Ad søkere som ny NSB-sjef

Det rapporteres at bare 3 kandidater har søkt som Einar Engers etterfølger som leder i NSB, hvorav kun en er betegnet som ”til en hvis grad kvalifisert”. Hodejegerselskap Delphi Consulting er på jakt etter nye kandidater, og Liv S. Bøe i Delphi Consulting hevder at de er i dialog med ”interessante kandidater”.

Hva er gått galt? Det er selvsagt mye, og her trengs det åpenbart både analyser og en debatt om mulige årsak. Kanskje bør man velge en ordning med konstituert ny jernbanesjef inntil en slik analyse og debatt har funnet sted? Målet må være å skape en best mulig grunnlag for en god ansettesesprosess!


Utenkelig situasjon for noen år tilbake
Før markedsliberalismen, og før styrings- og regnskapssystemene til New Public Management (NPM) ødela jernbanen i Norge, ble stillingen som Generaldirektør ved NSB ansett til å være den fjerde viktigste og mektigste i jobben i Norge (noen sa femte viktigste etter forsvarssjefen). Det ble omtalt slik at det bare var Kongen, Stortingspresidenten og statsministeren som stod over generaldirektøren ved NSB i sin tid.

Jobben som Generaldirektør ved NSB var ansett til å være en høyt ansett og respektert jobb, med stor grad av makt og myndighet underlagt politisk styring, kontroll og revisjon (forvaltning).

Å havne i en situasjon – hvor man i prinsippet, jf medieoppslag – sitter med bare en kvalifisert søker til ny NSB-sjef, var en utenkelig situasjon for bare noen få år siden.

At NSBs eventuelle nye sjef kan bli pekt ut mer eller mindre motvillig, og ut fra at Delphi Consulting under press er ”i dialog med interessante personer”, er ingen god situasjon verken for NSB politisk, eller for NSB som organisasjon.


Jernbanen må ut av en situasjon med negativt omdømme!
Det NSB trenger nå er en sjef med stor grad av jernbanebakgrunn, med motivasjon, og hvor politikerne sørger for at norsk jernbane tilbakeføres til et selskap! Dvs at politikerne sørger for å gjenreise en lederstilling i NSB med makt og myndighet, og med en helhetlig oversikt over jernbanesystemet. I tillegg trenger vi politikere som er villige til å satse på jernbanen, og stoppe dagens landsdekkende forfall!

Jernbanen må vekk fra byråkratisk handlingslammelse, tidkrevende anbudsprosedyrer og inneffektivitet over til at ”jernbanen må gå når folk og gods har behov for det – i et miljø og samfunnsperspektiv”!

Norge trenger en jernbane, som samfunnet og brukerne har tillit til, og hvor togene går når brukerne har behov det! Jernbanen må kort og godt ut av et system med negativt omdømme!


Det er velgerne som slapp markedskreftene løs
Vi som velgere og befolkning, og brukere av NSB må ta inn over oss at vi har et stort ansvar for den situasjonen som dagens NSB befinner seg i – med et jernbanesystem full av ansvarsfraskrivelser (hvor selskaper skylder på hverandre), handlingslammelse, og med lederansvar som er så oppsmuldret ansvar at det er ikke gitt noe menneske å ha oversikten lengre. Tilbake står vi som kunder tilbake som taperne! Men det er slik at det vi velgere som har valgt markedsliberalistene til å styre etter nyliberalismens prinsipper.

Politikerne (markedsliberalistene) har sviktet jernbanen – basert på marked og markedsliberalisme er min påstand! Jernbanepolitisk virker det som har en politisk ledelse, og en jernbanestyring som tilsier at Norge snarere er en nasjon med 50 mill innbyggere – og ikke snaut 5 millioner innbyggere - som er det reelle tallet.

