Rederskatten - fellesskap eller klasseskille?

Høyesterett avsa nylig en dom, om den såkalte ”rederskatten” – hvor dommerpanelet Høyesterett delte seg i to ved domsavsigelsen, dvs si 6 – 5. Og hvor staten tapte saken mot rederne.

Saken handlet om at regjeringen ville innføre en skatteordning på rederivirksomheten som innebærer at de vil få null inntektsskatter, forutsatt at rederne tilbakebetaler utsatt skatt (skattekreditt). Et beløp på 21 mrd kr - som er samlet opp de seneste ti årene. I realiteten snakker vi om tilbakeføring av 14 mrd kr – fordi en tredjedel av beløpet kan avskrives mot miljøtiltak jf gitte opplysninger.

Ordningen med ”nullskatt på rederivirksomhet” er en EU-tilpasning, - i den hensikt å komme på ”likt skattenivå som i EU” er den offisielle forklaringen. Dette skatteregimet er en trussel mot velferdssamfunnet! Realiteten er at EU – og den høyrepolitikken som de fører – har som formål å demontere velferdssamfunnet. Det vil ikke forundre meg det minste om demonteringen av velferdsstaten er blant de viktigste årsakene til at rederne går så hardt ut som de gjør. Det er verdt å merke seg at den rike eliten trenger ikke velferdsordningene i sin daglige husholdning – fordi de stort sett kan betale sine behov selv. Derfor utviser de ingen omsorg eller omtanke ovenfor velferdsordninger som er allmenngjort – blant annet ovenfor arbeidstakere og trygdede.

Rederne mente at det å innføre en ny skatteordning - med tilbakevirkende kraft - er i strid med Grunnlovens prgf 97.

Høyesterett – klassejusen og elitens venn!

Frem til begynnelsen av 1980-tallet, var det et grunnleggende prinsipp at tiltalte skal dømmes av ”likemenn”. Det gjaldt også opprinnelig dommerstanden i Norge. Dette prinsippet ble brutt da regjeringen til Kåre Willoch kom til makten og innførte markedsliberalismen i Norge i 1981 og i 1985. Noe av det første Willoch gjorde når hans regjering kom til makta, var å tilnærmelsesvis doble lønnsnivået til høyesterettsdommerne. Det er en del av å drive høyrepolitikk å utvikle en elite blant dommere. Dvs å etablere et miljø (klasseskille) med dommere som etter hvert mister omgang og empati med arbeidstakere og trygdede, dvs å etablere arbeiderfiendtlige holdninger – en holdning som i rettslig sammenheng i stor grad også vil ramme trygdede! Arbeiderfiendtlige holdninger (og forsvarere av den sterkestes rett) gjenspeiler generelt hele domstolsapparatet i Norge (klassejus)! Et inntrykk domstolene selv har skapt.

Slik jeg leser dommen til høyesterett i saken vedr rederskatten, så opplever jeg den kan være en ”kunstig sammensatt” dom. Det er slik at på den ene siden sitter staten og regjeringen – på den andre siden står (stor)kapitalen. Tallet 6 – 5 mistenker jeg for å være sammensatt slik kunstig for at høyesterett til en hvis grad skal tekke staten/ regjeringen – men hvor det viktigste for høyesterett har vært å sikre flertall for kapitalen og markedsliberalismen (nedbygging av velferdssamfunnet).

Tatt i betraktning hvor ensidig arbeiderfiendtlige – de klassejusfikserte dommerne i Norge generelt er, er det påfallende å registrere at tallet ble så jevnt som 6 – 5. Et slikt ”jevnt tall gjenspeiler” overhode ikke min erfaring med domstolsapparats klassejus gjennom mange år. Jeg legger da til grunn at siden velferdssamfunnet inkluderer arbeidstakere og trygdede – så mistenker jeg flertallet av norske dommere for å ha forutinntatte negative holdninger til staten ut fra klassejusbegrepet.

Min opplevelse er at høyesterett nok en gang viser at den er en politisk domstol – på lik linje med EU-domstolene, hvor markedsliberalismen (forskjellssamfunnet) settes foran hensynet til velferdsstaten.

Rederiene – utflagging – krav til Norge

Det er jo ikke et ukjent fenomen at rederne klager og syter hver gang Norge ber om at rederne skal bidra til fellesskapet - på lik linje med andre enkeltpersoner og virksomheter. Norge har tradisjonelt vært meget ettergivende ovenfor – og rederne har fått store særfordeler, blant annet gjennom ulike typer av verftsstøtte, NIS-register mv. Likevel er rederne ikke blitt fornøyde, og noen har flagget ut og/ eller etablert seg i skatteparadiser.

Hvorfor skal skipsrederne ha så store fordeler på skatt?
Det er grunn til å reise akkurat det spørsmål. Skipstrafikken viser seg å være store forurensere – da drivstoffet båtene anvender ofte er svært miljøbelastende. Hvem betaler belastningene for miljøskadene – det er verdenssamfunnet. I den markedsliberalistiske verdenen er filosofien at ”den som forvolder – er det som skal betale”. Er det ikke da naturlig for skipsnæringen etisk og moralsk å bidra med skatter og avgifter på lik linje med andre?

Utenfor Langesund og Fedje har vi hatt to store forurensingskatastrofer forårsaket av båter ganske nylig. Hvem har i hovedtrekk måttet betale for de katastrofene – jo det er de frivillige og skattebetalerne i Norge i form av oljevernberedskap både materielt og menneskelige? Herunder opplæring, beredskap og utstyr. Nå skrikes det på ennå mer beredskap – som en konsekvens av erfaringslærdommene etter blant annet de to nevnte katastrofene. Hvor er redernes etiske og moralske ansvar her både nasjonalt og internasjonalt – gjennom å bidra med skatt på lik linje med andre?

Utenfor Somalia, i Aden-bukta, foregår hyppige kapringer av skip av pirater. Som en konsekvens av denne forbrytervirksomheten har Norge stilt opp med militært mannskap, blant annet båten ”KNM Fridtjof Nansen” for å bistå med beskyttelse av rederiene båter i Adenbukta. Men å bidra med skatt som en gjenytelse - på lik linje andre norske borgere – det vil ikke rederne!

Vi ser at flere enkeltpersoner innen skipsfart har fått bygge ned strandsoner i Norge – for dermed å stenge allmennheten ute fra tilgang på strandområder, på dispensasjoner. Disse rederne møter velvillighet rundt i kommunene – men de ville engang bidra med å skatt på lik linje med andre - som en motytelse. Slik honoreres det for å stenge arbeidstakere og trygdede fra ferdsel langs våre strandområder.
Så er det ikke snart på tide at disse rederne går litt inn i seg selv, og utviser et samfunnsansvar på selvstendig grunnlag– ved siden av et etisk og moralsk ansvar?

Etter at høyesterett fremstår med slik markedsliberalistisk klassejus – mot fellesskapet, er det ikke andre måter å få endret holdninger på enn å appellere til de enkeltes samvittighet!