Medbestemmelse og styrevervsgrossister!

Leste nylig en omtale av en milliardær, som på generelt grunnlag uttrykte at lederlønningene her i landet er altfor lave, og med påfølgende kraftig angrep på formueskatten, og skattenivået her lands.
Når en person, som er god for flere milliarder mener at vedkommende for dårlig lønn, så tenkte jeg; hvor mye er en milliard kroner? Det kan beskrives på følgende måte; Dersom du putter kr. 45 000.- inn på kontoen din - hver dag, 365 dager i året - i 60 år, da har du nesten nådd en milliard (dvs uten tillegg av renter og rentes rente).
Da spør jeg meg selv. Finnes det noe menneske som er verdt slike årslønner?

I et magasin til ei riksavis i 2008, sto på trykk en artikkel om en av Norges ”mest vellykkede” kvinner. Hun hadde ikke mindre enn 69 ganske tunge styreverv som hun stolt bekledde. Også hun mente at med så ”betydningsfulle og ansvarsfulle jobber som ledere har”, burde de få langt bedre betalt. Jeg antar at hun da mente mer lønn, dvs i tillegg til bonusordninger, fallskjermer, pensjonsavtaler, opsjoner, og andre personlige fordeler, som slike ledere stort sett har. I tillegg kommer selvsagt styrehonorarene fra alle styrevervene.

En måned har 30 dager, og lørdager og søndager tar folk seg stort sett fri - også ledere og styrevervsgrossiter. Når du innehar 69 tunge styreverv, i tillegg til en ”betydningsfull og ansvarsfull direktørjobb”. Hvor mye tid har du da til å skjøtte hvert av vervene – og i tillegg skal ha tid til familie og sosialt liv?
Dersom vedkommende i snitt jobber 10 timer pr dag, 5 dager i uka, og vi forutsetter at ca 7,5 timer pr dag går med til ordinær direktørjobb, da sitter hun igjen med ca 15 minutter pr uke til hvert av styrevervene. De 15 minuttene skal da gå til lesing av dokumenter, telefoner, møter, kundekontakter, kontakter m.v., i tillegg til tid for å utvikle bedriften man er styreleder/styremedlem av.
Da stiller jeg følgende spørsmål - på generelt grunnlag: Hvordan er det mulig for en person å finne det forsvarlig å besitte så mange verv, og samtidig mene at man skjøtter hvert av vervene forsvarlig? Og hvordan finner enkelte virksomheter det forsvarlige å finne kandidater med så mange styreverv fra før av, som riktige personer til å sitte i styret for sin bedrift? Dette smaker mer av kameraderi og korrupsjonskulturer enn faglige vurderinger er min påstand.

Generelt stiller jeg også spørsmålstegn ved hvor stor er den reelle kompetansen i mange av de bedriftsstyrene som styres med slike styrevervsgrossister? Jeg registrer i hvert fall at de ikke greier å ansette sine administrerende ledere engang, men overlater dette til såkalte head-huntings-firmaer, og stort bruk av konsulenttjenester/ annen bistand.
Generelt synes det å virke slik at i oppgangstider er mulig å sitte med så mange styreverv og dermed skjule sine kapasitetsbegrensninger. I nedgangstider derimot, ser vi at bunnen faller ut hos mange, og at slike styrevervgrossister verken har tid, mulighet eller evner til å håndtere utfordringene som hvert av styrevervene står ovenfor. Det er i nedgangstider det ofte avsløres hvilke virksomheter som har gode/ dårlige ledere, og/eller hvilke virksomheter som forvaltes godt/ eller drives etter det jeg ”korthus-prinsippene”, eller kvartalskapitalisme.
Er det ikke – på generelt grunnlag - på tide å få en evaluering av hva styrevervsgrossistene faktisk bidrar med av kompetanse, bidrag og utvikling av norske virksomheter – utover å hente honorarer? Spesielt innenfor virksomheter hvor stat, kommuner og fylkeskommuner har eierinteresser.
Hva med arbeidstakernes medinnflytelse? Er den god nok? Er det etisk og moralsk riktig at enkeltpersoner kan selge ut virksomheter til utlandet etter eget forgodtbefinnende (uten å ta hensyn til sine ansatte), eller flagge ut lønnsomme virksomheter, eller spille hasard med virksomheter børs? Det spesielt ovenfor arbeidsplasser som er bygd opp med norsk kapital, norsk arbeidskraft, og etter hjelp/godkjenning av demokratisk valgte organer.
Er det riktig, i et demokratisk land, at arbeidstakerne – som har skapt verdiene i virksomhetene og finanseliten, blir totalt umyndiggjort og tråkket på som individer når eiernes grådighet blir for stor? Bør lovgivningen endres slik at arbeidstakerne bør få stemmerett, evt forkjøpsrett før bedrifter selges ut, flagges ut, evt kjøpes opp for nedleggelse osv? Eller kanskje bør ansatte-representasjonen styrkes betydelig i selskapene? Dette både bør og må utredes!

