Streikeretten - kilden til vår velferdsstat

Streikeretten for arbeidstakere, og anledning til lockout for arbeidsgivere, er hjemlet i Arbeidstvistloven og Tjenestetvistloven. Både lockout og streik er rettslig hjemlet som lovlig konfliktmidler i arbeidslivet, og er en grunnleggende demokratisk rett i vårt samfunn. Streikeretten er beskyttet også i menneskerettighetserklæringen Streikeretten har vært kilden til oppbygging av vår velferdsstat – gjennom tariffavtalene. Kollektive tariffavtaler har historisk/ handler om fordeling av verdier som skapes (det å ha en anstendig lønn som er til å leve av), arbeidstidsforkortelser (som var på 13 til 16 timers arbeidsdager på 1800-tallet), ferie (arbeidstakere fikk rett til 4 dagers ferie først i 1916), pensjoner, uførepensjoner, forsikringsordninger, permisjonsrettigheter, stillingsvern, sykepenger når vi blir syke for å nevne noe. Alle disse ordningene kom først i stand i tariffavtaler – og er senere i det store og hele blitt allmenngjort gjennom lover – vedtatt av Stortinget. Mange folk tar det for gitt at vedtatte lover og velferdsordninger gjelder for all fremtid. Slik er det definitivt ikke. Fremskrittspartiet/ Høyre har signalisert at de vil gjennomføre mange endringer på flere lovene og velferdsordninger hjemlet i lovverket om de får flertallsmakt. I snitt annen hvert år, reforhandles tariffavtalene/ overenskomstene. Det betyr at arbeidstakerne må reforhandle (videreføre) etablerte ordninger på nytt (det forhandles om hvert eneste punkt i tariffavtalene/ overenskomstene på nytt), ved siden av nye reformer. Derav er streikeretten helt avgjørende å ha for arbeidstakere – i sin nåværende form. Ryker streikeretten – er det åpenbart at velferdssamfunnet/ velferdssamfunnet står i virkelig fare for å bli rasert til fordel for profitt til arbeidsgiverne! I dag er det bare LO igjen – i hele Norge – som forsvarer velferdsstaten, og har makt til å bidra til å videreføre den i samarbeid med partier som støtter LOs saker (handlingsprogram)! Steikeretten forsøkes kneblet Streikeretten - i form av sympatistreik - er kneblet av EU-domstolene (Laval-saken). I Europa kan man derfor hevde at EU-domstolene er blitt en ren ”arbeidsgiverdomstol”, bygd på markedsliberalisme/ kapitalistiske holdninger og forutsetninger – og ikke på folkelig/ demokratisk vilje (menneskerettighetene). EU/ EU-domstolene representerer en fare for hele velferdsstaten – fordi de gjennom Laval-dommen har EU signalisert at de vil begrense streikeretten. I 2000 fremmet Fremskrittspartiet (Siv Jensen/ Fridjof Frank Gundersen) et forslag i Stortinget, hvor de ba regjeringen fremme et lovforslag som skulle gi ”nærmere rettslig avgrensning av begrepet streikebryteri”. Et åpenbart forsøk på å kneble streikerettigheter for arbeidstakere – og forskyve maktbalansen mellom arbeidsgiversiden og Arbeidstakersiden i favør av arbeidsgiverne. Det går mot nytt Stortingsvalg (2013), og Fremskrittspartiet ligger for tiden meget lavt når det gjelder å legge seg ut med saker som provoserer fagbevegelsen. I stedet skyver de Frenskrittspartiets ungdomsorganisasjon foran seg. Nylig foreslo Fremskrittspartiets ungdom at de vil fjerne streikeretten og at arbeidstakere ensidig skal forholde seg til en ”arbeidsavtale”. Det som også er interessant å registrere, er at Fremskrittspartiet har programfestet at de vil fjerne arbeidstakernes rett til kollektive tariffavtaler. Og partier med slike programposter – søker makt i Norge. Det er virkelig et stort tankekors! Hva skjer ved fravær av streikerett? Gårdarbeidere var i sin tid de lavest rangerte arbeidstakere vi hadde i Norge – en ordning som opphørte mot slutten av 1800-tallet. Gårdarbeiderne hadde en ”arbeidskontrakt” som ble reforhandlet en gang hvert år. Lønnen gårdsarbeideren fikk var stort sett nødvendig arbeidsklær, mat og losji, og hvor gårdsarbeideren sto alene om å forhandle om sine kår. Gårdsarbeideren hadde ingen streikerett, ingen kollektiv tariffavtale å slå i bordet med, ikke noe stillingsvern, og ingen organisasjon til å støtte seg. Gårdarbeideren var i prisnippet rettighets- og rettsløs. Hadde gårdsarbeideren eksempelvis vært så uheldig å ha skadet arbeidsredskap e.l, ble det omgjort til en kostnad for bonden. Som regel resulterte det i at sto gårdsarbeideren sto i gjeld til bonden – og fikk som regel av slike grunner aldri muligheten til å løsrive seg fra bondens makt/ kontakt. Gårdsarbeiderkontrakten var i realiteten en slavekontrakt for de fleste. Kontrakten ble håndhevet slik at det kunne medføre politi/ fengselsstraff om kontrakten ikke ble etterlevd slik bonden krevde. Det er i den retning – som gårdsarbeiderne hadde på 1880-tallet – vi går i om streikeretten og retten til kollektive tariffavtaler fjernes. Det moderne arbeidsliv forankres i trepartssamarbeid I LO vil vi ha et moderne arbeidsliv, hvor trepartssamarbeidet står sentralt. I den settingen står arbeidstakernes streikerett, og arbeidsgivernes muligheter for lockout som viktige demokratiske virkemidler for gjensidig maktbalanse. Streik er et lovlig kampmiddel på lik linje med arbeidsgivernes anledning til å gjennomføre lockout. Fjernes streikeretten og de kollektive tariffavtalene – kan veien være ubehagelig kort tilbake til gårdsarbeiderens lønns- og arbeidsvilkår. Ingen har mer tydelig enn Fremskrittspartiet utvist at det er dit de vil arbeidstakerne igjen. Hele det norske samfunnet er basert (organisert) på et trepartssamarbeid, hvor offentlige myndigheter, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden er parter. Det er denne måten å organisere samfunnet på som gjør at Norge kåres til å være et av verdens beste land å bo og jobb i, har blant verdens laveste arbeidsledighet og har blant verdens beste velferdsordninger. Slik må utviklingen av arbeidslivet også bli i fremtiden! Streikeretten er en del av menneskerettighetserklæringen – verken EU eller høyrepartiene må noen gang få anledning til å tukle med den! Det er min påstand at det er streikeretten som er kilden til vår velferdsstat!