Domstolenes koder

Dommer Tor Helge Bertelsen i Bergen tingrett er kommet i søkelyset i VG, hvor det hevdes at han kan ha brutt rutiner for partenes rettssikkerhet. Om rettsikkerheten - som det hevdes at er brutt, er brudd på gjeldende lov- og rett, eller brudd på rettssystemets interne koder/ (u)kultur vites ikke. Det som er flott, er at VG-artiklene beskriver hvordan enkelte opplever å bli behandlet i lov- og rettsapparatet.

Det er også meget positivt at domstolsadministrasjonen etter hvert setter søkelyset på mulige ukulturer i rettssystemet, og dermed partenes manglende rettssikkerhet i rettsapparatet, men da holder det ikke bare å ta en enkelt dommer. Det er hele rettssystemet som man må ta et oppgjør med seg selv, dvs et oppgjør med domstolenes egne koder.
Hvordan disse kodene er oppstått, kan jo skyldes domstolenes egen inkompetanse/ eller mangelfulle kompetanse – og som dermed har forårsaket at ukulturer er oppstått som en metode for å få til en ”lettvint løsning” på enkelte saker.

Som tidligere leder av Foreningen 2 Foreldre (F2F), ble jeg kjent med noen hundre avsagte dommer og sakkyndigrapporter, og ble gjort kjent med en rekke saker som var under behandling i rettssystemet på den tiden – og jeg ble meget skremt over domstolenes mange koder – og som ble avgjørende for sakenes utfall. Metoder som i ytterste konsekvens medførte selvmord (blant annet ved bruk av uriktige påstander om incest og lignende).


Kode I, bruk av sakkyndige
Følgende fremgikk i en avis for en tid tilbake, at ”tiden er overmoden for å løse problemet med partiske sakkyndige. Det hevder flere tungvektere innen justissektoren. En av dem er lederen av det såkalte Røsæg-utvalget (jusprofessor Erik Røsæg), som allerede for ti år siden slo fast at norske rettseksperter ikke var gode nok. Det samme gjorde et annet utvalg (uten at avisen konkretiserte hvilket utvalg det var).

Den verste formen for uredelig pådømmelse/ beskyldninger av folk, er det jeg kaller ”myndighetsjus”. Et system som benyttes når systemet skal kvitte seg med såkalte ”brysomme” personer. Til å utføre den jobben anvendes såkalte ”sakkyndige/ granskningsutvalg” – noen av dem blir kalt ”rettsoppnevnte” for å gi dem legitimitet. Arnold Juklerød, Synnøve Fjellbakk Taftø, Gerd Liv Valla er eksempler på det. Selv om saken Yssen/ Valla-saken aldri kom for retten, er det vel ingen sak som bedre har belyst hvordan ”sakkyndige” jobber, hvordan granskningsutvalg settes sammen, og til hvilken kostnad.

Personer som tar oppdrag som ”sakkyndige” i en sak, er personer – som mot skyhøye honorarer – som oftest ”lar seg brukes” til å få frem et bestemt resultat. Slike sakkyndige rapporter mot enkeltpersoner, ispes som regel personlige karakteristikker (påstander) om at personen er eksempelvis ”paranoid, dårlig selvinnsikt, mangelfulle utviklede evner til å motta kritikk osv osv”. Dvs påstander som det er totalt mulig å forsvare seg mot. Problemet er at denne ”diagnosen” automatisk – og uriktig for et slags ”sannhetsstempel” på seg. Det gir dommeren(e) alibi for uredelige dommer.

At et såkalt ”demokratisk” lov- og rettssystem tillater bruk av anonyme kilder, hemmelige vitner, siling av opplysninger/ bevis og annet, dvs lage et rettssystem totalt uten rettssikkerhet, er helt utrolig/ uvirkelig. At en dommer har bestått juridisk eksamen mv – er ikke synonymt med at man er redelighet og/ eller lovlydig, og det forteller i hvert fall ikke hva slags etiske og moralske holdninger vedkommende har.

