Gerd Liv Valla som kandidat til ordfører i Oslo?

Politikk handler om tydelighet! Og tydelighet er Gerd Liv Vallas varemerke! Sett utenbygds fra, så har Oslo arbeiderparti vært sjanseløse mot de borgerlige ved de seneste kommunevalgene nettopp på grunn av mangel på tydelighet.

Det gjenstår selvsagt om Gerd Liv Valla er interessert i å stille opp som ordførerkandidat i Oslo, men gjør hun det – er det en meget spennende ide! Og ikke minst en nødvendighet for sosialdemokratiets fremtid!


Hva kan Arbeiderpartiet lære av den nyere historien rikspolitikken?
Da Stoltenberg I-regjeringen tiltrådte i 2000, videreførte regjeringen høyrepolitikk (nyliberalisme initiert av EU) på akkurat samme måte som Bondevik I-regjeringen gjorde det. Stoltenberg I-regjeringen ble fort utydelig på verdier, holdninger og ideologi – og selv mange kjernevelgere så ingen grunn til å stemme på Arbeiderpartiet ved valget i 2001.

Generelt/ normalt har det vært slik at det er de borgerlige partiene som er opptatt av å kjempe mot politikken til Arbeiderpartiet (og andre partier på venstresiden) – og slik er det demokratiet og politikken skal fungere. I dag skjer det ofte at Arbeiderpartiet/ den rød-grønne regjeringen får ros - eller at de borgerlige partiene tier – fordi de er så enige om den nyliberalistiske politikken som føres. Det drives faktisk i liten grad opposisjonspolitikk i dag – det bør være et varsko for de som er tilhengere av sosialdemokratiet, Arbeiderpartiet de fleste steder, ledes i dag av medlemmer på partiets høyrefløy – personer som synes å være mest opptatt av å føre politiske kompromisser på høyrepartienes banehalvdel, og/eller klone ideologi, holdninger og verdier fra nyliberalistene i høyrepartiene inn i sosialdemokratiet. Det blir feil! Og det er et under at de borgerlige har fått ha makta så lenge i Norges hovedstad – Oslo.

Sykehusreformen (2000), (sparereformen kalt) Pensjonsreformen (2001), Nav-reformen (2006), Samhandlingsreformen (2009) er/ kommer til å bli eksempler på Arbeiderpartiets nyliberalisme.
Disse reformene handler om fagforeningsknusing (samt å premiere høyt utdannede/høyt lønnede i ledende stillinger – hvis mål er å forringe tryggheten for de med mildere/lavere utdanning og lønnsnivå), nedbygging av velferdssamfunnet (New Public Management), kvitte seg med offentlige virksomheters egen kompetanse og kjøpe igjen de samme tjenestene svindyrt i private konsulentbyråer/ tjenesteytere, samt bruk av anbud mv. Alle disse er reformer for økte forskjeller (fremvekst av en ny fattigdomsklasse), og økt bruk av klassejus.

Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ lønnsnivå møtes med lave stillingsbrøker (som ikke er i lønn til å leve av), tilkallingsvikarer (som er tilgjengelige 24 timer i døgnet), anbud (sosial dumping på lønn og arbeidsvilkår). Trygdede fra midlere/ lavere utdannings – og lønnsnivå møter stadig ordninger med forringelse av pensjoner/ stønader (pensjonsreformen som innføres fra 2011 er en pensjonsreform for eliten – og en sparereform for arbeidstakere/ trygdede fra midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå).

Min spådom når det gjelder den nye Samhandlingsreformen, er at vi vil få en sterk fremvekst av private helseforsikringer for de med god økonomi, det skjer fordi andre som ikke har råd til private helseforsikringer blir kasteballer mellom kommunalt ansvar/økonomi og helseforetakene. Det vil ikke de som har råd til å kjøpe seg usolidariske personlige fordeler.


Velgerkontrakter
Nyliberalistene i Arbeiderparti fremtvang nødvendigheten av skriftlige forpliktelser fra representanter for å sikre arbeidstakere på midlere/ lavere utdannings- og lønnsnivå minimumsgarantier for å stemme på dem.

Ved kommune- og fylkestingsvalget i 2003, gikk LO Stat for første gang inn i valgkampen, da det var helt nødvendig å markere og ta avstand fra den offentlige utarmingspolitikken som ble ført av Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti) – med Fremskrittspartiet som garantist. Spesielt fikk man merke nedskjæringene i kommunene. Det var derfor naturlig for LO Stat å starte kampen med å få fjernet Bondevik II-regjeringen startet ved kommune- og fylkestingsvalget.

I Oppland fikk man borgerlig styre i 1999. Fylkeskartellet, LO Stat – Oppland, så det som en viktig oppgave å sørge for at de borgerlige fikk avløsning ved valget i 2003. Før sommeren 2003 viste alle meningsmålinger at det lå an til fortsatt borgerlig styre i Oppland.

