Arne Treholt-saken og norsk rettssytem

Først kom boken ”Forfalskningen”, så fremstår en tidligere POT-spaner og påstår at det ble fabrikkert bevis for å få Arne Treholt dømt!

Det norske lov- og rettssystem kunne i det store hele fungert meget bra - dersom mistenkte kunne bli etterforsket og dømt på basis av de norske lovene – men slik fungerer det ikke!
Domstolene opptrer mer og mer slik at lovtekstene settes til side, og hvor ”rimelighetsbetraktninger”, sideordnede forhold, klassejus, frimureri/ kameraderi osv styrer rettprosessene.

. Kanskje ble Arne Treholt også ”brysom” person – og hvor spionasje/ fengsel ble alternativet som felte ham?

Den gangen dommen falt i Treholtsaken skjønte for første gang hvor uredelig lov- og rettspraksis er i Norge. Hadde domstolene i det minste hatt disens eller frifinnelse på noen av tiltalepunktene – der de fleste borgere i Norge skjønte at det var rimelig grad av tvil, hadde dommen tilsynelatende virker troverdig. Spesielt var (og er) pengebeviset meget omstridt. Men de nye opplysningene i Treholt saken stadfester det man har trodd hele veien – at Arne Treholt ble utsatt for et systematisk, planlagt, og med maktmisbruk - justismord.

Arne Treholt har opptrådt klandreverdig med sine private utenlandske forbindelser i den stillingen han hadde på vegne av norske myndigheter. Men derfra til å få trolig manipulerte bevis mot seg – er helt uaksetabelt!

Det at Arne Treholts familie trolig er blitt avlyttet og videoovervåket over lang tid, setter jo saken i et enda mer spesielt lys. Her har det åpenbart gått prestisje i saken, kombinert med at rettsoppnevnte myndighetspersoners markeringsbehov/ trang til å levere av karrierehensyn (smisk), har satt all rettssikkerhet til side.

I Treholtsaken og i andre saker er det helt nødvendig med granskning! Ikke minst habiliteten til de personene/ organene som har hindret gjenopptakelse av saken.
Med de nye saksopplysningene i Treholtsaken, er det mye som tyder på at vi har fått bevist sedvaneretten til det norske lov- og rettssystem – dvs et system full av uredelighet!

Per Liland-saken, Sveinung Rødseth-saken, Fritz Moen-saken med flere viser at uredeligheten i norsk lov og rett virker til å være satt i et system. ”Bjugn-effekten” råder ofte i slike saker. Det kan virke som om myndighetspersonene innen lov- og rett over tid har viklet seg inn i en ukultur hvor man har mistet totalt evnen til å tenke rettssikkerhet bygd på det norske lov- og avtaleverket (ser ikke skogen for bare trær)!

Det er ikke lengre mulig å ha tillit til det norske domstolsystemet. Det er erfaringen man sitter igjen med etter å ha bivånet de mange barnefordelingssakene i Norge – hvor det foregår systematiske manipulasjoner for å skyve fedre ut av barns liv, og gjøre barn til økonomiske vinningsobjekt for kvinner.

Er de nye opplysningene i Arne Treholt-saken riktige, må saken gjenopptas – det holder ikke å dekke seg bak foreldelsesfrister i det som i utgangspunktet er ment å være et demokratisk lov- og rettssystem!

Så spørsmålet er; Hvem kan man ha tillit til når man eventuelt skal granske doms- og påtalemyndighetene? For her sitter det en gjeng som har for sedvane å beskytte hverandre som et kollegium.