Et annet problem i norsk rettssystem, er at forklaringer som gis ovenfor såkalte ”sakkyndig/ granskningsutvalg”, samt at alt det som blir sagt av partene og vitner i domstoler, ikke blir tatt opp ved hjelp av audiovisuelt utstyr/ eventuelt skrives stenografisk. Hadde det skjedd, ville det vært mulig å etterprøve mulige uriktig fremsatte påstander, og dermed uriktige rettsavgjørelser.
(For eksempel; Per Liland ble utsatt for justismord og dømt for et mors han ikke hadde begått. Liland hadde alibi på det tidspunktet hvor drapet ble begått. Det ”problemet” ordnet rettsmyndighetene på bakrommet, ved å endre på drapstidspunktet til et tidspunkt hvor Liland ikke hadde alibi. Det viser nødvendigheten av å hele veien kvalitetssikre så godt det lar seg gjøre, slik at man ikke kan manipulere med bevis)

Det helt forkastelig og uakseptabelt at dommere i 2011 kan sitte på bakrommet å sile ut opplysninger i en sak (dvs sile ut hva som skal føres inn i dommene) uten å ta hensyn til partenes rettigheter i lov og forskrifter. Det forundrer meg også sterkt at domstolene ikke gjør mer for å kvalitetssikre informasjoner som anvendes til domsavsigelser, og dermed forebygge feilbehandlinger og rene justismord.

Etter å ha lest noen hundre dommer, kan jeg trygt konstatere at mange dommere egner seg bedre som roman/kriminalforfattere (med fri fantasi), enn som de som utsteder dommer.


Kode II, avbryt og forstyrr forklaringer og prosedyrer til den som på forhånd er utpekt til å tape saken
Advokat Svein Ove Balle uttalte til VG, følgende fra en sak i 2009, en sak som han opplevde som en farse. ”Motparten og jeg var blitt enige om at jeg skulle holde et innledningsforedrag på rundt halvannen time. Motparten skulle bruke noe mindre tid. I stedet endte vi opp med å bruke fire og en halv time på mitt foredrag, fordi dommer Bertelsen stadig blandet seg inn i foredrag. Han stilte en rekke spørsmål av typen «Hva mener motparten om dette?», som jeg jo ikke kunne besvare”.

Jarle Brakstad uttrykte det slik i VG den 18.04 ”Jeg kommer aldri til å sette mine ben i retten igjen”. Brakstad uttaler videre at ”jeg har vært lite i retten, men den oppførselen som jeg og min kone så, kan ikke ha vært normal. Det var kjefting og smelling og liten kontroll”.

Dessverre er det ofte normaltilstanden, mot den parten som dommeren på forhånd har bestemt seg for at skal tape, å avbryte, forstyrre og sørge for at vedkommende argumentasjon og prosedyre blir usammenhengende!


Kode III, klassejus mv råder grunnen
Har man økonomi til å ha en kjent høyesterettsadvokat, så teller advokat-tittelen (anerkjennelsen) ofte mer enn hva lov- og rett sier.

Utover det ser vi at formue/ inntekt (klassejus), posisjon, kjønn, brorskapsbånd i brorskapsforeninger (Frimurerlosjen, Rotary mv) til partene ofte kommer foran hva lov og rett sier – dvs at slike forhold står over loven.

I den grad personer med høy formue/ inntekt (klassejus), posisjon, kjønn, brorskapsbånd i brorskapsforeninger (Frimurerlosjen, Rotary mv) får tiltale mot seg, ser vi at uthalinger fører til foreldelse og lignende. Særlig i økonomiske saker.


Kode IV, økonomi
Kostnadene knyttet til å kreve sin rett er blitt formidable. En sak knyttet til et par dager i rettsapparatet koster fort 80 000 til 100 000 kroner for en part. Benyttes det sakkyndige, kommer det fort en tilsvarende sum i tillegg.
Rettssystemet fungerer slik at den som taper saken, også må dekke motpartens saksomkostninger. Et par dager i retten kan fort ende med 160 000 til nærmere 300 000 for den som taper saken. (Til sammenligning tjener en minstepensjonist 151 272 kroner i året – dvs tallet for 2010).
Dersom man anker saken for en høyere rettsinstans, dobles disse kostnadene.

Vi har fått et lov- og rettssystem som er blitt økonomisk uoverkommelig for fleste. Når rettsapparatet i tillegg opptrer så vilkårlig, lemfeldig, og tilfeller bygd på det jeg kaller for korrupsjonskulturer, så betyr at mange godtar sivil urett/ avstår fra å forsøke å få sin rett prøvd for retten, av frykt for å ende opp som økonomisk ruin.