LO Stat – Oppland så det slik at for å få makt – må man ha et flertall. Tiden da Arbeiderpartiet kunne oppnå flertall alene var/ er ikke lengre tilstede.
I de fleste kommunene har det i mange år fungert slik at partier må få til et samarbeid på tvers av partigrensene, for å få til et grunnlag/konstellasjon for hvordan kommunen/ fylkestinget/ Storting skal utøve sin makt.
Hvorfor ikke formalisere et permanent politisk samarbeid på venstresiden var LO Stats tenkning ved valget i 2003 (venstreaksen/ det ”rød-grønne” alternativet). Et raskt regnestykke, basert på meningsmålingene for Oppland mai/ juni 2003 viste at et flertall bestående av Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet teoretisk ville kunne ha en sjanse til erobre tilbake fylkestinget med målrettet innsats.

LO Stat – Oppland gjennomførte sommeren 2003 en spørreundersøkelse blant medlemsforeningene, for å få frem hvilke saker som var viktige for medlemmene ved kommune- og fylkestingsvalget.
Det kom mange svar, men hovedsakene var saker som berørte nei til privatisering, anbud, konkurranseutsetting og sosial dumping. Det vil si saker som like mye gjaldt rikspolitikk som lokal/ regionalpolitikk.
Svarene fra medlemmene ble oversendt til alle politiske partier i fylket for besvarelse. Svarene fra partiene ble gjengitt i valgbrosjyre, skrevet på ”flygeblad” og distribuert til tillitsvalgte på arbeidsplassene, og annonsert i avisene, samt brukt på medlemsmøter og på stands.
Svarene fra partiene viste med all tydelighet at det var nettopp Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rød valgallianse – nå rødt) som helt eller delvis støttet LO Stat – Oppland-medlemmene sine saker. De politiske partienes svar som ble gitt til LO Stat – Oppland forpliktet de valgte representantene! LO Stat – Oppland opptrådte som ”vaktbikkjer” ovenfor politikernes lovnader.
LO Stat – Oppland sin valgkamp for de ”rød-grønne” vakte oppsikt, og det mobiliserte velgere!

Politisk skjedde det at Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet fant sammen i/ under valgkampen – og etablerte en allianse. LO Stat – Oppland sto på for å få til felles valgkamp, og hvor LO Stat – Oppland sitt valgmateriell ble tilbudt den ”rød-grønne” alliansen.
Etter dette har LO Stat – Oppland jevnlige møter med fylkespartiet (fylkespolitikere) og Stortingsrepresentanter fra de ”rød-grønne”. LO Stat – Oppland driver aktiv samfunnspåvirkning på vegne av medlemmene.

LO Stat – Oppland fikk mye pepper i 2003 både internt og eksternt for ikke ensidig å satse på det faglig politiske samarbeidet med Arbeiderpartiet. Det var på den tiden ikke stuerent å snakke om formalisert samarbeid med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet.

LO Stat – Oppland tenkte som så at det faglig politiske samarbeidet styres av egne vedtekter, og vil fortsatt bestå. Men for å skaffe en allianse og et grunnlag for politisk skifte i Oppland fylkeskommune – måtte man også kunne samarbeide formalisert med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Som sagt - et samarbeid som fungerer meget bra i dag i forhold til LO Stats fylkeskartell i Oppland.
Poenget er og var; De borgerlige ble feid ut av sine posisjoner i Oppland fylkesting med så god margin av Arbeiderpartiet og Sosialistisk venstreparti fikk flertall alene. Men partiene – som hadde etablert en allianse holdt sammen! Det gav velgerne forutsigbarhet! LO Stat – Oppland sine medlemmer hadde oppnådd å få en velgerkontrakt!

LO Stat – Oppland er stolte over hva vi fikk til på fagforeningsplan, og veldig glad for at de politiske partiene selv fant sammen i en allianse basert på et slikt tankegods, og som skulle vise seg å bli forløperen til det ”rød-grønne” samarbeidet på riksplanet.

Gerd Liv Valla viste tydelighet fra dag en etter at hun overtok som leder av LO. Foran Stortingsvalget gjennomførte LO den største og viktigste demokratidebatten i LO sin historie. Det ble innledet til en medlemsdebatt, hvor hvert enkelt LO-medlem ble invitert til å delta (”Du bestemmer – LO på din side”) – direkte til LOs ledelse. Ved Stortingsvalget i 2005 var det ”rød-grønne” regjeringsalternativet blitt gjort stuerent – og etablert som en maktallianse. En maktallianse som ble videreført ved Stortingsvalget i 2009.


