Et godt arbeidsfelleskap er avhengig av alle

Trepartssamarbeidet mellom de offentlige myndighetene, arbeidsgiver- og arbeidstakersiden viser seg å være et fortrinn når det gjelder fordelingspolitikk, lønns- og arbeidsvilkår (arbeidsmiljøloven), sysselsettingspolitikken og velferdspolitikk. Det gjør at Norge fremstår som et av de landene med lavest arbeidsledighet i verden, har generelt de beste velferdsordningene i verden, lavest konfliktnivå, og der forskjellene er minst mellom folk.

Høyrepartiene (markedsliberalistene) har gitt uttrykk for at de vil innføre ordninger som kan svekke dette trepartssamarbeidet! Blant annet gjennom å svekke lovverket - som gir arbeidstakere den medbestemmelsen og medinnflytelsen man har pr i dag. Spesielt utsatt kan den kollektive streikeretten være om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig folkeparti får makt!

Markedsliberalistene synes å ha EUs politikk som sitt forbilde, med EU-domstolen som det overordnede overvåkingsorgan, hvor sosial dumping, fagforeningsknusing og kutt i velferdsordninger synes å være en del av målsettingen og politikken. Laval-dommen fra Sverige er et slikt eksempel med angrep på den kollektive streikeretten.
Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning, inntekt og formue kommer ofte negativt ut i det nye arbeidslivet i EU. Nevnte arbeidstakergrupper er eksempelvis overrepresentert blant arbeidstakere som går på midlertidige ansettelser og vikariater (ustabile arbeidsforhold) mv.

I Norge har man en organisasjonsgrad på ca 47.1 %. Den har falt fra ca 57 % i 1980. Det er en utvikling som må snus om man skal evne og opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, samt gode velferdsordninger i fremtiden. I dag er det ingen andre som forsvarer velferdssamfunnet sterkere enn det LO gjør! Det i seg selv er god grunn til ettertanke.

Fradrag på selvangivelsen for fagforeningskontingent er et stort gode for demokratiet – spesielt bedriftsdemokratiet!
Fradragsberettiget fagforeningskontingent på selvangivelsen er et stort og uvurderlig gode både for demokratiet – og spesielt bedriftsdemokratiet! Fradraget er en universell ordning som gjelder alle arbeidstakere, dvs at alle landets innbyggere kan nyte godt av ordningen!
Pr i dag hindrer ordningen med fradragsberettiget fagforeningskontingent stor forskjellsbehandling mellom organiserte og uorganiserte arbeidstakere (ofte kalt gratispassasjerene), fordi fradraget utjamner forskjellene mellom de som betaler kontingent og de som ikke gjør det.

Det er trist at diskusjonen, med krav om å fjerne fradragsberettiget fagforeningskontingent dukker opp med jevne mellomrom på ulike nettsteder i og medier.
Det å redusere – eller fjerne - fradraget på fagforeningskontingenten er et virkemiddel som krefter i høyrepartiene (Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre, Kristelig folkeparti) anvender for å drive det som gjerne omtales som «fagforeningsknusing». Dette fordi (som flere fremhever) - pr i dag nyter uorganiserte, i stor grad de samme rettighetene som de fagorganiserte har kjempet frem i virksomheter hvor det er tegnet tariffavtaler. Eller sagt på en annen måte; Det er en praksis – pr i dag – at dersom det er tegnet en tariffavtale på en arbeidsplass, gjøres tariffavtalens bestemmelser gjeldende for alle arbeidstakere (dvs inklusive de uorganiserte).
Derav kommer argumentasjonen fra enkelte hold om at «hvorfor være organisert når man får det samme likevel»? Så enkelt er det ikke!

Det å kjempe for å beholde fradragsberettiget fagforeningskontingent, er av stor betydning for å beholde en sterk fagbevegelse (høy organisasjonsgrad), og dermed et velfungerende trepartssamarbeid, og dermed et velfungerende velferdssamfunn, med gode lønns- og arbeidsvilkår! Det er et faktum man ikke må tape av syne.

