Finanskrisen, Hellas og EU

Finanskrisen, som startet i 2008, har fått dramatiske følger for innbyggerne i de fattigste EU-landene. Hellas har virkelig fått føle denne virkningen. Personer med kompetanse på internasjonal økonomi, frykter at land som Spania, Portugal og Italia kan bli rammet på tilsvarende måte som Hellas.

Hellas har påløpt seg en gjeld tilsvarende om lag 2 500 mrd kroner. Underskuddet i Hellas er blitt for stort for de øvrige EU-landene – og storebrødrene i EU krever nå kraftige innstramninger i Hellas sin økonomi og velferdssystemer. Og hvem skal først og fremst rammes av innsparingene – jo ”de som sitter nederst ved bordet”. Det er rimelig grunn til å anta at store deler av eliten i EU synes at finanskrisen er kjempeflott, fordi den fremmer EUs fremste og primær mål – nemlig et todelt samfunn. EUs fremste politikk - er å sørge for at eliten og de med høy utdannelse skal skjermes for innstramninger, at klasseskillene skal øker, og det oppstår en fremvekst av en ny underklasse (arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønn) med så lav lønn at lønna de får ikke er til å leve av (et av virkemidlene er å forgjelde arbeidstakere på midlere/ lavere inntekter – slik at de blir gjeldsslaver).

Nyliberalismen, privatiseringen av fellesskapets verdier, oppsplitting og ny regnskapsmodeller i offentlig sektor (New Public Management) er blitt styrende for utviklingen, og – bit for bit – tar dette systemet knekken på velferdssamfunnet!

Utviklingen i Hellas viser at den økonomiske situasjonen er helt ute av kontroll i mangel på demokratisk styring, kontroll og revisjon. Markedet (kapitalen) har fått altfor sterk makt over så vel politikerne som samfunnet for øvrig.

EU har fulgt opp en politikk, hvor skattelette – først og fremst til de rikeste – er blitt prioritert, ved siden av generell sterk lønnsvekst for den samme gruppen.
Arbeidstakerne (med midlere/ lavere utdanning/ lønn) har i stor grad opplevd sosial dumping, samtidig som at de fleste EU-land har kuttet i pensjons- og trygdesystemer. Lavere lønning/ pensjoner og trygder genererer lavere skatteinntekter til det offentlige, samtidig som at betydelig kjøpekraft blir borte (inndratt) i markedet.
Det gjør at det vil ta lengre tid å bygge opp igjen økonomien på det nivået den var før skattelettelsene, pensjons- og trygdereformene ble innført. Et annet problem er den økte bruken av ordninger med offentlige privat samarbeid (OPS) i EU på investeringer i infrastrukturen i EU, som har medført at skattebetalerne (det offentlige) er blitt forgjeldet. Det innebærer at det offentlige har mindre penger til rådighet for å stimulere økonomien, fordi skattepengene i stedet går med til å betale gjeld på OPS-ordningene.

Hadde Hellas og andre EU land unnlatt høyrepolitikken med skatte- og avgiftslettelser – spesielt for de rikeste, hadde ikke disse landene hatt så sterke problemer som nå!

Utviklingen i Hellas viser at nyliberalismen ikke fungerer, og vi ser hvordan de øvrige EU-landene lukker øynene i sitt broderskap med Hellas og valutasystemene. Det ser ut til at de ikke vil hjelpe sine venner i Hellas.
Løsningen for å motvirke den nyliberalistiske politikken som mange EU-land i dag lider under, er å sørge for at Norge aldri må bli medlem av EU – og å sørge for stoppe høyrekreftenes sterke fremvekst. Vi må bevare sosialdemokratiet i den form som gjaldt da ”Norge bygget landet”.