulturer som ofte danner mistanke om former for kameraderi – eksempelvis når personer blir betalt ut i form av kjempesummer – tross for at de blir definert til ikke å holde mål i virksomheten. Det som skjer etter at offentlige virksomheter er blitt «privatisert»/ AS-ifisert av demokratisk valgte politikere, er at "staten (politikerne)" blir identifisert med den samme grådige lønns- og personalpolitikken som disse «offentlige» virksomhetene bedriver! Dette fordi virksomheten helt eller delvis er statens/ kommunenes eiendom, og det er politikerne som bevilger pengene til virksomhetene uten klausuler/ eventuelt tar ut for lite av overskuddet, som så i neste omgang får denne grådighetskulturen til å eskalere! Det er mange som har fått tykke sugerør inn i de offentlige kassene. På den andre siden, sitter disse «private» i styrer og råd og krever gjennom de samme demokratiske valgte politikerne at arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår (rettigheter) skal svekkes, fagforeningene skal få mindre makt (kjør på med EU-direktiver og domsavsigelser), universelle velferdsordninger for arbeidstakere forringes osv. På denne måten har maktbalansen mellom arbeidsgiversiden (1 % samfunnet) på den ene siden, og arbeidstakerne på den andre siden, gått betydelig i retning av arbeidsgivernes favør. Med andre ord – grådighetskulturen for ledere - med tilsvarende forringelse av rettigheter/ universelle velferdsordninger til arbeidstakere virker til å være en villet politikk - uavhengig av politisk farge. For alle de politiske partiene viser seg å være mer eller mindre like markedsliberalistiske, og like tilpasningsdyktige til EUs politikk på dette området – med noen små nyanser. Offentlige virksomheter og offentlige eiendommer (her under inntatte skatte- og avgiftsmidler) er folkets og fellesskapets eiendom! Det er grunnlaget for landets velferd og velferdssystemet. Det bør bety at fellesskapets (velgernes) midler bør forvaltes med respekt og klokskap – ikke av et mindretalls grådighetskulturer. Sånn sett har prisen for «privatiseringen» av offentlige virksomheter vært altfor høy! Spesielt når vi ser hvilken ulykke innføringen markedsliberalismen (New Public Management) og påfølgende privatiseringen av offentlige virksomheter – og hva det har medført i land som USA, Island, store deler av EU og andre land med sine store finans- og gjeldskriser. Det er prisen samfunnene må betale for avdemokratisering av demokratisk styring og kontroll!