I Sverige for eksempel har medlemstallet falt i fagorganisasjoner blant annet som en konsekvens at man har bygget ned adgangen til å trekke fra fagforeningskontingent på selvangivelsen. Med synkende medlemstall, fratas arbeidstakere mange goder i en bit-for-bit-politikk – styrt av markedsliberalistene.

Hva slags arbeidsliv ønsker egentlig de uorganiserte?
Det er selvsagt vanskelig å si for en som er organisert, men det kan være grunn til å se på hva som er oppnådd gjennom tidene av de som gjennom tidene har vært fagorganiserte.
Går vi tilbake til midten av 1800-tallet, før fagbevegelsen ble stor nok og samarbeidet slik at de kunne hevde sin rett, var arbeidsdagene ofte på 13 til 16 timer 6 dager i uka, og uten ferierettigheter.

La meg få provosere litt, med noen spørsmål knyttet til de uorganiserte;

De fagorganiserte har i dag kjempet seg frem til en normalarbeidsdag på 7,5 timer og 37,5 timers arbeidsuke. Arbeidsmiljøloven sier at vi skal jobbe 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke (Arbeidsmiljølovens § 10-4). Kan det bety at mange uorganiserte egentlig ønsker seg 40 timers arbeidsuke?

De fagorganiserte har kjempet seg frem til retten til 5 ukers ferie (30 virkedager). Ferieloven sier at en arbeidstaker har rett til ferie i 25 virkedager (4 uker + 1 dag - dvs vi kaller "Grodagen»). Tariffavtalen – som de fagorganiserte har kjempet frem - gir rett til ytterligere 5 virkedagers ferie. Kan det bety at de uorganiserte egentlig ønsker seg bare 25 virkedager feriefritid?

De fagorganiserte har kjempet frem en rett for slitne arbeidstakere til å kunne tre ut av arbeidslivet fra 62 år. Aldersgrensen for pensjon er normalt 70 år, og hvor det har vært anledning til å gå av ved fylte 67 år dersom arbeidstakeren fyller vilkårene i Folketrygdloven. Aldersgrensene er etter nytt pensjonssystem, og endringer i Trygdeloven, gjort mer fleksible. Kan det bety at uorganiserte mener at arbeidstakere skal holde på til de fyller 70 år – selv om helsen skulle svikte på et tidligere aldersnivå?

Fagforeningene har kjempet frem forsikringsordninger (herunder ulykkesforsikringer), og sykelønn når arbeidstakere er syke. Kan det bety at uorganiserte mener at forsikringsordninger og sykelønn ikke er viktige for arbeidstakere? Man må ikke tape av syne at slike ordninger kan bli strøket med et pennestrøk om fagbevegelsen blir svekket i tilstrekkelig grad?

Fagbevegelsen kjempet frem, senest når LO bidrog sterkt til å avsette Bondevik II-regjeringen (Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti – med Fremskrittspartiet som garantist for Bondevik II-regjeringens politikk) – å sørge for å beholde en Arbeidsmiljølov som beskytter arbeidstakernes fritid (dvs arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven). Kan det bety at de uorganiserte mener at det er arbeidsgiver som skal eie, styre og ha herredømme over arbeidstakernes fritid (slik som var vanlig under husmannstiden/ slavetiden)?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at stillingsvernet i Arbeidsmiljøloven ble videreført – i motsetning hva partiene Fremskrittspartiet, Høyre, Venstre og Kristelig folkeparti vil gjøre. Kan det bety at uorganiserte mener at et stillingsvern er uvesentlig å kjempe for - for arbeidstakerne?

LOs innsats med å avsette Bondevik II-regjeringen ved valget i 2005 bidro til at midlertidige ansettelser ikke ble hovedregelen i arbeidslivet (og slik EU vil innføre gjennom EUs vikarbyrådirektiv). Det gjør at de fleste arbeidstakere i dag har ei inntekt som gir garanti for lån til boligkjøp, og ei lønn som er til å leve av m.v. Kan det bety at uorganiserte mener at dette ikke er viktig å kjempe for faste ansettelser for arbeidstakere?