For mange, hvor uformuende er involvert, vil jeg hevde at det er oppstått et rene lov- og rettsanarkiet fordi flere ikke tør å føre en sak for retten av frykt for ende opp som økonomisk ruinerte for seg selv og sin familie for resten av livet.


Kode V, i sivile rettssaker er rettssikkerheten svekket
Det norske lov- og rettssystemet er bygd på at domfellelse skal skje ut fra demokratisk rettsprinsipper.

I strafferett, oppnevnes meddommere av og blant likemenn.
(Noen vil ha erstattet dagens juryordning med meddomsrett, dvs et system hvor dommere håndplukker ”sine” personer til oppgaven – i hovedsak- av og blant sine egne. Innføres et slikt system, kan det fort ende opp på tilsvarende måte som jusprofessor Erik Røsæg uttaler vedrørende ”partiske sakkyndige”, nevnt ovenfor) er min påstand.

I sivile saker, er det som oftest bare en dommer og partenes advokater som fører saken, dvs at bare ”fagpersoner” er involvert. Det betyr at det forekommer ingen kontroll over at demokratiske lov- og rettsprinsipper blir fulgt fra demokratisk oppnevnte ”likemenn og kvinner” – slik som i strafferett. I slike lukkede fora med bare fagpersoner, kan det fort utvikle seg ukulturer (koding). Og det er nettopp det som jeg opplever er et problem – og som nå kommer til uttrykk i VGs artikkelserie. Derfor mener jeg at saken som nå rulles opp i VG er et nasjonalt problem – like mye som at det kan være et problem for dommer Tor Helge Bertelsen. Vi må huske på at dersom anklagende mot Bertelsen er riktige, så har han etter mitt skjønn bare tilpasset seg en etablert atferd/ praksis i rettssystemet (se også nedenfor – ”når politiet og dommere bedriver kriminalitet”).

Gjentar derfor betydningen av, og som jeg uttrykte det på midten av 1980-tallet; Det eneste som kan løse (forebygge) uredelige saksbehandlingsprosedyrer i rettsapparatet på, er å innføre en ordning hvor det føres stenografiske rettsreferater av alt som blir sagt og retten og i møter med sakkyndige, slik at det blir mulig å etterprøve uriktige påstander og konklusjoner. Det er den eneste måten å få et lov- og rettssystem med optimal rettssikkerhet – forutsatt at det etableres kontrollinstanser med myndighet til å overprøve avsagte dommer.


Når politiet og dommere bedriver kriminalitet
Først en oppklaring på hva jeg mener med ovennevnte overskrift; Min påstand er at dersom politi, eller dommer (eller begge deler) forhindrer en borger fra å få oppfylt rettigheter og rettssikkerhet jf lov og rett – så er det også pr definisjon en uakseptable atferd, og en kriminell handling.

Bergenskvinnen Jorunn Kjønås uttaler i VG den 21.04 at ”dommeren var nedlatende, og han okket seg flere ganger da jeg var i retten”. Saken gjaldt fordeling av verdier etter samlivsbrudd.
Kjønås forteller videre at ”Jeg oppfattet ham (dommeren) som lite interessert”.

Det er faktisk vanlig at når den parten dommeren har bestemt seg for at skal tape, så er det ikke uvanlig at dommeren leser sportssidene i avisen fremfor å lytte, gjesper, gestikulerer, oker seg, begynner å rydde papirer, snakker med sidedommeren og lignende. De snakker gjerne med mild stemme til den part som er forutbestemt at skal vinne saken, og brøler/ avbryter tapende part.

Jorunn Kjønås forklarer det slik til VG; ”Det virket som han kjedet vettet av seg. Han sendte ut klare signaler på at han mislikte hele saken, og jeg fikk følelsen av at han favoriserte min ekssamboer”.

Noe av det Kjønås reagerte sterkest på, var en uttalelse Bertelsen skal ha kommet med da partene diskuterte tilbudet fra ekssamboeren på 400.000 kroner.
”Hadde jeg fått tilbud om 400.000 kroner, så hadde jeg tatt dem og løpt”, skal dommeren ha uttalt til dette forslaget.

