Demokrati i krisetider?

Den utviklingen vi ser i flere EU-land for tiden er ikke bra for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Resultatet er at med den rådende utviklingen oppstår det gradvis en politisk krise. For å unngå en demokratisk forvitring, trenger vi en debatt – og handlinger – som hegner om folkedemokratiet. Det er følgende fire forhold som gjør denne debatten viktig.

I
Ved siste valg til EU-parlamentet, var det bare 43 % av de stemmeberettigede som benyttet seg av stemmeretten. Likevel får man inntrykk av at statslederne – dvs de markedsliberalistiske høyrepolitikerne i EU – tar seg til rette som om de har ”minst 90 % av velgerne” i ryggen. Man kan bli skremt når man ser hvordan disse markedsliberalistiske EU-politikerne bare kutter i arbeidstakernes lønninger, kutter i pensjonene og stønader/ velferdstilbud, langt over hode på dem det gjelder. Det er jo bare i totalitære regimer at man har erfaringer med at slike handlinger kan skje.
Skal EU lykkes med å komme ut av sine finans- og gjeldskriser, må de se til Island. Den Islandske trosset markedsliberalistene, lyttet til befolkningen, og landet er gradvis på vei ut av den økonomiske krisen de befant seg i! På Island kan man med rette si at markedsliberalistene (nyliberalismen) ”kom – så og tapte”!

II
Eliten, sammen med utdanningsgruppene tar over i langt større grad styringen av samfunnet. Hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere sitter i dag på Stortinget - som representanter for ”folket”? Eller hvor mange – med bakgrunn som arbeidstakere - sitter i dag som byråkrater/ saksbehandlere i departement, fylkeskommuner, kommuner mv? En undersøkelse presentert for en tid tilbake viste eksempelvis at 9 av 10 rådgivere/ saksbehandlere på Stortinget hadde høyere utdanning. Er det representativt for befolkningen?
Hvor mange - med bakgrunn som arbeidstakere - sitter i dag som styrerepresentanter i viktige offentlige virksomheter? Osv, osv…

Det å være folkevalgt, eller representanter for utøvende byråkrati, handler om å kjenne til - ha innsyn/ forståelse for - de ulike verdisyn og kulturer som rådet i befolkningen. Mitt poeng er at arbeidstakere og trygdede synes å være kraftig underrepresentert i disse gruppene.

Partisekretær Raymond Johansen i Arbeiderpartiet, uttrykte på fylkeskartellkonferansen i LO Stat – i september i år – at i Norge er det å bruke stemmeretten blitt et klasseproblem. Undersøkelser viser at befolkningen i Oslo øst bruker i liten grad stemmeretten – mens befolkningen i Oslo vest benytter den i langt støtte grad. Dette utsagnet/ problemstillingen er det grunn til å ta på alvor!

Kan det være slik at majoriteten av befolkningen ikke kjenner seg igjen i den politikken som faktisk utøves, eller klarer å identifisere seg med majoriteten av de som sitter med makten, og at det skaper passivitet, og/ eller at enkelte tyr til såkalte ”protestvalg”?

Problemet man må ta innover seg er at utstenging av befolkningsgrupper og passivitet (fremmedgjøring) – skaper problemer for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Det kan skape større politikerforakt – og i verste fall politiske kriser.
Det er demokratisk valgte politikeres ansvar å påse at folkedemokratiet fungerer!

III
”Desperate” markedsliberalister er vårt alvorligste problemet for tiden, sett i ly av finans- og gjeldskrisene som skyller inn over store deler av verden. Det kan ikke lengre være tvil om at markedsliberalistene ”kom – så – og tapte”, når man ser på hva disse høyreorienterte markedsliberalistene har påført land, med finans- og gjeldskriser. Det verste er at ingen ser ut til å bli stilt strafferettslig ansvar for fadesene! I stedet påføres arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadsordninger alle (enda flere) belastninger – delvis i form av kutt i inntekter – og delvis i form av økte gjeldsforpliktelser fra kyniske og grådige organer som International Monetary Fund (IMF). Bare for å redde finanselitens verdier og dere banker – uten å få noe tilbake. Finanseliten har i dette spillet liten omtanke for den økende fattigdommen, arbeidsledigheten, eller hvordan de gjeldstyngende landene skal komme på fote igjen. Denne eliten svikter dermed flertallet av befolkningen – dvs det er demokratiet som blir sviktet. Men slik går det når eliten tenker mer med lommeboka enn på samfunnet og samfunnsfellesskapet. For det kan ikke være tvil om annet enn at det er markedsliberalistene som må ta skylden for den økonomiske krisen som er oppstått.

