Forsøker markedsliberalistene å definere bort demokratiet?

Har demokratiet tapt til fordel for markedsliberalismen? Hvor hensynet til ”lønnsomhet og profitt” for de som tjener på markedsliberalismen verdigrunnlag langt overgår hva flertallet vil - og hva mener (eller gis anledning til å mene)? Er det blitt slik at markedsliberalistene har innordnet det politiske system slik at de hindrer folket i å få ytret sin mening - blant annet gjennom folkeavstemninger på viktige spørsmål? Eksempelvis som når EØS-avtalen skulle avgjøres på vegne av det norske folk – og hvor Norske myndigheter i praksis gjennom avtalen har overlatt all styringen til EU å bestemme over Norge og norsk utvikling gjennom sine direktiver. Reservasjonsretten – som det sterkt ble profilert at vi hadde fått i EØS-avtalen – er i praksis ikke annet enn en papirbestemmelse, fordi det viser seg at EU/ EØS-domstolene er gitt avgjørende myndighet på de fleste politiske spørsmål.

Det er slik at et hvert direktiv som blir implementert fra EU, er en stor trussel mot folkestyret, arbeidstakere og ikke minst velferdsstaten! Det perspektivet må man ikke tape av syne!

Det som skjer i forhold til finans- og gjeldskrisene i EU, USA m.fl. avdekker et meget skremmende syn!
Den eneste farbare vei å få disse landene ut av finans- og gjeldskrisene på, vil være å involvere innbyggerne på demokratisk vis, og finne felles løsninger og måter å komme ut av krisen på – og som befolkningen står sammen om/ støtter opp om. Dette burde være elementær kunnskap – som det ser ut til at markedsliberalistene verken vil – eller kan – skjønne!

Lærdom fra historien – LOs solidaritetsalternativ
I Norge tok LO grep, og lanserte ”solidaritetsalternativet” etter at markedsliberalistene hadde kjørt norsk økonomi totalt på dunken på 80-tallet/ begynnelsen av 90-tallet. Solidaritetsalternativet gikk blant annet ut på at arbeidstakere gav avkall på store lønnstillegg mot at arbeidsgiverne og myndighetene skapte arbeidsplasser (mottoet var ”hele folket i arbeid” – ikke minst for å kunne bevare velferdsstaten økonomisk). På denne måten ble norsk økonomi reddet den gang – gjennom et konstruktivt og inkluderende trepartssamarbeidet mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og de offentlige myndighetene. Takket være at LO tok grep!

Det er grunn til merke seg at Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre (markedsliberalistene generelt) vil bygge ned dette trepartssamarbeidet i Norge (slik som markedsliberalistene har gjort det i Europa) – blant annet gjennom å endre lov- og avtaleverket som gir arbeidstakere og fagforeninger medbestemmelse og medinnflytelse på arbeidsplassene og i politikken (det faglig politiske samarbeidet).
Det er grunn til merke seg hvordan utviklingen har gått i de landene hvor fagforeningene er blitt skviset av markedsliberalistene – det går ikke særlig bra!

Markedsliberalister vil ikke involvere arbeidstakere
Høyrepartiene i Europa, og markedsliberalistene, vil ikke ha noe trepartssamarbeid, og/ eller kontakt med fagforeningene. Arbeidstakere er i deres øyne kun et middel til å gjøre de rike rikere – mens arbeidstakere pr definisjon ses på som underklasser som skal være mer eller mindre uten rettigheter (det ser vi jf innholdet i EUs tjenestedirektiv, arbeidstidsdirektiv, vikarbyrådirektiv og EUs fire friheter – dvs fri flyt av kapital, varer, tjenester og arbeidskraft).

