Hvor ble det av ideologiene i valgkampen?

Min opplevelse er at ideologiene – dvs holdningene og verdigrunnlagene – blir mer og mer borte i partiene for hver valgkamp som gjennomføres. Det gjør at velgere, som ikke lever i politiske miljøer - eller er spesielt opptatt av politikk, får vanskeligheter med å se/ øyne forskjellene i partienes politikk. Politikken går dermed mer i retning av at det er populistiske utspill som farger velgernes partivalg.

Markedsliberalismen, og regnskapssystemet tilhørende New Public Management (NPM) filosofien, har medført at hver enkelt borger, eller lokalsamfunn, fremstår mer og mer som en ”utgiftspost” og et ”problem” – en som en ressurs/ verdi! Menneskeverdet er blitt betydelig svekket – særlig arbeidstakere som normalt rekrutteres i yrker som krever midlere/ lavere utdannelse, og de som er avhengig av å leve på samfunnets støtteordninger. Det kommer særlig til uttrykk ved fastsettelse av lønn/ ytelser. (Ny)fattigdommen/ sosial dumping får bre om seg i et stadig sterkere tempo. Manglende fordelingspolitikk er blitt den store vinneren i vårt markedsliberalistiske system.

Alle de politiske partiene er blitt markedsliberalister – i noe varierende grad. Det betyr at alle politiske partier er blitt et produkt av den høyrepopulistiske markedsliberalismen - som tidligere president Ronald Reagan (USA) og statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) innførte på 80-tallet.

Gradvis gjøres velgerne/ befolkningen til ”Fremskrittspartifolk” (høyrepopulistiske) i betydningen av at solidarisk fordelingspolitikk får stadig mindre betydning/ verdi. Politikere overlater mer og mer makt til rike, grådige spekulanter, og ofte høyt utdannede markedsliberalister i mer eller mindre lukkede styrerom – hvor personlig lønn, bonuser og andre frynsegoder langt overskygger de forvaltningsoppgavene de egentlig er satt til å utføre.

Høyre gjorde et godt kommune- og fylkestingsvalg ved årets kommune- og fylkestingsvalg.
Hva var Høyres strategi ved valget? Jo, Høyre har uriktig/ uredelig profilert på at de ønsker å gi borgerne bedre skole, velferd og helse – saker som pr definisjon er økte ”utgiftsposter”. Når Høyre samtidig er opptatt av – og utviser det i praktisk politikk - å gi skatte- og avgiftslettelser (først og fremst til de rike), dvs minke de offentlige inntektene, så henger det ikke verken på greip eller spade og gi inntrykk av at de vil øke de offentlige utgiftene. Det vil si og feilaktig gi inntrykk av at det skal brukes mer penger på skole, velferd og helse som en universell ordning til alle landet innbyggere (penger de ikke har). Høyre har adoptert Fremskrittspartiets valgstrategi!

Ingen partier tør lengre snakke om fordelingspolitikk, eller øke skattenivået for å tette gapet mellom reallønnsveksten i privatøkonomien og stagnasjonen i den offentlige økonomien (skattefrysvedtaket fra 2004). Dette kan være et bidrag til å undergrave hele vårt velferdssystem. Hvor er det blitt av holdningen og ideologiene?

Det er ikke til å unngå at jeg er litt skuffet over mitt eget parti i hovedstaden – Oslo. Ved de tre siste valgene har jeg stilt meg spørsmålet om Arbeiderpartiet i Oslo egentlig i det hele tatt søker makt, eller om partiledelsen i Oslo egentlig ønsker at de borgerlige skal fortsette å styre byen?
Jeg opplever det som problematisk at en by med så store utfordringer og uløste oppgaver – utløst av politikken til de borgerlige partiene – ikke klarer å tydeliggjøre politiske og ideologiske forskjeller på en langt bedre måte enn hva tilfellet har vært. Det sier jeg – ikke for å sverte mitt eget parti – men for å reise en diskusjon i forhold til kommende valg.
Skal Arbeiderpartiet i Oslo søke makt i fremtiden – må de politiske og ideologiske forskjellene bli tydeligere! Det skjønte tidligere LO-leder Gerd Liv Valla foran Stortingsvalget i 2005 – og hun lykkes i sin strategi. Et gode som Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet nyter fruktene av også ved valget i 2009 og i dag.

Valgdeltakelsen ved årets valg, er heller ikke på det nivået et demokrati fortjener (vel 62 %). Hvorfor er det blitt slik?

Arbeidstakere og lønnsmottakere ser en ideologisk forskjell i politikken, og som gjør at arbeidstakere/ lønnsmottakere ser seg best tjent med et styre bestående av partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt, og det er synet på arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår. Mens partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre vil innføre ”Adecco-tilstander” allment i norsk arbeidsliv, dvs radbrekke/ fjerne tryggheten og lovbeskyttelsen som arbeidstakerne har i Arbeidsmiljøloven, Tjenestemannsloven, streikeretten mv, så vil partiene Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Senterpartiet og Rødt opprettholde balansen i arbeidslivet minst på dagens nivå. Det gjør at mange arbeidstakere tar i et tak, og gjør en kjempeinnsats for å opprettholde dagens lov- og avtaleverk på dagens nivå.

Vi skal i gang med å forberede Stortingsvalget i 2013! Skal vi da gå til valg på ”et markedsliberalistisk parti – med forskjellige forgrunnsfigurer”, eller skal vi bringe ideologiene, verdigrunnlaget og holdningene tilbake i politikken!