Det vi ser i maktkorridorene i EU er enda mer skremmende. Nå forsøker statslederne – med bakgrunn i finans- og gjeldskrisene (som de selv har skapt) - å overføre ennå mer makt til EU-kommisjonen, dvs til maktens senter i EU. I EU-kommisjonen er det stort sett bare statslederne har innflytelse. Først og fremst forsøker nå EU-kommisjonen å få større makt over medlemslandenes statsbudsjetter og økonomi. Hvordan ville vi i Norge reagert om det dukket opp en politiker med standpunkter tilsvarende ”Silvio Berlusconi” fra et annet land, som skulle bestemme over norsk økonomi, lønninger osv?

Heldigvis ser det ut til at Storbritannia greier å bremse noe på denne utviklingen i EU. Men hva slags demokrati, og demokratiske beslutningsprosesser er dette? Her sitter statslederne etter mitt syn og fatter avgjørelser langt over hodet på de angår uten forankring i befolkningen.

Like ille – for demokratiet - er den utviklingen vi har sett i Hellas og Italia hvor de demokratisk valgte statsministrene i Hellas (Giorgos Papandreou) og i Italia (Silvio Berlusconi) har måttet gå fra sine stillinger, og er blitt erstattet av ikke-demokratisk valgte. Dvs de er blitt erstattet av finanselitens utpekte folk. Italias nye statsminister, Mario Monti, har bakgrunn fra Goldman Sachs, som er en av de største forretningsbankene i verden. Hellas nye statsminister, Lucas Papademos, har bakgrunn som visepresident i Den europeiske sentralbanken. Markedsliberalistene/ finanseliten i EU har dermed fått plassert ”sine utvalgte folk” til kutte i befolkningens velferd og lønninger, og for å gjennomføre utsalg av offentlige verdier (privatisering) til dumpingpriser til grådige spekulanter.

Vårt demokrati og vår fremtid handler om å stoppe markedsliberalismens grådighet og fordelingskrise. Vår fremtid handler om å gjenreise demokratiet, og sørge for et inkluderende samfunn. Vår fremtid handler om å forsvare – gjenreise velferdssamfunnet på demokratiets premisser – mot fattigdom og undertrykkelse.

Tea Party-bevegelsen i USA, er skrekkeksemplet på hva økonomisk makt kan føre til! Hele demokratiet, og samfunnet settes på spill, bare for at eliten skal beholdes sine privilegier – og hindre politiske beslutninger som kan få USA ut av gjeldsproblemene. I USA eier de 1 % rikeste mer enn de 90 % fattigste – det forteller alt om hvilken fordelingskrise markedsliberalismen forårsaker.

IV
Et annet demokratisk problem er når tidligere politikere går over i konsulent/ rådgiverbransjen, fremfor å gå tilbake til opprinnelige jobber (eller tilsvarende). Tidligere helseminister for Arbeiderpartiet Bjarne Håkon Hanssen, kom sterkt i søkelyset når han gikk over til Pr/ lobbyfirmaet First House. Nå viser det seg at tidligere helsebyråd, Sylvi Listhaug fra Fremskrittspartiet. Det skjer før samhandlingsreformen settes i kraft – og at to så sentrale personer rekrutteres til et og samme firma -finner jeg meget betenkelig!

Politikere som sitter inne med all kompetanse på beslutningsprosedyrer på et saksområde, vet alt ombakgrunn for beslutninger, og hvem som er sentral i saksbehandling i ulike forvaltninger osv, får en enorm makt som rådgivere/ lobbyister. Noe som kan ende med at politisk makt solgt til høystbydende. Dette mener jeg representerer en meget stor fare for demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser. Lykkes markedsliberalister med dette systemet med å kapre politikere til Pr/ rådgivningssenter fullt – og makten overlates til dem, kan vi ende opp med at stemmeberettigede nærmest blir som et slags ”stemmekveg” hvor stemmeseddelen står mer eller mindre uten innflytelse. Det må vi i fellesskap forhindre! Vi må ikke ende opp slik Nobels fresprisvinner, Elie Wiesel advarte mot – at ”likegyldighet er folkets verste fiende”!