Om særaldersgrenser og markedsliberalisme

Av Jørund Hassel.....
For en del yrker er det utarbeidet egne særaldersgrenser. Særaldersgrensene har minst tre formål. Det ene er at de skal ivareta sikkerhet, trygghet, liv og helse til arbeidstakeren, det andre er at det skal ivareta sikkerhet og trygghet for brukerne(samfunnet), og det tredje er at det skal sikre pensjonsrettigheter for de om må slutte tidligere i arbeidslivet enn gjeldende aldersgrenser.
For tiden, og frem til nytt pensjonssystem settes i verk (2011), er aldersgrensen i arbeidslivet satt til 70 år, med adgang til å slutte ved fylte 67 år - dersom man fyller kravene etter Folketrygdloven. Særaldergrenser betyr at for noen yrkesgrupper, så er det satt en lavere aldersgrense enn 70 (67) år. Det gjelder for ulike yrkesgrupper hvor samfunnet strenge krav til skjerpet sikkerhet/årvåkenhet, syn, hørsel, helse, fysikk, reaksjonsevne m.m. I sin tid ble særaldersgrensene ut fra medisinske begrunnelser og vurderinger. Det er også slik at disse reglene (lovene)i sin tid ble satt da det offentlige satt som selvassurandør i forhold til uhell/ ulykker o.l. innenfor den offentlige forvaltningen.
Særaldersgrenser utgjør selvsagt en merkostnad for samfunnet i form av pensjonsutbetalinger for tidsrommet mellom den tidligere slutt i arbeidslivet (særaldersgrensen) og fastsatt aldergrense (70/67 år).
Med innføring av markedsliberalismen (New Public Management) og EU generelle politikk med stor grad av AS-ifisering, privatisering, anbud, konkurranseutsetting m.v, synes de medisinske begrunnelsene for særaldersgrenser etter hvert å få mindre betydning. Er dette en ønsket utvikling ? er ikke sikkerhet og trygghet lenger så viktig oss?
Med AS-ifisering, privatisering, anbud og konkurranseutsetting styres virksomhetene i stor grad etter aksjelovens regnskapssystemer, og det virker som om at aksjeutbytte, og størrelsen på disse, er blitt langt viktigere en allmenn sikkerhet og trygghet. Dessuten er det blitt slik at assurandørtjenester kjøpes gjennom private forsikringsselskaper (det offentlige står ikke lengre selvassurandør).
Med overgang fra offentlig forsikring (selvassurandør) til private forsikringsselskaper virker det som at våre politikere er blitt mindre fokusert på særaldersgrensenes innhold og medisinske betydning. Generelle helsemessige krav knyttet til opprettelsen av særaldergrenser er erstattet av dokumentasjon gjennom generell legeerklæringer. Har en hver lege/ fastlege tilstrekkelig kompetanse om yrkesfaglige spørsmål til å kunne gi de kvalitativt riktige anbefalingene?
Jeg mener at ovennevnte gir en indikasjon på at krav og terskel for trygghet og sikkerhet (ovenfor brukere og ansatte) er blitt forringet av mange markedsliberaliserte politikere. Spissformulert kan det uttrykkes slik; Det går i en retning av at menneskeliv bare er en strek på statistikken og eventuelt en forsikringssum - hvor de menneskelige og medmenneskelige verdiene trer i bakgrunn.
Et eksempel: Da den øvre aldersgrensen for lokomotivførere i sin tid ble satt til 65 år, så var topphastigheten på tog 100-130 km/t ? og den gangen ble aldersgrensen satt av medisinske grunner. Morgendagens lokomotivfører vil trolig kjøre i ca 250 km/t. Ut fra et slikt perspektiv, og krav til reaksjonsevne, hørsel, syn, m.v - vil det da være riktig å heve aldergrensen ytterligere - bare fordi at forsikringsansvaret er flyttet til private forskringsselskaper - og at høyere pensjonsalder kan gi bedre økonomisk utbytte for virksomhetene? Kanskje økte hastigheter og økt togtetthet burde tilsi en enda lavere aldersgrense? Hva med liv og helse?
Jeg mener at særaldersgrensene og begrunnelsen for disse får for lite oppmerksomhet i konkurranse med økt markedsliberalisme. Skal særaldersgrenser endres, så må det være både faglige og medisinske grunner som ligger i bunn for eventuelle endringer.