Pensjonsreformen, som ble lagt frem av Bondevik II-regjeringen inneholdt en profil om at de rike, og de med høyere utdanning og lønn skulle få vesentlig høyere pensjoner – ved at arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning/ og inntekt skulle få betydelig desto mindre - målt mot dagens nivå. LO greide å stoppe dette særdeles usolidariske forslaget til pensjonsordningen som ble presentert av fra Stortinget i samarbeid med Arbeiderpartiet. Det innebar også endringer i Arbeiderpartiets forslag før LO-kongressen i 2005. Fremskrittspartiet vil gjøre alle til minstepensjonister). Kan det bety at uorganiserte mener at pensjonsspørsmål ikke er viktige?

Limet, og hovedårsaken til at arbeidstakere har oppnådd så gode lønns- og arbeidsvilkårene som arbeidstakere har pr dag, skyldes den kollektive streikeretten. Den er sikret i Arbeidstvistloven/ Tjenestetvistloven. Og det å være fagorganisert betyr at man også er sikret retten til streikebidrag ved konflikt. Særlig Venstre og Fremskrittspartiet har gitt uttrykk for at de vil fjerne arbeidstakernes kollektive streikerett dersom de får makt. Kan det bety at uorganiserte mener at streikerett ikke er viktig for å opprettholde gode lønns- og arbeidsvilkår, og at streikebidrag er unødvendig om det blir konflikt?

Arbeidstvister blir tidvis ført for arbeidsretten. Dette for at arbeidstakerne skal kunne få prøvd sin sak og sine rettigheter juridisk. Å føre en rettssak koster fort +/- kr 300 000.- (avhengig av sak og innhold og omfang) pr rettsinstans, om en part taper rettssaken. Dersom saken er av prinsipiell betydning for fagbevegelsen, dekker fagorganisasjonen slike saksomkostninger. Kan det bety at uorganiserte ikke føler at dette er en viktig trygghet - selv om det kan medføre at det rammer familie og familieøkonomien sterkt.

De fagorganisertes kamp for gode lønns- og arbeidsvilkår handler om at man ikke ønsker å føre arbeidstakere i deres familier tilbake til tilstander hvor mange opplevde grov urettferdighet, fattigdom, utbytting, og hvor arbeidstakere måtte stå med lua i handa når de skulle kreve noe. Og den tiden da uføre måtte tigge om almisser (Fremskrittspartiet, ved partileder Siv Jensen, benyttet «almissebegrepet» under valgkampen i 2009).

Urett ute i verden
Det foregår mye urett ute i verden. Kina blir ofte nevnt som et «flott land å samarbeide med» blant de som har etablert virksomheter det.
Det skjer en utvikling gradvis også i Kina, eller i hvert fall deler av Kina.

Det som i hvert fall har vært en del av arbeidspolitikken i Kina da globaliseringsutviklingen tok til, var at fagforeninger var forbudt - den oppgaven som en slags «tillitsvalgt» var/ er arbeidslederens oppgave (bedriftens håndplukkede mann).
I Kina bor arbeidstakere i stort antall i en form for arbeidsleirer eid av arbeidsgiverne/ myndighetene – hvor arbeidstakeren ofte er langt vekke fra familiene sine. Når arbeidstakerne er innlosjert hos bedriftseierne, er det fortalt om at arbeidstakerne må betale høy leie på bolig på svært lave lønninger. Arbeidstakeren henvises ofte til å handle varer og klær i bedriftseieren butikker - til dyre priser (og hvor det ikke er uvanlig at arbeidstakeren står i gjeld til arbeidsgiveren – til høye renter), 16 til 18 timers arbeidsdag er ikke uvanlig pr dag – og hvor arbeidstakere risikerer trekk i lønn om de eksempelvis snakker til hver andre i arbeidstiden slik det fremgikk i et avisoppslag nylig. Arbeidstakerne har som oftest ingen ferierettigheter, ingen forhandlingsrett/ streikerett, eller sykelønn, arbeidsledighetstrygd, heller ingen pensjons og forsikringsordninger osv, og det eksisterer knapt noen miljø- og forurensingsbegrensninger.

Før OL ble avviklet i Kina, måtte virksomhetene stenge i flere mils omkrets rundt arrangørstedene - i flere uker før OL tok til, på grunn av de høye forurensningsverdiene i lufta. Dette representerer mange arbeidstakeres arbeids- og bomiljø i Kina).

