Politikere med mot - eller holdningsløse nikkedukker?

VG har i dag et oppslag under tittelen ”Jens har for få damer” – tilsiktet at av statsminister Jens Stoltenbergs ti nærmeste politiske medarbeidere, er 8 menn og bare to er kvinner.

Med forbehold om riktig sitering av VG, så uttrykker likestillingsminister Anniken Huitfeldt at hun ”synes det er helt greit at åtte av ti i den politiske ledelsen ved Statsminsterens kontor er menn”. Og føyer til at ”det har aldri vært så god kjønnsrepresentasjon som nå”.

Dette er jo bare helt meningsløst av en ”likestillingsminister” å hevde! En likestillingsminister kan aldri være fornøyd før likestilling er oppnådd – uansett i hvilken forsamling det gjelder! Dette virker helt tøvete!

Regjeringer – utgått av ikke-høyrepartier – er helt avhengig av å ha sterke politikere med mot til å fremme sosialdemokratisk politikk, ikke nikkedukker. I dette tilfellet fremstår statsråd Anniken Huitfeldt som ei ”nikkedukke”! Det eneste hun oppnår med VGs utsagn, er å bli oppfattet som lite troverdig i likestillingsspørsmål fordi det virker som at det andre regler som gjelder for hennes sjef - statsministeren!

I departementene, og blant rådgivere på Stortinget, ser vi nå en kraftig overrepresentasjon av høyt utdannede byråkrater. Vi må huske på at mange av disse byråkratene besitter den samme teoretiske lærdommen (og innehar lite erfaringskompetanse om hvordan det virkelige liv arter seg for ”Kari og Ola”). Disse byråkratene har i stor grad gått på de samme skolene/ utdanningsinstitusjonene, og har dermed den samme kollega-/ vennskapskretsen osv. For ”Kari og Ola” oppleves det som at disse rådgiverne/ byråkratene ganske ensidige har gjort seg selv til elitens ”tjenestemenn og kvinner”, hvor nyliberalisme og New Public Management er det eneste saliggjørende i politikken som fremmes. De samme rådgiverne/ byråkratene ofte sentrale når det skal taler for statsråder, gi i utredninger og råd, finne frem kildefremvisninger. Det betyr at i de tilfeller hvor disse rådgiverne/ byråkratene besitter ”Fremskrittspartiets ideologi” (høyre/ EU sin idelologi), og innehar holdninger preget av nyliberalisme og New Public Management, og skriver talene til våre statsråder – så blir det vanskelig å skille på forskjellene mellom en høyre- og en venstre-orientert regjering. Politikken blir lik.

I tillegg er situasjon den at Jens Stoltenberg valgt - ganske ensidig statsråder, statssekretærer, og rådgivere av unge, med høy utdanning uten erfaring fra det praktiske arbeidsliv og praktiske hverdagen til folk. Mange av disse har en slags holdning til sosialdemokratiet. Men i møte rådgivere og byråkrater med ”Fremskrittspartiets” holdninger og etikk – de samme holdningene og etikken som de har lært gjennom hele utdanningskarrieren – så mister disse personene altfor ofte sosialdemokratiets perspektiver.
Jens Stoltenbergs problem i dag synes å være at de sosialdemokratiske verdiene begynner å bli utydelige!

Uttalelsene til Anniken Huitfeldt – nevnt ovenfor – viser dessverre at etikken og holdningen (likestillingen) til sosialdemokratiet ofres. I hvert fall svikter motet hos henne når hun ”synes det er helt greit at åtte av ti i den politiske ledelsen ved Statsminsterens kontor er menn”.
Sosialdemokratiet trenger statsråder med bedre mot og kunnskap om likestilling enn dette!