Bør vi la finanssystemene kollapse?

I 2008 snakket vi om en ”finanskrise” – i 2011 handler det om ”gjeldskrise” i USA og EU. Markedsliberalismen – dvs høyrepolitikken – ble i tilknytning til finanskrisen i 2008 underlagt ”gjenopplivningsforsøk i form av kunstig ånderett”. I dag ligger markedsliberalismen nærmest i en slags ”respirator”. Bør vi la finanssystemene kollapse? Hva er alternativet?

Det er på tide å innse at markedsliberalismen som system har feilet – den ”kom, så og tapte”. I dag ser vi at de rike (eliten) finner stadig nye kreative løsninger – for å sikre seg og sine. Taperne er skattebetalere, og først og fremst arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets støtteordninger. Spørsmålet er; Skal vi fortsette å holde liv i et system slik som statistikken fra World Wealth report (“WWR”) beskrev sommeren 2010?

WWR dokumenterte sommeren 2010 at "de rike blir rikere igjen” – dvs at markedsliberalistene/ nyliberalistene i praksis ble skjermet fra finanskrisene - og lar skattebetalerne og velferdsordningene blø. Jf WWR, økte antall dollarmillionærer med 17,1 % i 2009, og dollarmillionærenes formuer økte med ca 18,9 % i samme periode. Dollarmillionærene i Asia økte sine formuer med hele 30,9 % osv osv – fremgikk det i den samme rapporten.

Resesjon/ gjeldsanering?
Seniorrådgiver i Norges Bondelag, Christian Anton Smedshaug, er intervjuet i Klassekampen 13.08, og hvor han gir uttrykk for at ”vi burde latt finanssystemene krasje i 2008, stengt børsene noen måneder og ryddet opp, i stedet for å la statene overta krisen”. Han gir videre uttrykk for at han er blitt ”tilhenger av resesjon”, dvs å nullstille økonomien og reorientere seg. Han stiller også spørsmål ved ”hvorfor må bankene ha igjen alt de har lånt til statene, når statene ikke på langt nær får igjen milliardene de reddet bankene med i 2008”?
Smedshaug ser på gjeldssanering som en løsning ut av dagens økonomiske uføre. Spørsmålet er hvordan tapene skal tas – og av hvem.

De problemstillingene som C.A. Smedshaug tar opp er høyaktuelle – og som vi velgere, medborgere og samfunnsengasjerte må ta stilling til.

New Public Management
Regnskapssystemene til New Public Management (NPM) – utviklet av markedsliberalister/ høyresympatisører – forledet politikere i så godt som alle politiske leire til å tro at all velferdsordninger - som er universelle – er for kostbare (spesielt de som ytes ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets pensjons- og støtteordninger er avhengig av). Det som var ”lønnsomt” var i stedet å gi skattelette. Men lønnsomt for hvem? Selvsagt for den rike eliten (markedsliberalistene).

NPM-tankegangen har medført at mange politikere har opptrådt uansvarlige! De har ensidig lyttet til – og imøtekommet de rikes ønsker om skattelette, samtidig som at de har oppretthold rause velferdsordninger for befolkningen gjennom å øke statsgjelden. Delvis har man finansiert skatteletter med å selge unna ”arvesøvet” (offentlige eiendommer og verdier) til latterlig lave dumpingpriser til rike spekulanter. Når systemene kollapser – når politikerne innhentes av virkeligheten - er resepten at skattebetalerne skal inn med redningspakker, kutt i velferdsordninger, økt arbeidsledighet m.v. Dvs løsningene er enda mer høyrepolitikk. Det blir helt feil!

Sammenhengen mellom skatteinngang og forbruk
Markedsliberalistene/ høyrepartiene har – som C.A. Smedshaug også påpeker – levd slik; De siste tiårene har politikerne mistet sammenhengen mellom skatteinntekter på den ene siden og forbruk på den andre siden. Skattene er blitt lavere, samtidig som at velferdsordningene har utviklet seg videre. Mens private har opplevd reallønnsvekst – har det offentlig opplevd nettovekst – på grunn av denne ubalansen. Det har ledet til at både private og det offentlige har tydd til kreditt for å finansiere husholdningene og fellesskapet.

Denne utviklingen har medført at den rike eliten har fått enormt med penger- og har deretter forsøkt å fremstille seg som ”snille og rause” og tilbydd utbygging av offentlig infrastruktur gjennom prosjekter i form av offentlig privat samarbeid (OPS). Det vil si at de private bygger ut og drifter offentlige utbygginger – som det offentlig forplikter å kjøpe tilbake når de er blitt nedslitte og forfalne. Dette er en svindyr form for avbetalingssystem og et meget kostbart investeringssystem! Et system som forgjelder fremtidige skattebetalere, og som skjuler store summer med statsgjeld fra offentlige regnskaper.

Hvilket samfunnssystem skal vi velge videre?
Spørsmålet er; Har ikke de rike, markedsliberalistene og høyretilhengerne rundt om i verden fått herje vilt lenge nok? Bør ikke politikerne (demokratiet/ folket) ta tilbake makta?
Skal vi nok en gang redde/ holde liv i markedsliberalistenes usolidariske og urettferdige system – eller skal vi la finanssystemene kollapse – for å bygge opp et system med et sosialdemokratisk verdigrunnlag? Dvs et system hvor ”frihet, likhet og brorskap” står sentralt. Historisk er dette det systemet som best har evnet å opptre inkluderende, solidarisk og som et demokratisk samfunnsfellesskap.

Det er en viktig prinsippdebatt som store deler av verden må ta stilling til i en eller annen form. Det kan virke som vi dag er i ferd med å grave oss dypere inn i et lite fremtidsrettet system – i hvert fall ovenfor arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets stønads- og pensjonsordninger. Vi må innse at markedsliberalismen/ høyrepolitikken ”kom, så og tapte”!