Videre står det i VG;
”Saken endte med tap, og Jorunn Kjønås måtte betale sin tidligere samboer 120.000 kroner i saksomkostninger. Jeg valgte å ikke anke saken. Årsaken var frykten for at jeg kunne risikere å tape nok en gang, og at det ville koste meg enda mer penger. Når jeg nå har lest VGs saker om Bertelsen, så angrer jeg på at jeg ikke anket dommen, sier Kjønås”.

I Vestfold, på 80-tallet pågikk det en barnefordelingssak, hvor barnemoren saboterte barnets rett til samvær med barnet. Mens rettssaken ble forberedt, gav moren uttrykk for at barnefaren kunne få et bilde av barnet – mot å betale kr 2 000, og med forsikring om at ingen andre skulle få se bildet. Samtidig, kunne barnemoren godta bevoktet samvær - dersom barnefaren betalt kr 2 000 pr time (I tillegg skulle ”vokteren” også ha kr 2 000), for ”vokteren” krevde kr 4 000 pr time for at barnet skulle få samvær med sine egen far.

Barnefaren opplevde dette som pengeutpressing, og henvendte seg til politiet på stedet for å innhente råd om hvordan man skulle takle en slik sak med pengeutpressing for å få samvær med sitt eget barn. Politiet anså det som en ikke-sak. Barnefaren påklaget ”ikke-saken” ved å henvende seg om råd hos politimesteren, hvor politimesteren bare trakk på skulderen, og sa at ”da må du skjønne at hun trenger de pengene til seg og barnet sitt”. Det var all hjelpen vedkommende barnefar fikk fra politiet.
Underforstått, en barnemor kan helt legalt drive pengeutpressing mot en barnefar - i bytte mot barnets rett til samvær med begge foreldrene.

Saken ble anket fra tingretten til lagmannsretten. Da saken kom opp i lagmannsrette, ble pengeutpressingssaken belyst (om krav om kr 2 000 pr bilde, og kr 4 000 i timen (i tillegg til barnebidrag) for å få samvær med barnet tatt opp. Da svarte konstituert lagmann at ”dersom du er glad i barnet ditt, så betaler du moren forlanger”.

Når slike uttalelser kommer fra en dommer, da kan noen og en hver bli sjokkert! Men gjennom konkludert atferd kan man fastslå at slik fungerer altså lov og (u)rett i Norge!
Etter å ha fulgt med i noen hundre rettssaker (private), så vil jeg påstå at det går et mønster (koding) i rettsapparatet, akkurat slik som Jorunn Kjønås, Jarle Brakstad og Svein Ove Balle legger for dagen. Det bare bekrefter de påstandene jeg har hevdet siden midten av 1980-tallet!


Taktikk eller ønske om redelighet
Det synes klart at saken knyttet til dommer Tor Helge Bertelsen i Bergen tingrett, og den omtalen saken har fått i media, gjør at domstolsadministrasjonen må reagere. Men spørsmålet er om dette blir mer taktikk (med ønske om at domstolenes ”koder” og (u)kulturer skal leve videre) fra domstolsadministrasjonens side, eller om det skjer ut fra ønske om at lov og rett, med tilhørende rettssikkerhet skal gjelde i norske domstoler?

Min påstand er at norsk lov- og rettssystem har levd seg inn i et system hvor de ”ikke ser skogen for bare trær”! De har fått leve sitt eget liv altfor lenge uten kontroll og tilsyn. Dessverre er det min opplevelse at Gjenopptakelseskommisjonen ikke er nok for å forsøke å oppheve den uretten som i altfor stort omfang skjer i rettssystemet. Det mener jeg er uverdig i det som skal en ”demokratisk rettsstat”!

Det viktigste nå er å få en god debatt, og en fullstendig kartlegging og gjennomgang av hvordan lov- og rettsapparatet faktisk fungerer og oppleves på demokratisk vis! Det håper jeg VG artikkelserie evner å få til!

Lov og rettssystemet må ha tillit i befolkningen, og det må bygge på demokratiske lov- og rettsprinsipper. Ikke slik som i dag - hvor det viser seg at ”makt skaper rett” i alt for mange tilfeller!