Datalagringsdirektivet - hva er det egentlige motivet?

EUs datalagringsdirektiv er vedtatt i Norge. Markedsliberalistene i EU vant nok en kamp over Norge! Direktivet ble vedtatt av markedsliberalistene i Norge. Tilbake står arbeidstakere og andre som tapere – vi er alle blitt en del av en allerede godt etablert internasjonalt overvåkingssystem- Bare at nå er det blitt legalt å overvåke på en ny måte og mer oppfattende måte, og som er til internasjonal avbenyttelse. Personvernet er betydelig svekket - nok en gang! Hem er ”vinnere” og hvem er ”tapere” – eller er det i realiteten bare tapere?

Hva er det egentlige motivet bak EUs datalagringsdirektiv?
De som kan data, har lenge hevdet at det er ikke noe problem å sende ut informasjon via en server i et fjernt land via egne dataprogrammer, som det ikke er mulig å spore. Det er personer som mer eller mindre bare fnyser av hele datalagringsdirektivet
Den samme påstanden om også nylig frem i en nyhetssending på TV, og det etter at Datalagringsdirektivet ble vedtatt. Kommentaren var at det er utviklet programmer som gjør det umulig å oppspore avsenderen, og at det kan bety at de som man virkelig trenger å overvåke går fri, mens vi andre blir overvåket. Hva slags rådgivere er det markedsliberalistene og regjeringen har benyttet, når hovedargumentet deres har vært ”behov for overvåking av kriminelle” – et argument som kanskje ikke har noen relevans jf ovennevnte?

Elektronisk adgangskort, bankterminaler, fingeravtrykk som identifikasjon, overvåking av internett, påloggingssystemer, GPS, påloggingsovervåking på dataskjermer, mobiltelefoner (kan kontrollere hvem man ringer og hvor), kameraer, kølapp-systemer, kjørebøker, bomstasjoner, digitale billetteringssystemer, bruk av agenter (vekterselskaper) og mye mye mer – er ikke nok? Kort sagt vi legger fra oss e-spor/ spor overalt vi ferdes.


Ingen kontroll
Hovedproblemet er at i ettertid har ikke den enkelte noen som helst kontroll med hva overvåkningsinformasjonen blir brukt til – eller kan bli brukt til, hvem som får tilgang til informasjonen, og om den noen gang faktisk blir slettet. Det gjør at den enkelte – ved siden av å - ikke har noen kontroll hva som skjer av innhentet overvåking – heller ikke hva informasjonen kan bli brukt til i ettertid. Det er det mest skremmende.

De fleste har en tilnærming til overvåking sålydende; ”Jeg har ingen ting å skjule – derfor gjør det ikke meg noe å bli overvåket”. Fullt så enkelt er det ikke!

Hva om uredelige hackere/ cyberspace-kriminelle får tak i slik overvåkningsmateriale om deg – personer som kan ha et annet syn/ holdning på hva som er ”rett og galt enn deg. Hva kan slike personer finne på å bruke informasjonen til?


Overvåkningen fikk nye dimmensjoner
Etter 11. september 2001, ble behovet for ytterligere overvåking satt på dagsorden, av USAs daværende president George W. Bush. Hele verden fikk føle det, spesielt ved innsjekk på flyplasser og andre strategiske knutepunkter, og det ble holdt strengere kontroll med utvalgte ”miljøer”.
En ting er at overvåking fikk en forsterket legitimitet hos mange – men problemet er at ting skjedde i et så raskt tempo – at ingen tok seg tid til å utrede konsekvenser og virkninger av de endringene som skjedde i et fremtidig perspektiv.

Overvåkingsinformasjoner knyttet til bruk av internett, og informasjoner gitt over satellitt, ble etter hvert viet oppmerksomhet for å kunne avdekke mulig kriminalitet.
EU fulgte alle oppfordringer om overvåking fra USA, også de forhold som er etter hvert ble knyttet til dataovervåking. Det er vel antakelig den sterkeste grunnen som ligger til grunn for datalagringsdirektivet.

I 2008 uttrykte det amerikanske luftforsvaret at de vil ”kjempe framtidas krig i lufta, verdensrommet og cyberspace”. Den nyetablerte kommandoen i det amerikanske luftforsvaret fikk navnet ”Cyber Command”.


Bruk av sosiale medier
Under valgkampen til Barack Obama i USA i 2008, kom det frem at Obama aldri kunne ha vunnet presidentvalget om det ikke hadde vært for den mobiliseringen som skjedd via sosial medier (SMS, Twitter/ Facebook m.fl). De sosiale mediene ble benyttet både til innsamling av økonomi til valgkampen, politiske budskap og til å mobilisere den enkelte amerikaner til å benytte stemmeretten på valgdagen.
Disse faktorene kan ha skapt en stor interesse for å overvåke hvem som støtter hvem ved valg, hvem er givere osv. (Det hevdes at enkelte av de som åpenlyst sto på Barack Obamas side i 2008 - i enkelte stater - har fått problemer med å få stillinger og den lønnen de mener å ha krav på i ettertid. I tilfelle betyr det politisk overvåking).


Cyberspace-krig/ cyberspace-kriminalitet
I august 2008, under konflikten mellom Russland og Georgia, fikk verden for første gang oppleve cyberspacekrigføring på alvor. Det er hevdet at man ikke klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra i ettertid, men man hadde en logisk forklaring – om at det trolig er Russland stod bak.
Det som skjedde var at hackere (trolig i Russland) klarte, via en oppgradering av et antivirusprogram, å infiltrere hjemmesider og informasjonssider til sentrale kilder og personer i Georgia. På denne måten maktet hackerne å manipulere informasjoner/ feilinformere opplysninger gitt på nettsidene.