Oppsplittingen av jernbanen, oppsmuldringen av ansvar og styringsmuligheter, er en politisk villet handling, og er dermed også et politisk ansvar! Et ansvar som kun politikerne kan rydde opp i! Problemet for politikerne er igjen at EU og EØS-avtalen setter en stopper at politikerne kan rydde opp!

Det vet folk, det vet potensielle søkere til ny NSB-sjef – og det er ikke særlig utfordrende å overta en ledelse hvor man fra før av er dømt til å ”sitte bundet til masta”, og ta imot kritikken for alt som går galt – og som man er fratatt mer eller mindre alle muligheter til innflytelse, styring og kontroll på. En ny leder både trenger og ønsker et handlingsrom hvor det er mulig å snu et opparbeidet negativt omdømme til et positivt ømdømme!

Om det skulle bli regjeringsskifte i 2013, blir situasjonen ennå verre for kommende nye jernbanesjef, med enda mer oppsplitting, konkurranseutsetting (sosial dumping) mv, og dermed ytterligere nedprioritering av sikkerhet og vedlikehold. Det er også forhold til en eventuell ny NSB-sjef må ha med i betraktningen før man søker.


Ny NSB-sjef dømt til en tilværelse med handlingslammelse?
Einar Enger må i sitt ettermæle være den lederen som først og fremst var den som skapte ro i organisasjonen, i motsetning til forgjengerne fra Kjeld Rimberg sin tid og fremover, og som den lederen som i større grad spilte på lag med sine ansatte – og nyttiggjorde seg de ansattes kompetanse.

Å være NSB-sjef i dag, er ingen enkel oppgave. Oppsplittingen av forvaltningsbedriften NSB - med politisk styrt ledelse, over til mange selskaper med etter markedsstyrte prinsipper, gjør at det oppleves som om dagens NSB-sjef og NSB står handlingslammet i forhold til infrastrukturen (som er totalt nedslitt) og dens prioriteringer på vedlikehold. Infrastrukturen styres i dag av Jernbaneverket, med underliggende selskaper, og anbudsfirmaer som utfører oppdrag – med ytterligere underliggende selskaper. Det samme gjelder gods, vedlikehold og renhold av materiell, eiendommer osv – det styres i dag av egne selskaper – hvor NSB-sjefen og NSB står mer eller mindre uten makt og innflytelse. Hva slags handlingsrom har en NSB-sjef i et slikt system?

NSB har gått fra å være landets best renommerte bedrift til å ligge på bunnen av ulike rangeringslister. Der hvor trolig NSB trolig vil ligge for alltid – dvs inntil NSB-sjefen og NSB får den nødvendige makt og myndighet til å prioritere slik at vi få en ”jernbane som går når folk og gods har behov for det – i et miljø og samfunnsperspektiv”!


Et nytt NSB!
Vi trenger et nytt NSB (et selskap), underlagt demokratisk styring, kontroll og revisjon. I et stort geografisk land, med relativt liten befolkning, er vi avhengig av å ha en effektiv og moderne jernbane i folkets og næringslivets tjeneste.

Vi trenger ikke en jernbane hvor man velger det laveste anbud, og hvor man alltid må dårligst kvalitet og ofte med slurv (som gir økt fortjeneste for anbudsinnehaver). I disse dager opplever vi at enkelte nybygde veistrekninger - bygd etter slike billigst/ dårligst anbudsprinsipper - må bygges om til milliardkostnader et bare et års drift jf medieoppslag.

Vi trenger ikke mange jernbaneselskaper som underbyr og utkonkurrerer hverandre (eksempelvis som Ofotbanen AS) på pris. Vi trenger kort og godt en jernbane og en jernbanesjef som kan etterleve at ”jernbanen går når folk og gods har behov for det – sett i et miljø og samfunnsperspektiv”!
Får vi det?

Det er trist at Norge jernbanepolitisk har stelt seg slik at ingen i prinsippet er kvalifisert til stillingen – og at man må innlede drøftinger med mer eller mindre motvillige kandidater!