Det hevdes at nærmere 10 % av jordsmonnet i Kina er blitt så forurenset at det er ikke tilrådelig å spise maten som blir produsert der av helsemessige årsaker. Men den maten som produseres i disse forurensede områdene viser seg å være god nok mat for arbeidstakerne.
Er det slike arbeidstilstander vi ønsker oss?

Sterke fagforeninger er et gode!
Fordelingspolitikk handler om å ha sterke fagforeninger. Velferd handler om å ha sterke fagforeninger. Et godt arbeidsliv handler om å ha et godt trepartssamarbeid mellom offentlig myndigheter, arbeidsgivere og arbeidstakere. Dvs den norske modellen!

Hvorfor er ikke de som er opptatt av å fjerne/ bygge ned fagforeningskontingenten - heller opptatt av å få bukt med svart økonomi? Svart økonomi hevdes å være vår tids raskest voksende økonomi. Det er mye mer penger å hente ved bekjempelse av svart økonomi – penger som kunne blitt anvendt innenfor skole, utdanning, helse, samferdsel osv osv. Det må være langt mer lønnsomt enn å gå til angrep på fradragsberettiget fagforeningskontingenten og de godene som følger av den ordningen/ trepartssamarbeidet.

De samme personene som går til angrep på fagforeningene og fradragsberettiget fagforeningskontingent går heller ikke til angrep på det faktum at arbeidsgivere organiserer seg i arbeidsgiverforeninger, og/ eller mer eller mindre lukkede forsamlinger og brorskapsordener.

Noen ganger er det gode grunner til å være stolt over å være fagorganisert – tatt i betraktning alle goder som fagforeningene har bidratt til å kjempe frem!

Til de uorganiserte!
Avslutningsvis vil jeg kommentere de provoserende spørsmålene jeg stilte lenger oppe i innlegget;
Jeg tror at de fleste uorganiserte både ønsker og vil ha de godene som fagbevegelsen har kjempet frem gjennom tidene på lønns- og arbeidsvilkår, samt de andre velferdsordningene som samfunnet byr på. Ordninger som mange tar for gitt at vi har i dag og for fremtiden. Men slik er det ikke – det krever faktisk en innsats hver dag for å beholde disse opparbeidede ordningene!

Jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg 8 timers arbeidsdag og 40 timers arbeidsuke i stedet for dagens 7,5 timers arbeidsdag/ 37,5 timers arbeidsuke, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg tilbake til 25 dagers ferie i stedet for dagens 30 dager, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker seg en standard 70 års aldersgrense fremfor dagens fleksible ordninger, jeg tror ikke at uorganiserte ønsker innføring av karensdager ved sykdom (fjerning av sykelønn), forsikringer osv, osv.

Jeg tror også at uorganiserte vil ha en beskyttelse av sin fritid, ha et godt stillingsvern, oppleve faste ansettelser fremfor vikariater og midlertidige ansettelser, ha gode gode pensjonsordninger, være sikret juridisk trygghet i arbeidssituasjonen, og ha et balansert partsforhold i arbeidslivet med kollektiv streikerett osv osv,

Apropos sykelønn;
Avtalen om et mer inkluderende arbeidsliv (IA), er et eksempel på tiltak for å kunne beholde sykelønnsordningen – og slippe innføring av karensdager. Dvs at vi får full lønn under sykdom. Det er et fellestiltak mellom arbeidsgivere, arbeidstakere og offentlige myndigheter! Det er et eksempel på daglig innsats for å kunne beholde velferdsgodene med full lønn under sykdom.

Jeg tror det er slik at;
De beste løsningene finner man frem til i fellesskap! Derfor handler det om at flere uorganiserte må ta del i det fellesskapet. Dvs å organisere seg. Det lønner seg å være organisert! Fradragsberettiget fagforeningskontingent er derfor et gode, og din mulighet for en «skattelette». Aktive fagforeninger er et «must» både for utviklingen av trepartssamarbeidet i arbeidslivet, og for et velfungerende bedriftsdemokrati!