Oppslutningen rundt Fremskrittspartiet faller!

Nå ser det ut til at Fremskrittspartiet ambisjoner om makt er fjernere enn på lenge – og takk for det! Etter at den rød-grønne regjeringen la frem statsbudsjettet – så er det mye som tyder på grunnlaget for misnøyen hos mange i Fremskrittspartiets sympatisører har falt. I følge DNs meningsmåling er Fremskrittspartiet i fritt fall – og faller med 3,9 % - og Høyre får 20,2 %. Arbeiderpartiet får en oppslutning på 37 %. Det viser at norsk politikk går den rette veien – med de rød-grønne – noe stadig flere oppdager, samtidig som Høyre øker på opposisjonens side.

Ved årets Stortingsvalg var det mange utlånte velgere fra Høyre som sympatiserte/ stemte på "De misfornøydes parti” (som Fremskrittspartiet i praksis er) – ut fra at Fremskrittspartiet hele tiden spiller på misnøye. Disse velgerne forlater nå Fremskrittspartiet (det synkende skip) og vender tilbake til Erna Solberg og Høyre. Det beviser også at mange av disse Fremskrittspartisympatisørene/ velgerne er like vinglete i sitt politiske syn som alle de andre i grunnstammen til Fremskrittspartiets tillitsvalgtkorps.

Det er nok mange arbeidstakere som har oppdaget at Fremskrittspartiet ikke er rett parti for å kunne beholde/ forbedre faglige rettigheter. Nå ser jeg at veldig mange tillitsvalgte i Fremskrittspartiet (trolig bevisst) ikke bruker betegnelsen ”arbeidstaker” – men bruker i stedet ord som ”lønnsmottaker eller ansatt” i skrift og tale. Tilsynelatende later det til at benevnelsen ”lønnsmottaker/ ansatt” skal virke litt mer forfinet og eksklusivt – og har trolig som formål å fremmedgjøre enkelte fra begrepet ”arbeidstaker”. Hvordan man enn snur og vender på det – så er den juridiske betegnelsen ”arbeidstaker” når man er i andres tjeneste – den realiteten er det ikke mulig å flykte fra verken for ”Kong Salomo” eller ”Jørgen hattemaker”!

Det er nok særlig to punkter som gjør at mange arbeidstakere vender Fremskrittspartiet ryggen. Det ene punktet er at Fremskrittspartiet vil fjerne de kollektive tariffavtalene. I Fremskrittspartiets program fremgår det at de gradvis vil over på et system hvor lønns- og arbeidsvilkår skal fremforhandles på den enkelte virksomhet. I et forsøk på å ufarliggjøre denne realiteten – sier de riktig nok at de vil ”beholde” allerede inngåtte avtaler. Så det er rimelig grunn til å anta at det er ungdommen(førstegangssøkere på arbeidsmarkedet) som Fremskrittspartiet mener ikke bør få ta del i kollektive tariffavtaler. Antakelsen berettiges i at Fremskrittspartiet mener at unge arbeidstakere bør ansettes på ”midlertidige arbeidskontrakter”. Det er arbeidsgivere som benytter seg av denne taktikken i dag. Det er de som i dag går på ”midlertidige arbeidskontrakter” som beretter om arbeidsgivere som truer med å gi sparken/ ikke fornye midlertidige ansettelseskontrakter og eventuelt faste kontrakter om de organiserer seg. Det er også de som må organisere seg i all hemmelighet for sine arbeidsgivere.

Om Fremskrittspartiet mål om at lønns- og arbeidsvilkår er et lokalt anliggende – så vil det kunne få katastrofale følger på sikt. Det vil i praksis ofte bety at den enkelte arbeidstaker (alene) skal fremforhandle sin lønn ovenfor arbeidsgiver (hele virksomhetens administrative enhet). Det vil på sikt medføre at (ikke som et ”fremskritt” men som et ”tilbakeskritt”) vi går tilbake til 1800-tallets metode å drive lønnsforhandlinger på. For alle arbeidstakere som kjenner historien og historiens konsekvenser – tror jeg ikke ønsker seg tilbake dit.