Omtrent samtidig opplevde myndighetene i Latvia at hackere klarte å sette landets datasystemer helt ute av spill – og husker jeg ikke feil lå datasystemene nede i 3 – 4 dager. Man antar at aksjonister internt i Latvia sto bak knyttet til protester mot en statueplassering. Det ble opplyst at man heller ikke her klarte å spore opp identiteten og/ eller stedet hvor hackingen skjedde fra, men man har med rimelig sikkerhet fastslått at aktivister i eget land sto bak. Det ble hevdet at man kunne spore at sendersted var en dataserver langt utenfor Latvia – slik jeg husker det.

Det skumle med episodene fra Georgia og Latvia, er at det betyr at andre kan hacke seg inn på en hvilken som helst datamaskin, og i verste fall videreformidle falske og uriktige informasjoner om deg og dine, og som nå kan havne i en datalagringsbase.


Overvåking av e-postI april 2009, ble FOST-saken kjent i Norge, i forbindelse med at blant annet e-post til kongehuset, statsministerens kontor m.fl angivelig skulle ulovlig ha blitt overvåket av forsvarets overvåkings- og sikkerhetstjeneste (en sak som endte med frifinnelse for brudd på reglementet).

Det er parallelt med blitt avdekket flere ganger at kriminelle nettverk, som har operert på mobil- og datanettet, er blitt avslørt av overvåkingspolitiet og andre sikkerhetsmyndigheter. Ovennevnte viser at man – gjennom mange år – har hatt både hjemler og virkemidler for å drive effektiv overvåking når det trengs. Så argumentet -som mange tilhengere av EUs datalagringsdirektiv har benyttet – om at ”datalagringsdirektivet er nødvendig for å avsløre kriminalitet”, virker i beste fall naivt – men handler trolig om noe helt annet!


Revolusjonsmobilisering
2011, har vist at bruk av sosiale medier lager revolusjoner rundt om i Nord-Afrika og Midt-Østen. Regimer har falt i Marokko og Egypt – angivelig gjennom mobilisering gjennom sosiale medier. Det samme er i stor grad i ferd med å skje i Libya, Jemen, Syria, Iran og andre land i samme området.
Sosiale medier har med andre ord gitt befolkningen (befolkningsgrupper) påvirkningsmuligheter og makt! På den andre siden skjerper det ønsket om overvåking av grupperingene man ønsker å overvåke.


Hva er EUs motiver?
Markedsliberalistene i EU har – slik jeg personlig opplever det – ført en massiv kamp for å svekke og bygge ned fagbevegelsen i Europa. Dvs en fortsettelse av det arbeidet tidligere statsminister i Storbritannia – Margareth Thatcher – påbegynte fra begynnelsen 80-tallet. I tillegg har EU fått innført – det jeg personlig opplever som – en politisk markedsliberalistisk domstol, hvor marked og sosial dumping av arbeidstakere går foran hva som allment oppleves som ”rett og galt”. Det vises eksempelvis til Laval-dommen.

EU vet selvsagt om de samme informasjonene som nevnt – om at datalagringsdirektivet kan omgås av miljøer som ønsker å gjøre det – jf det som er omtalt ovenfor. Derfor mistenker jeg EUs datalagringsdirektiv har andre motiver enn hva som er blitt markedsført, dsv at det er et system som kan bli brukt i en markedsliberalistisk overvåking av blant arbeidstakere, fagbevegelse (og hvem som tar kontakt med dem), og hvem som tar kontakt med ulike tilsynsorgan (avsløre blant annet varslinger) m.v. Dvs forhold som kan bli brukt mot arbeidstakere i ettertid, eksempelvis i forhold karriere, lønn og anseelse.
Motivet kan altså vise seg å bli noe helt annet enn det ”å avsløre kriminalitet” er mitt poeng!


Økt cyber-kriminalitet?
Innføringen av EUs datalagringsdirektiv, kan ha en utilsiktet bi-effekt, nemlig å stimulere til et marked som har til hensikt å utvikle programmer og muligheter som har til hensikt å ramme eksisterende overvåkingssystemer negativt, Cyberspace-krig generelt, og til å tilintetgjøre lagrede dataopplysninger m.v. Dvs en eskalering av cyberspace-krigføring.
Etter at EUs datalagringsdirektiv gikk igjennom i Stortinget med 89 mot 80 stemmer, har vel både Arbeiderpartiet og Høyre fått føle nettopp det til en hvis grad – siden deres hjemmesider er blitt forsøkt hacket som en følge av at de godkjente direktivet..

Ut fra de kjente opplysningene, nevnt ovenfor, kan jeg ikke se at innføringen av EUs datalagringsdirektiv har noen helst positive effekter med seg – bare negative. Forhold som på sikt kan ha de effektene at vi utvikler et samfunn med økt mistenkeliggjøring av folk og befolkningsgrupper, et demokrati som hemmes/ svekkes fordi deler av befolkningen ikke tør å stå frem med sine meninger (og dermed fare for en en mulig overvekt av ytterliggående standpunkter), en svekkelse av frivillige organisasjoner og fagbevegelse, dvs et forhold hvor arbeidstakerne blir de store taperne.

Markedsliberalistene vant nok et slag! Men hvor demokratisk var egentlig beslutningsprosessen?