Har vi noen opposisjon på Stortinget i dag?

Skal et politisk og demokratisk system fungere, er man avhengig av å ha en kritisk og konstruktiv opposisjon. Har vi det i dagens Norge?

Fremskrittspartiet er vel det mest stabile partiet politisk sett på Stortinget i dag – dvs i den forstand at de gjør som de alltid har gjort – drive værhanepolitikk (snu kappa etter vinden-politikk), og en mer eller mindre sutrepolitikk. I Fremskrittspartiets verden gjøres det ingenting bra i Norge virker det som.

Høyre gjentar i dag i stor grad det samme budskapet som Kåre Willoch benyttet på begynnelsen av 80-tallet, som Jan P Syse fortsatte med i sin tid, og som Erna Solberg fremmet foran Stortingsvalget i 2001. Dvs en politikk som kun har fungert for de med store formuer, og ikke tjent landet som helhet. Nå gjentar Erna Solberg det samme budskapet på nytt! En politikk vi vet av erfaring ikke fungerer – ut fra at politikken ikke er inkluderende ovenfor arbeidstakere og trygdede (og andre utsatte grupper).
Høyre går frem på meningsmålingene – det skyldes neppe noen synlig opposisjonspolitikk (for den eksisterer knapt) – men det som kalles ”stø kurs”.

Kristelig folkeparti og Venstre blir i stor grad borte i det politiske bildet. Det kan virke som om de politisk og ideologisk er blitt for sammensveiste i forhold til Høyre.
Kristelig folkeparti sliter fortsatt med tilliten etter at tidligere statsminister Kjell Magne Bondevik kastet hele partiets politikk på bålet bare for å få være statsminister. Et ettermæle som er vanskelig å bli kvitt.
Lars Sponheim forsøkte å gjøre Venstre til et mini-Høyre hvor Venstres ”nøytralitet” til de politiske blokkene ble borte, i tillegg gikk han til angrep på LO – et dårlig sjakktrekk (og stilletiende da anerkjente fagorganisasjoner som primært rekrutterer de med høyere utdanning).

I tillegg – Kristelig folkepartis og Venstres disfavør - må det sies at mediene i Norge underkommuniserer sterkt politisk utspillene til alle partier utenom Fremskrittspartiet, Høyre og Arbeiderpartiet, noe Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet (og Rødt) også har slitt med opp igjennom tidene.

Når sant skal sies, så gjør ikke Arbeiderpartiet det enkelt for verken Høyre og Fremskrittspartiet til å skape noen opposisjonspolitikk heller. Det startet med tidligere statsminister Gro Harlem Brundtland, som brøt radikalt på båndene til fagbevegelsen, og i stor grad bare var interessert i valgkampstøtten. Markedsliberalismen ble videreført under Gro sin regjeringstid på minst samme nivå som i Høyre og i EU.
Torbjørn Jagland overtok etter Gro – og han hadde nok en sterkere forankring til fagbevegelsen – men slet veldig fordi EU var hans store ideal. Det er vanskelig ”å ri to hester samtidig” – og han falt for 36,9 % oppslutningen. I tillegg var ikke Torbjørn Jagland innvalgt fra Oslo og Oslo Arbeiderpartis høyrefløy – det ble ikke tolerert (vi husker jo hvordan tidligere statsminister Odvar Nordli ble behandlet av samme grunn).

Så kom Jens Stoltenberg som så på Storbritannias statsminister Tony Blair (Labour) som et forbilde, både som strateg og hans karisma. Tony Blair sto for en politikk som kan sammenlignes med Høyres i Norge (politisk litt til venstre for Margareth Thatcher). Det straffet seg ved valget i 2001. Jens Stoltenberg tapte valget for sin lefling med høyresidens idealer.

Ved valget i 2005, ble Jens Stoltenberg avhengig av å bevege seg mer til venstre politisk. Delvis fordi LO drev valgkampen for Arbeiderpartiet, og delvis på grunn av at Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet hadde en god valgoppslutning – og sist men ikke minst; Gerd Liv Valla var LO-leder og satt i sentralstyre til Arbeiderpartiet. Gerd Liv Valla har stor respekt for inngåtte avtaler og det skrevne ord – dvs å ikke bryte/ smuldre bort slike avtaler.

Ved Stortingsvalget i 2009, fikk Jens Stoltenberg et nytt forbilde og politisk strateg, dvs nåværende president i USA Barack Ombama. Politisk er Obamas politikk en mellomting mellom den Høyre og Fremskrittspartiet fører her i Norge. I tillegg fikk Arbeiderpartiet større oppslutning, på bekostning av Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet. Det har man virkelig fått merke!

Med unntak av kampen ”arbeid for alle” i tilknytning til finanskrisen, fremstår (oppleves) dagens Stoltenberg III-regjering mer og mer som en mellomting mellom Høyre og Fremskrittspartiet, og politikken ligner mer og mer på det som det norske folk sa nei til i 2000. Ved å legge regjeringen sin politikk så tett opp til Høyre og Fremskrittspartiet (og EU) som Stoltenberg gjør, så merkes det på gallupene. Det var jo nettopp Høyre og Fremskrittspartiets (EUs) politikk folket sa nei til ved valget i 2009.

Man kan i hvert fall fastslå at politikken til Arbeiderpartiet er i skrudd kraftig til Høyre (og EUs meget høyredominerte politkkk). Nyliberalismen og regnskapsmodellene knyttet til New Public Management overlater mer og mer demokratisk folkevalgt makt til kapitalen (dvs til de mer eller mindre lukkede styrerom). Demokratiet taper i forhold til både styring, kontroll og revisjon av fellesskapets eiendeler og interesser! Stoltenberg II-regjeringen er en del av dette.

Det er også et problem at det politiske grunnlaget folk sa nei til EU-medlemskap på i 1994, gradvis blir snikinnført - uavhengig av hvilken regjering som sitter. Det skjer en politisk utflating – hvor den meget sterkt høyreorienterte (EU)politikken overtar både ideologisk og politisk også her i Norge. Derigjennom utvaskes de politiske skillelinjene, og demokratiet forvitrerer.

Grovt sett kan man si at ca 30 % av Norges befolkning tilhører kategorien høyere utdanning/ gode lønninger og formuende, mens ca 70 % ikke gjør det. I dag fremstår alle politiske partier som er representert på Stortinget som talerør for de 30 % av befolkningen. Det er et demokratisk problem!

De rød-grønne leverte et politisk regnskap til velgerne før valget i 2009 – og det var kjempebra. Velgerne trodde de ville få en stø kurs videre på det som ble gjennomført i perioden 2005 til 2009. Velgerne opplever at vi har fått en ustø kurs i forhold til perioden 2005 – 2009!
(I rettferdighetens navn så er det bare Høyre som konstant holder stø kurs på dønn høyrepolitikk)

Så summen av den politiske utviklingen man ser i dag er at vi har ingen opposisjon på Stortinget. Det politiske landskapet er blitt flatet ut – og det politiske engasjementet smuldrer bort til fordel for ”sutrebølger”. Det er også et demokratisk problem!

Det er ikke for ingenting av eldre partiveteraner har begynt å kalle Arbeiderpartiet som det ”Det sosialdemokratiske Høyre”!

Ideologiene og visjonene må komme tilbake – det er et fag som LO og fagbevegelsen kan! Vil Arbeiderpartiet bli med på det laget?

Spørsmålet er likevel; Har vi noen opposisjon i Norge?