LO og de ”rød-grønne”.
LO fikk inn mange innspill fra medlemmene foran valget i 2005, saker som ble stilt til de politiske partiene – og hvor det ble avkrevd svar. Svar som forpliktet!
Daværende LO-leder, Gerd Liv Vallas strategi (medlemsdebatt) og tydelighet, medførte at Arbeiderpartiet politisk beveget seg et langt skritt til venstre – langt vekk fra de holdninger, verdier og ideologi som Stoltenberg I-regjeringen sto for. De ”rød-grønne” utviste og meislet en politisk retning!
Arbeiderpartiet – sammen med Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet ble igjen tydelige, og de vant valget i 2005.

I april 2007 gikk Gerd Liv Valla av som leder i LO, og dermed ut av Arbeiderpartiets sentralstyre. Det skjedde en dramatisk høyrevridning i Arbeiderpartiet igjen – men forpliktelsene fra medlemsdebatten i 2004/2005 sto fremdeles ved lag. Det viser hvilken sterk innflytelse Gerd Liv Valla hadde – ikke bare i Arbeiderpartiet – men også ovenfor rikspolitikken inklusive Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Gerd Liv Valla stilte tydelige krav og hun vant frem! Hun ble etter hvert kåret til landets mektigste person! Det ble for sterk kost for nyliberalistene (høyresiden) i Arbeiderpartiet – det hørte man i hvert fall i korridorene (det er selvsagt ikke mulig å føre bevis for påstanden – men det er slik jeg opplevde det).

Høsten 2009 la den ”rød-grønne” regjeringen frem et politisk regnskap på de sakene som LO-medlemmene fremmet under medlemsdebatten i 2004/2005. Dette dannet grunnlaget for en ny medlemsdebatt i LO i 2008/ 2009, og var en sterkt medvirkende årsak til at de ”rød-grønne” vant Stortingsvalget i 2009.

På ny ble svarene som kom inn gjennom at LO gjennomførte en ny medlemsdebatt høsten 2008 og våren 2009 fremsatt – og hvor det krevdes nye skriftlige krav/ svar fra alle politiske partier for valgperioden 2009 – 2013. Svarene som ble gitt av de ”rød-grønne” har skapt store forventninger hos LO-medlemmene til den nye regjeringen for perioden 2009 -2013.


Stoltenberg III-regjeringen
Jens Stoltenberg meislet ut en ny regjering, dvs Stoltenberg III-regjeringen - med statssekretærer og rådgivere. Den nye regjeringen/statssekretærer/ rådgivere består i stor grad av unge politikere – uten særlig erfaring fra arbeidslivet utenom politikken og/ eller relativt unge høyt utdannede/eller kommer fra høyinntektsgrupper (herunder sterke bindinger fra Handelshøyskolen BI – dvs nyliberalismens tankesmie i Norge - ved siden av Civita).
Politikken til Stoltenberg III-regjeringen begynner å ligge farlig nær politikken til Stoltenberg I-regjeringen. Høyrepolitikken (initiert av EU) er tilbake i Arbeiderpartiet og den ”rød-grønne” regjeringen, med dens holdninger, verdier og ideologi. Og opposisjonspartiene driver i praksis lite eller ingen opposisjonspolitikk (vanskelig for opposisjonen å føre opposisjonspolitikk mot sin egen politikk). Opposisjonspartiene bare ”bjeffer” litt av og til for å synliggjøre at de (partiene) eksisterer (Siv Jensen har sluttet å være ”sjokkert” – et uttrykk hun brukte omtrent for annen hver setning når hun omtalte de ”rød-grønne” i forrige Stortingsperiode).


Oslo trenger sosialdemokratiet tilbake!
Oslo trenger en ny politikk! De borgerlige må få avløsning i 2011! Det borgerlig styrte Oslo, synes å ha en politikk som utelukkende baserer seg på å tydeliggjøre klasseforskjeller, og svikte på viktige velferdsoppgaver – forhold som i utgangspunktet skal gjelde allmennretten. De borgerlige i Oslo er en trussel mot velferdssamfunnet – fordi de holder på å bygge den ned. Vi husker saken fra i vinter hvor Oslo kommune ikke tar ansvar for egne innbyggere (”som sitter nederst ved bordet”) og sender dem i stedet til private ”suppekøer”.

Oslo trenger en ordførerkandidat som evner å være tydelig, og som er i stand til både i ord og gjerning at det er forskjell på sosialdemokratisk politikk og høyrepolitikk! Ingen i Oslo – på venstresiden - har i praksis vist at er bedre i stand til å gjøre det enn nettopp Gerd Liv Valla!
Så jeg håper inderlig at Gerd Liv Valla takker ja og stiller – da får sosialdemokratiet en fair sjanse i Oslo-valget for første gang på mange år!