Så er krangelen igang igjen!

I følge Aftenposten (06.03) så mener interesseorganisasjonen For Jernbane at NSB har hovedskylden for vinterens togforsinkelser - og ikke Jernbaneverket. Det fremheves at i forrige uke hadde Bergensbanen bare 38 prosents punktlighet, mens Dovrebanen og Vestfoldbanen var nede i 38 og 44 prosents punktlighet. Lokaltogene rundt Oslo var samlet sett nede i 68 prosent regularitet. Det fortelles videre at nærmere 250 tog ble innstilt i januar og februar, noe som skyldtes feil på tog og mangel på tog. Langt færre innstillinger skyldtes feil på infrastrukturen, altså spor og signalanlegg er konklusjonen.

Hadde vi hatt et jernbaneselskap i Norge, hadde vi trolig ikke hatt disse problemene, og vi hadde unngått en opphetet debatt med skylddeling. Men saken er den at det nettopp er nyliberalismen og markedet som splittet opp jernbanen og skapt problemene. Politikerne hoppet på denne ideologien over en lav sko – og nyliberalismen er ren høyrepolitikk.

Nyliberalistene kom også inn i partiene som er etablert for å ivareta arbeidstakernes interesser. De har fått sterkt fotfeste, og har i dag all makt i partiene. ”Fornyerne” ble de kalt i Arbeiderpartiet da de kom og ble hyllet frem. Dessverre har disse ”fornyerne” i det store og dele skapt privatisering, AS-ifisering, sosial dumping, og økte forskjeller mellom folk – og økt fattigdom. Heller ikke forvaltningsbedriften NSB slapp unna.

Alt som produseres - og som skal ha en hvis levetid - trenger tilsyn, vedlikehold, og ikke minst tid utbedringer/ vedlikehold. Innføring av nyliberalismen og markedstilpasninger NSB-systemet har lagt ned mange verksteder i NSB-systemet, som hadde som formål å forebygge driftsforstyrrelser. Det har medført at mange ansatte er blitt sagt opp (NSB har kvittet seg med viktig kompetanse). Togmateriellet har ikke lengre driftsopphold nok til viktig vedlikehold og utbedringer (hensynet til markedet og kostnader krever at materiellet er i drift hele tiden).

Den gangen NSB var forvaltningsbedrift hadde de alltid togsett i reserve, som ble satt når et annet togsett havarerte. Den forbyggingen med reservesett har ikke nyliberalistene og markedet "råd" til å ha – belønningssystemer med muligheter for profitt og bonuser er viktigere. Det å ta ut materiell for nødvendig vedlikehold og utbedringer, koster penger (og det kan forringe størrelsen på bonusene).

I dag graderes feil og mangler på togsettene – og hvor alvorlighetsgraden avgjør om det blir reparert eller ikke. For å utbedre materiellfeil, må NSB i dag (pga av markedsliberalismens oppsplitting) ta togsettet ut av drift og kjøpe vedlikehold av et av sine datterselskap. Det generer kostnader – meget dyrt – målt opp mot den gangen det var et jernbaneselskap.

Belønningssystemer fungerer generelt slik at for å opprettholde gode lønns- og bonusordninger mv for ledere, repareres sjelden eller aldri feil som ikke går direkte på sikkerhet. Og materiellet står - som sagt - aldri stille så lenge at man får utbedret noe særlig med feil heller. Dermed kjøres togsettene ofte over lange tidsintervaller med de samme feilene – eksempelvis avstengte toaletter.

På jernbanesporet (Jernbaneverket) er togtettheten blitt så stor, og vi har så få spor å kjøre på, at Jernbaneverket kommer ikke til for å få utført vedlikehold og tilsyn. De gangene man må utføre vedlikehold - må (stort sett det ene) sporet stenges - fordi vi ikke har noe annet spor å kjøre togene på. Slik blir det forsinkelser av, og dette generer store kostnader. Busser (annen transport) må settes inn, kundeveiledere må følge opp, og det ene jernbaneselskapet står ansvarlig ovenfor hverandre mht kostnader. Derfor et det beste ”å ikke gjøre noe” (la det skure og gå).

I de fleste land i dag bygger man ut dobbeltspor slik at trafikken fortsatt kan gå selv om man tidvis må stenge det ene sporet for nødvendig vedlikehold mv. Skal man få løst jernbaneproblemene i Norge - må man bygge ut (minst til) dobbeltsport for å gjøre jernbanesystemet mindre sårbart.

Systemet med ”utsatt” vedlikehold og oppjusteringer har pågått noen år nå, men nå kommer problemene på overflaten - fordi det er noe som heter materielltretthet. Rovdriften på materiell og infrastruktur, og fravær av tilsyn, vedlikehold osv slår nå ut i form av at det oppstår mer eller mindre full driftsstans.

Norge er et land med bare 4,7 mill innbyggere, og vi er et stort land med krevende topografi, og vi har store variabler mht vær og føreforhold.
Nyliberalistene og markedsøkonomene, som står bak oppsplittingen av jernbanen, har fått opererer som om vi er et land - for å sette saken på spissen - "47 millioner innbyggere, og med en topografi (flat landskap) som i Sør-Sverige, og med temperaturer som i Spania".

Jernbanen får aldri løst sine utfordringer gjennom at de ulike jernbaneselskapene (nyliberalistene) fordeler skyld, og motarbeider hverandre innenfra. Jernbanens utfordringer kan bare løses ved hjelp av en reell politisk vilje til ruste opp og satse på jernbanen i et helhetlig samfunnsperspektiv.

Det betyr at politikerne må ta makta tilbake, dvs at de må ta tilbake demokratisk styring, kontroll og revisjon av jernbanen. Og det betyr at de må samle jernbanen tilbake til en bedrift. Norske politikere må innse at Norge, med bare 4,7 millioner kan ikke – og evner ikke økonomisk – å drive jernbane etter samme mønster som i Sentral-Europa hvor millionbyene (innbyggertall) ligger med noen minutters kjøretid etter hverandre.