Konsekvenser av at Norge har privatisert sykehusene?

I 2001 valgte i Norge å følge utviklingen i EU – dvs i en bit-for-bit-politikk å privatisere helsevesenet. Og EUs politikk er ren høyrepolitikk! Norske sykehus endte om med å bli foretak etter et forlik mellom Arbeiderpartiet og høyrepartiene. I praksis er det å etablere sykehus som foretak det samme som å ”privatisere” sykehusene, dette fordi demokratisk folkevalgt sykehusstyring ble erstattet med privatpersoner, som er plukket ut vilkårlig til å sitte helseforetakenes styrer - i mer eller mindre lukkede styrerom. Ordningen med mer eller mindre lukkede styrerom og saksdokumenter unntatt fra offentligheten, medførte at regjeringen bestemte at du ville ha ”folkevalgte” personer inn i styrene. Disse folkevalgte representerer ikke andre enn seg selv, fordi disse representantene ikke har noe folkevalgt organ som instruerer hva de skal mene i styrene. Helseforetakene er siden 2001 blitt forvaltet med et betydelig demokratisk underskudd – men en forvaltningsmodell som til sammenligning er veldig det demokratiske underskuddet som råder innefor EU! Lønns- og personalpolitikken i helseforetakene – innbefattet stort bruk av svindyre private konsulenter representerer en uverdig grådighetskultur – hvor noen har fått tykke sugerør i skattebetalernes penger innenfor helsesektoren. I tillegg er det oppstått en situasjon hvor det er blitt akseptert å hente inn sentrale ledere helseforetakene imellom. I Helse Sør- Øst har man eksempelvis valgt å hente styreleder i Helse Sør-Øst fra Helse Vest – dvs et system hvor vi er i ferd med å utvikle et system som jeg kaller ”helsebaroni”. Når politikere i dag uttaler seg om sykehusspørsmål, er ikke uttalelsene deres verdt mer enn et avisinnlegg skrevet av ”hvem-som-helst” – fordi politikerne selv har valgt å frasi seg all styring, makt og kontroll til private personene i helseforetakenes styrer. Slik utvikling kan redusere valgdeltagelse blant store befolkningsgrupper betraktelig – og hvor det bare er de med private – ofte grådige personer – som benytter seg av stemmeretten (de som har noe å tjene på å bruke den). I tillegg har politikerne latt det skje i Norge – som i EU – å få etablert et todelt helsevesen, hvor de rike med egne helseforsikringer få snike i køene. Dvs innført et system med helseapartheid. Helse er blitt gjenstand for et marked – betalt av skattebetalerne, hvor skattebetalernes behov for helsetjenester ignoreres til fordel for private helseforsikringer (de rike). Undersøkelse fra Forbrukerrådet Forfatteren Bent Sofus Tranøy har i sin bok ”Markedets makt over sinnene” tatt for seg hvordan ulike brukerundersøkelser anvendes for å gi markedet (de rike) enda mer makt. Tranøys tanker dukker opp når man på dagens nettside Dagbladet.no (10.07), presenterer en ny undersøkelse fra Forbrukerrådet - som viser at 31 prosent av befolkningen mener det er sannsynlig eller veldig sannsynlig at en som pasient blir usatt for skader ved norske sykehus. Tallene viser med all tydelighet hvordan tilliten til sykehusene faller når privat styring og forvaltning erstattes av demokratisk styring og kontroll. EUs personalpolitikk råder innenfor sykehusene? Dagsavisen presenterer i dag (10.07) en artikkel som viser at en av to leger er midlertidig ansatt, og vi vet fra tidligere medieoppslag om hvordan ulike vikarbyråer og annen bruk av midlertidige ansettelser generelt florerer innenfor helse og omsorgstjenester. Legeforeningen mener at dagens utstrakte bruk av midlertidige ansettelser blant sykehusleger går utover kvalitet og pasientsikkerhet. Det kan ikke være vanskelig i dele legeforenings bekymringer her. Bruken av midlertidige ansettelser ved norske sykehus – i strid med lov- og avtaleverkets intensjoner, og bruk av vikarer, viser hvordan den norske regjeringen tilpasser seg EUs personalpolitikk fremfor å stå for en egen politikk. Den 22. juni 2012 ble det vedtatt å innføre EUs vikarbyrådirektiv (2008/104/EF) i norsk rett. Dette gjøres ved at det inntas nye bestemmelser i blant annet arbeidsmiljøloven, tjenestemannsloven og ferieloven – stikk i strid med så gått som alle arbeidstakerorganisasjonene i Norge sine anbefalinger. Egen sykehuspolitikk? Hvilken vei skal Norge velge? Fortsette med helseforetaksmodellen og EUs todelte og ”privatiserte” helsepolitikk/ personalpolitikk betalt av skattebetalerne. Eller skal politikerne ta makta tilbake slik at vi får et helsevesen underlagt demokratisk styring og kontroll? Kort sagt; Innføre en egen sykehus- og helsepolitikk – med likebehandling av personer uavhengig av hvor man bor og hvilken inntekt man har?