Det greske folk behandles som pariakaste
Måten EU behandler grekerne på mht deres finans- og gjeldskrise i disse dager, viser hvor kyniske markedsliberalistene og høyrepartiene virkelig er mot arbeidstakere. Man må gå til totalitære regimer for å finne tilsvarende graverende politikk ovenfor arbeidstakere. Tenk dere at Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) ensidig kan kreve at arbeidstakere skal gå ned ca 20 % i lønn, pensjoner og sosiale stønader skal kuttes tilsvarende, og at Hellas sine offentlige verdier skal selges på latterlig billigsalg – i praksis til grådige spekulanter – uten å spørre befolkningen hva de mener. Hva slags demokrati er det? Grekerne får nå et system hvor de rike får et større potensial til å tjene seg enda rikere i et enda raskere tempo på.

Hellas' statsminister Giorgos Papandreou, ville forsøke – slik som Islendingene gjorde det under deres finanskrise – å legge EUs kriseplan ut til folkeavstemning. Den demokratiske muligheten til å få Hellas på fote igjen politisk og økonomisk – ble effektivt stoppet av Angela Merkel (Tyskland), Nicolas Sarkozy (Frankrike) og Det internasjonale pengefondet (IMF) – med støtte fra USA. Politikk – er i EU – definert til at kun angår den rike eliten og markedsliberalistene (høyrepartier).

Demokratiet i EU
Dagens "folkevalgte" i EU-parlamentet har bare ca 43 % av befolkningen bak seg (dvs det var bare ca 43 % av de stemmeberettigede i EU som benyttet seg av stemmeretten). Det kan bety at befolkningen i EU mer eller mindre mistet troen på demokratiet.

Det som kjennetegner den markedsliberalistiske politikken er at politikerne gir fra seg all makt til private, dvs at demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser flyttes vekk fra folkevalgt ansvar over til lukkede AS-ifiserte styrerom, konsulenter, offentlig private samarbeidsprosjekter (OPS) osv, og til de som kan betale for å få viljen sin (herunder gjennom brorskapsordener).

Stemmerett – et klassespørsmål?
På LO Stats landskonferanse for fylkeskartell sa partisekretær i Arbeiderpartiet, Raymond Johansen noe interessant og viktig – når han gav en analyse av valgresultatet ved kommune- og fylkestingsvalget i 2011. R. Johansen registrerte at befolkningen i Oslo vest jevnt over benyttet seg av stemmeretten, mens befolkningen på Oslo øst gjorde det ikke. Han stilte spørsmålet; Er det å benytte stemmeretten blitt et klassespørsmål – hvor de rike benytter stemmeretten, mens arbeidstakere og fattige ikke gjør det?

Det spørsmålet kan stilles på en annen måte; Kan det være slik at befolkningen har mistet tilliten og troen på flere av de sosialdemokratiske partiene? Kan det være slik at flere av de sosialdemokratiske har endret sin politikk slik at forskjellene mellom sosialdemokratiske verdier og markedsliberalistiske verdier er blitt for usynlige? Og at store velgergrupper av den grunn avstår fra å brukes stemmeretten?

Når store deler av fagbevegelsen og andre interesseorganisasjoner kjemper heroisk mot markedsliberalismens og kapitalistiske verdier, så forventer befolkningen å få et ideologisk sterkt styringsorgan tilbake som arbeider for befolkningens interesser – og ikke for kapitalistenes interesser. Flere av de sosialdemokratiske partiene er dessverre blitt så avslipt ideologisk – til fordel for markedsliberalismen/ kapitalismen - at de i dag nøyer seg med å si ovenfor velgerne at ”alternativet er verre”, og åpenbart tror at de kan vinne valg bare på det. Det fungerer ikke – og kommer aldri til å fungere. Slike utsagn, og en slik politikk (som den eneste politikken) at ”alternativet er verre” har kun en effekt – og det er at ”sofapartiet” generer tilhengere.
Politisk tillit vinnes kun gjennom politiske handlinger!

Dårlig signal
Når eksempelvis Oslo velger å la Arbeiderpartiets førstekandidat overta Fremskrittspartiets plass som varaordfører – i et slags kompanilag med Høyre, så viser vel egentlig at det ikke er noen satsing, eller spesielt ønske om å vinne valget i Oslo i 2015.

Så man gjenstår dermed med spørsmålet;
Forsøker markedsliberalistene å definere bort demokratiet?