Det andre punktet er at dersom de kollektive tariffavtalene faller, faller også den kollektive streikeretten. Hvilken lokal forening på en virksomhet med 15 – 20 ansatte vil ha ressurser, økonomi (streikekasse) og støtte (sympati) til å gjennomføre en streik for å kunne beholde/ forbedre gode lønns- og arbeidsvilkår? I hodene til de som har forfattet Fremskrittspartiets program, vet de at det vil være veldig få (om noen) som makter å gjennomføre en slik streik (og samtidig beholde/forbedre rettighetene sine), og det er det Fremskrittspartiet i praksis vil – dvs å fjerne streikeretten. Et slikt system vil også lettere kunne åpne for at arbeidsgivere benytter/ erstatter streikende med streikebrytere.
Konklusjon; Det Fremskrittspartiet vil til livs - er ”solidariteten”!

Foran Stortingsvalget i 1985 kom ovennevnte godt til uttrykk. Arbeidsledigheten var økende som følge av Høyre-regjeringen til statsminister Kåre Willoch – og innføringen av New Public Management (markedsliberalisme). Da sa Fremskrittspartiets leder, Carl I. Hagen at; ”lønnsmottakere måtte begynne å underby hverandre på lønn – slik at de får seg en jobb”. Dvs et slags anbudssystem på lønn for at arbeidstakere skulle få seg jobb. Dette var et kraftig angrep på de kollektive tariffavtalene og en politikk i retning av at den enkelte selv skulle fremforhandle sin lønn. Akkurat på dette punktet har Fremskrittspartiet fremstått som ganske konsekvente i sin politikk – målt opp mot hvor mye de vingler og snor seg ellers i det politiske landskapet.

Ved årets valgkamp, ble Fremskrittspartiet både avslørt og virkelig ”tatt på senga” samtidig. Det skjedde under partiutspørringen på TV 2. I alle år siden TV 2 åpnet – så har TV 2 vært Fremskrittspartiets fjernsynskanal - hvor ingen har stilt spørsmål ved verken konsekvenser eller sammenhengen i alle utspillene som Fremskrittspartiet har kommet med. Her har det vært ”tut og kjør” hele veien! Men her feilberegnet partiledelsen i Fremskrittspartiets seg totalt. De ble tatt på senga – og avkledd totalt! Overbudspolitikken til Fremskrittspartiet ble så ille, og så usammenhengende at selv TV 2 (ved Pål T. Jørgensen) måtte stille spørsmålet hvor Fremskrittspartiet skulle hente alle pengene fra for å nå sine mål. Saken var at det oppsto et gap på mer enn 100 mrd kr mellom Fremskrittspartiets lovnader til velgerne og hva de faktisk hadde av økonomi til disposisjon (etter lovnader om skatte- og avgiftslettelser). Selv TV 2 fant det uetisk og uforsvarlig å la slik uansvarlighet passere uten å stille spørsmålstegn ved det. Siv Jensen, Fremskrittspartiets leder, fremsto som en partileder uten kontroll og oversikt over kostnader knyttet til egen politikk. Det var en situasjon som Fremskrittspartiets leder, Siv Jensen, var så til de grader totalt uforberedt på – så alt gikk bare helt galt!

Fremskrittspartiet ødela ikke bare muligheten for et borgerlig regjeringssamarbeid og regjeringsskifte med sin uansvarlighet – men nå i disse dager mister de også troverdighet – de blir gradvis avslørt (og takk for det). Til tross for at vi er inne i en verdensomspennende finanskrise – så leverer de rød-grønne! Etter fremleggelsen av forslag til statsbudsjett for 2010, ser vi at klagekoret til Fremskrittspartiet har stilnet radikalt. Det er ikke lengre til stede et grunnlag for misnøye! Det lover bra – måtte Fremskrittspartiet aldri komme til makten i landet vårt – av hensyn til opprettholdelsen av velferdsstaten og arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår !