Arbeidstakere i England tar opp kampen - hva skjer i Norge?

Etter valget i England møter arbeidstakerne en hard hverdag, med store kutt i de offentlige budsjettene. Noe som kan medføre at arbeidsledigheten vil stige kraftig neste 5 årene – faktisk opp mot mer enn 1 million flere arbeidsledige. Det er varslet lønnsfrys/ lønnsnedgang - i tillegg er det varslet kutt i pensjonsytelsene.

Samtidig har World Wealth Report (WWR) presentert en rapport i disse dager som viser at – "de rike blir rikere igjen!”. Jf WWR, har antall dollarmillionærer vokst med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv fremgår det i rapporten.

Da finanskrisen kom i 2008, fikk den rike eliten kunnskaper nok til å omplassere sine penger. Det har lønt seg godt – og resultatene kommer godt til syne i tallmaterialet for 2009. Det viser seg altså at noen (eliten) tjener grovt på finanskrisene også – mens skattebetalere må inn og redde banker og finansinstitusjoner. Vi omfordeler fra fellesskapet til de rike! Er det ikke da på tide å innføre en finansskatt for handle med verdipapir både nasjonalt og internasjonalt?

Problemet i England, er at Labour, The Conservative party (Tories) og Liberal Democrats er blitt veldig like politisk. Politikken som føres rammer arbeidstakere og trygdede negativt. Toriene har i tillegg vedtatt politisk at de vil begrense arbeidstakernes streikerett ytterligere gjennom å endre landets lover. Akkurat på samme måte som særlig Fremskrittspartiet vil gjøre her i Norge om de får makt!

Fagforeningen National Union of Rail, Maritime and Transport Workers (RMT) er på stor fremmarsj i England, og har de seneste ukene moblisert sterk motstand mot den nye regjeringens politikk (dvs de konservative/ liberaldemokratenes regjeringskoalisjon sin politikk).

Men det stopper ikke der. Innenfor fagbevegelsen i England leter man etter et politisk alterantiv som er i stand til å representere arbeidstakerne politisk. Ingen av de tre dominerende partiene i England gjør det i dag. Faktisk så snakker man om at fagbevegelsen må danne et eget parti.

Vi er i ferd med å gå samme ideologisk retningen i Norge – arbeidstakerne føler at de mangler talerør for sine interesser!

Labour har, etter Tony Blairs intreden, lignet veldig mye på den politikken Høyre fører i Norge. Tony Blair ble politisk i et sterkt forbilde til Jens Stoltenberg i tiden før Stoltenberg I-regjeringen i 2000, og Stoltenberg manøvrerte også Arbeiderpartiets politikk kraftig til høyre i 2000. Noe velgerne gav meget klar beskjed om ved valget i 2001 – da Bondevik II-regjeringen overtok.

Jens Stoltenberg fikk et nytt forbilde under valgkampen til Barack Obama. Obamas politikk ligger politisk et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet målt mot norsk politikk. Stoltenberg III-regjeringen er faktisk ganske nær ved å ende opp med å føre samme politikken til Høyre og Fremskrittspartiet på mange områder i dag. På områder som omhandler regneskapssystemer New Public Manangement, anbud, og privatisering – i den forstand å overlate demokratisk styring, kontroll og revisjon til mer eller mindre lukkede styrerom er de politisk, er det ingen politiske forskjeller. Makta overlates i stadig større grad til en liten klikk håndplukkede nyliberalister (”gutte-/jenteklubben grei”). Demokratiet forvitrer!

Stolenberg III-regjeringen har gjort seg selv meget taleføre på vegne av den rike eliten. Blant annet Trond Giske har nedsatt et eget ”eksperteutvalg” bestående styrtrike arvinger (eliten) til egen rådslagningsgruppe. Og Trond Giske tar med seg hele befolkningens sjekkehefte (oljefondet) og betaler ”piratpenger” for de av eliten som etblerer seg/ flytter arbeidsplasser utenlands.

I politikken forøvrig fører Stoltenberg III-regjeringen en politikk som favoriserer ganske ensidig de med høyere utdanning/ høy inntekt og formue – og som er funksjonsfriske. EU-politikken (EUs tjenestedirektiv/ andre direktiver) rammer hardt yrkesgrupper som normalt rekrutteres fra de med midlere/ laver utdanning og inntekt. Denne politikken adopteres ganske ukritisk i Norge gjennom EØS-avtalen. Det vil si det motsatte av en inkluderende, og solidarisk utjamningspolitikk. For å få til et velutviklet velferdssamfunn trenger vi investorer, og kompetansen til både de med høyere og lavere utdanning i et samspill! Vi trenger kort og godt mer fellesskap!

AUF-lederens, Martin Henriksen, sier i VG den 16.07 at Jens Stoltenberg for tiden virker tafatt, og at han styrer mot regjeringsskifte. Han har helt rett! Et av problemene til de rød-grønne i dag, er fremveksten av den offentlige fattigdommen. Mens den veksten i privatøkonomien stiger, synker den offentlige fattigdommen. Det skaper en ubalanse og grobunn for misnøye på mange områder!

I perioden 2001 til 2004 kritiserte Jens Stoltenberg ganske kraftig Bondevik II-regjeringens skattelettepolitikk – fordi den førte til økte forskjeller, og blant annet til utarmingen av kommuneøkonomien (under daværende kommunalminister Erna Solberg). De borgerlige partiene lykkes i å gjøre Stortingsvalget i 2005 til et ”skattevalg”. Det vil si, de ”tvang” Jens Stoltenberg (og Stortingsflertallet) til å godta, og sementere Høyres skattepolitikk på 2004-nivå. Det skjedde gjennom at det ble inngått et skatteforlik på Stortinget – som innebærer å ikke økte skattenivået utover 2004-nivået i kommende Stortingsperioder. Fordelingspolitikken og velferdssamfunnet taper stort på dette!

Nylig fremgikk det i media at rød-grønne tilhengere ikke nødvendigvis går til de borgerlige partiene og stemmer på dem når de blir misfornøyde, men blir hjemmesittere (partiløse). Dersom det stemmer – er det et alvorlig signal. Hjemmesittergruppen er altfor stor som de er pr i dag.

Arbeidstakere og trygdede ønsker seg en alternativ politikk til dagens favorisering av elitene! Det må de rød-grønne partiene ta inn over seg – for pr i dag har ikke arbeidstakere og trygdede noe politisk alternativ enn de rød-grønne!!! Alternativet er at ”partiløshet” (hjemmesitting) gir makta til høyrepartiene – noe som gir fordelingspolitikken et enda kraftigere tilbakeslag enn hva vi har i dag (vi kjenner jo ikke til hvor de borgerlige står i dag på dette området – har de gått enda lengre til høyre?).

Eller det kan like gjerne skje som i England – at fagbevegelsen gradvis krever et parti av og for arbeidstakerne. AUF-lederen Martin Henriksen har gitt et konstruktivt råd til statsministeren. Som han sier til VG; ”Arbeiderpartiet er ikke et parti for alle. Vi skal ligge mellom 35 – 40 % oppslutning. Da kan vi ikke blidgjøre alle. Våre kjernevelgere er fagbevegelsen, middelklassen og lavere grupper. Det er de som vil tjene på en mer tydelig fordelingspolitikk”.

Det er fordelingspolitikken og demokratiske beslutningsprosesser på viktige forhold i folks hverdagsliv som har spilt fallit i dag! Det må de rød-grønne ta inn over seg – arbeidstakere og trygdede må føle at de blir ivaretatt de også!