Mange offentlig eide virksomheter, er i dag ikke lengre underlagt politisk demokratisk styring, kontroll og revisjon. Mange av disse virksomhetene er så store og kostbare at aldri blitt bygget om ikke hele det norske folk (gjennom statsgarantier) sto bak finansieringen av dem. Det gjelder offentlige virksomheter som man tidligere omtalte som statens (folkets) eiendom. Eksempelvis gjelder det firmaet som forvalter offentlige bygninger (eiendomsselskap), arealer, Norge bank, kraftselskapene, Hydro, oljevirksomheten (oljeforekomstene) osv osv. Alt dette er blitt ført ut av politikernes hender på grunn av innføringen av markedsliberalismen (New Public Management) og etter krav fra EU (OECD), og det har skjedd gjennom privatisering (delprivatisering), AS-ifisering, opprettelse av (helse)foretak m.v. av offentlige virksomheter. Alle de virksomhetene som politikerne har avgitt demokratisk styring, kontroll og revisjon på, er tjenester som folk er avhengige av. Men som folk nå må betale markedets pris på/ eller økte egenandeler mv.

Demokrati som styringssystem synes å være vanskelig å fordøye for finanseliten. Er det derfor markedsliberalistene og EU har kjørt et massivt korstog siden 1981 – som de stort sett har vunnet, for å få politikere til avgi all makt og overføre den til noen få styrevervsgrossister, og til mer eller mindre lukkede styrerom? Er det markedsliberalistenes hensikt å samle all makt og samfunnsverdier i styrerommene hvor allmennheten (demokratiet gjennom politikerne) ikke har forslags- og stemmerett?

Litt historikk:
Høyre (kapitalistene) og Venstre (Utdanningsgruppene og storbøndene) sørget for at arbeidsfolk ikke fikk stemmerett i 1884, da parlamentarismen ble innført i Norge. Stemmeretten gjaldt den gang kun for rikfolk. Slik er det stort sett i dagens lukkede styrerom – også for offentlig eide/ deleide virksomheter.I 1910 fikk rikmannskvinner stemmerett – men da bare begrenset til kommunevalg. Arbeiderkvinner fikk det ikke.
Først etter at 19 fagforeningsledere stiftet Det norske arbeiderparti i 1897, og arbeidstakere krevde å få komme inn maktens korridorer på Stortinget, for å få innflytelse på samfunnsutviklingen, ble det kjempet frem stemmerett for menn. Den ble innført i 1898. Først i 1913 fikk arbeiderkvinnene kjempet til seg stemmerett. Da ble den allmenne stemmeretten innført i Norge.
Har innføringen av New Public Management medført at ringen nå er sluttet for finanseliten? Arbeidstakere og politikere har ikke lengre innflytelse og stemmerett i de viktigste foraene, som har ansvar for viktige ytelser til livsopphold.
Det virker til at finanseliten (EU) er mest opptatt av å utvikle en ny lavlønnsklasse gjennom systematisk sosial dumping, bruk av deltidsstillinger og stillingsbrøker, arbeidskontrakter med 0 % stillinger, midlertidig ansettelser og angrep/undergraving av alt lov- og avtaleverk som gir arbeidstakerne trygghet og beskyttelse i arbeidslivet.
Det ligner mer og mer på at tilværelsen til arbeidstakerne er slik det var før de fikk stemmerett, gjennom at det ikke er demokratiet - men pengene - som råder i bedriftsstyrene.
Er det ikke på tide at politikerne og folket tar makta tilbake? Makta bør ikke ensidig være forbeholdt finanseliten, og en snever vennskapsklubb med styrevervsgrossister (som virker til å være mest opptatt av å beskytte hverandre), og som rekrutteres av mer eller mindre korrupte head-huntingsfirmaer som ikke kan etterprøves i sine vurderinger. Slike systemer mener jeg avler kameraderi, korrupsjonskulturer, og at de som velges inn i styreverv bare omgås hverandre – mer eller mindre uten kontakt med demokratiet.
Jeg bare spør – er det slik vi vil ha det?