Helse, arbeid, partipolitikk og virkeligheten

Over det ganske land er det avdekket uverdige arbeidsvilkår innenfor omsorgssektoren hvor bruk av private vikar- og bemanningsbyråer har vært det gjennomgående temaet. Det er avdekket at ansatte er blitt benyttet til doble/ trippel skift, lange skift, og hvor arbeidstakere har måttet sove i bombekjellere og biler mellom vaktene. På toppen av det hele – er berørte arbeidstakerne blitt fratatt retten til overtidsgodtgjørelse og andre tillegg. Ikke bare i vikar- og bemanningsbyråer – mens også innen det offentlige/ offentlige selskaper.
I tillegg er det avdekket at mange steder er det for lav grunnbemanning – hvilket har øket presset på arbeidstakere langt ut over hva som er akseptabelt.
Det var avsløringene rundt selskapet Adecco – som la grunnlaget for den debatten som føres i disse dager.

Ingen må tro at denne formen for lønns- og personalpolitikk skjer bare innenfor helsesektoren. Det forekommer generelt i veldig mange andre typer jobber og sektorer også. Ikke minst hos underleverandører. Alle har – eller bør ha visst om - at denne ukulturen har skjedd over veldig mange år både innen offentlig og privat sektor, og selvsagt i varierende grad. Det var først når mediene la trykk på saken – at flere har begynt å skjønne alvoret i det som skjer innenfor arbeidslivet.

De tilstandene som er avdekket innenfor Adecco og andre virksomheter, undergraver alt av lov- og avtaleverk som er ment til å beskytte arbeidstakere mot nettopp rovdrift, yrkesskader/ yrkesslitasje i tidlig alder, og sosial dumping.

Arbeidsmiljøloven sier at vi skal ha ”helsefremmende arbeidsplasser”. Det gjelder åpenbart ikke for arbeidstakere – hovedsakelig – de med midlere/ lavere utdanning og lønn. Dvs de mest sårbare arbeidstakergruppene – ofte på skift- og turnusordninger. Det har ”Adecco-avsløringene” veldig klart tydeliggjort.
Det er grunn til å fremheve at mens det forventes at arbeidstakere skal jobbe til ca fylte 70 år, er den reelle avgangsalderen (generelt) i Norge mellom 59 og 60 år. Dvs arbeidstakere er utslitt lenge før oppnådd forventet pensjonsalder. De arbeidstakergruppene som drar statistikken ned, er nettopp skift- og turnusarbeidere – hvor gjennomsnittelig avgangsalder er ca 55 år. Helsearbeidere slutter i snitt når de er 53 år.
Det betyr at vi trenger en strengere håndheving av Arbeidsmiljøloven enn hva tilfellet er i dag – og ikke det motsatte!


Feilslått politikk
I disse dager ser vi at alle politiske fløyer forsøker å score politiske poeng på denne ”Adecco-saken” (underforstått andre firmaer som driver tilsvarende personalpolitikk). Men ingen partier tar opp den egentlige årsaken til at denne ukulturen innenfor arbeidslivet har oppstått/ og oppstår. Hovedgrunnen er innføringen av markedsliberalismen/ nyliberalismen! Sekundærgrunnen er innføringen av regnskapssystemene til New Public Management-filosofien. Dvs den politikken som tidligere president Ronald Reagan (USA) og tidligere statsminister Margareth Thatcher (Storbritannia) innførte – og som består av en dønn høyrepolitikk! Markedsliberalismen råder dessverre i dag i alle politiske partier. Og det er avslørt at bruk av vikarer, deltid/ lave stillingsbrøker, anbud, privatisering, bruk av vikar- og bemanningsbyråer anvendes ikke bare i Fremskrittsparti- og Høyrestyrte kommuner og fylkeskommuner – det foregår over alt, også i kommuner som styres av venstresidens partier.

Høyrepartiene (og NHO) bruker Adecco-saken i den hensikt å hevde at Arbeidsmiljøloven er for streng - og må mykes opp (gjøres mer fleksibel), og at fagforeningene har for mye makt mht til oppsett av skift- og turnusplaner mv. Underforstått, høyrepartiene vil føre en politikk hvor arbeidstakere skal gå tilbake til 1880-tallet mht arbeidsdagens lengde, hvor arbeidsdagene den gangen var 13 til 16 timer (uten overtidsbetaling).

Partiene på venstresiden, har verbalt kritisert sterkt ”Adecco-tilstandene”, og det er bra! Men når de samme partiene likevel vil ha bruk av vikarer, deltid/ lave stillingsbrøker, anbud, privatisering, bruk av vikar- og bemanningsbyråer mange steder – basert på markedsliberalismens premisser, kan man dessverre ikke forvente noen særlige forbedringer på sikt.


Sosial dumping – eneste mulighet til fortjeneste
Det er slik i dag at prisene på faste innkjøps- og driftskostnader til virksomhetene – er blitt presset til det ytterste. Det betyr at det er bare helt marginale forskjeller mellom det offentlige betaler kontra hva det private må betale på innkjøp på ordinære driftskostnader. Det vil si at det eneste stedet virksomhetene kan hente ut profitt på i dag – er på systematisk sosial dumping på de ansattes lønns- og arbeidsvilkår.

Da Oppegård kommune nylig overtok driften av Greverud sykehjem fra Adecco, fikk flere av de ansatte et lønnsløft som de knapt kunne drømt om. Timelønnen økte fra kr 142 pr time – opp til kroner i timelønn til kr 168,58, som er satsen for en ansatt med over 20 års ansiennitet, men uten formell kompetanse. I tillegg økte ulempetillegget på kvelden med mellom kr 12 og kr 23 kroner pr time, mens ulempetillegget i helgene økte med 11 kroner timen.

Det vil si at skattebetalernes penger i Oppegård kommune – ved Greverud sykehjem – går, etter avsløringene om ”Adecco-tilstandene” til lønnsutjamning, fremfor på lønninger og bonuser til grådige ledere i private vikar- og bemanningsbyråer, samt til overskudd som ofte føres ut av landet – tidvis til skatteparadiser.


Arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår må komme først!
Ved høstens kommune- og fylkestingsvalg kan velgerne påvirke hva slags politikk som skal føres på kommune- og fylkesnivå de fire neste årene.

I disse dager har listekandidatene og de politiske partiene mulighet til å vise hvor de står i forhold til arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår, samt hvilken personalpolitikk som skal råde. Hvordan finner man ut det? Jo, det er mitt personlige syn at de politikerne/ politiske partiet som fortsatt vil ha bruk av vikarer, deltid/ lave stillingsbrøker, anbud, privatisering, bruk av vikar- og bemanningsbyråer – basert på markedsliberalismens premisser – ønsker fortsatt sosial dumping og dermed økte lønnsforskjeller i Norge. De politikerne/ politiske partier som flagger at de vil ha en politikk hvor arbeidstakernes lønns- og arbeidsvilkår – og en allmenn personalpolitikk går foran markedsliberalismen og nyliberalisme – de står på arbeidstakernes side. I betydning anstendige lønns- og arbeidsvilkår under begrepene solidaritet, frihet, likhet og brorskap! Samt at det skal føres en personalpolitikk basert på helsefremmende arbeidsplasser.

Det norske samfunnet har nå – og det meget godt – fått avdekket at markedsliberalisme/ nyliberalisme ikke er løsningen for å få til en anstendig lønns- og personalpolitikk!