Har Venstre overtatt som Norges mest arbeiderfiendtlig parti?

Trine Skei Grande (Venstre) er ute med uttalelser igjen. Skei Grande uttaler denne gangen at ”opposisjonen og en rekke organisasjoner vil styrke uorganisertes rettigheter. LO sier nei. Gjett hvem det rød-grønne flertallet på Stortinget hører på. LO har fått så stor makt over Arbeiderpartiet at universelle rettigheter for arbeidstakere ikke lenger er viktig for det største regjeringspartiet når LO vil ha monopol på de samme rettighetene”.

Venstre og Fremskrittspartiet er selvsagt ikke opptatt av å styrke arbeidstakeres rettigheter – verken for organiserte eller uorganiserte. Nevnte partier er kun ute etter å forrykke maktbalansen mellom arbeidstakersiden og arbeidsgiversiden (arbeidsgiverne/ kapitalen)! Ingen må tro noe annet!

Det har vært en bred oppfatning at Fremskrittspartiet er det mest arbeiderrettighetsfiendtlige partiet i Norge – med standpunkter som handler om fagforeningsknusing. I lengre tid har man oversett partiet Venstre – som man etter hvert har oppdaget at har nådd Fremskrittspartiets høyder i disse spørsmålene – og kanskje sågar har overgått Fremskrittspartiet?

Det mest alvorlige - i måten Fremskrittspartiet og Venstre opererer på – er at Fremskrittspartiet/ Venstre truer trepartssamarbeidet! Det som oppleves som suksesskriteriet for at Norge er blitt det velferdssamfunnet som man har fått til, med lav arbeidsledighet og gode velferdsordninger osv.

Venstres utspill handler om å styrke gratispassasjerene sine rettigheter (de uorganisertes rettigheter). Det er dårlig skjult at Fremskrittspartiet og Venstre vil lage universelle løsninger som tilsynelatende virker forlokkende – men som høyrepartiene gradvis kan svekke dersom de blir gjennomført. Hensikten er selvsagt å få flere til ikke å organisere seg.

Dette er en gammel oppskrift fra USA og flere EU-land, hvor fagbevegelsen ligger med brukket rygg mange steder som følge av innføring av ”universelle” ordninger. Et eksempel; I USA har man innført en universell ordning med ”lovfestet minstelønn”. Da ordningen ble innført – ble den oppfattet som god. Problemet er at fra 1997 til 2007 ble ikke satsene justert/ forhøyet i takt med prisstigningen for øvrig. I 2007 ble den lovfestede minstelønnen økt fra 5,15 til 7,25 dollar timen, det vil si fra 32 til 45 kroner. Og ikke uventet hevdet den amerikanske industri, og særlig varehandelen, at en slik heving vil skade økonomien uten omtanke for at ei timelønn på 32 kroner er umulig å leve av. Slik fungerer ”universelle ordninger” under markedsliberalistiske/ nyliberalistiske regimer.

Det er lyspunkter! Trenden synes å være snudd, fagbevegelsen i USA er blitt mer aktive igjen, samt at fagbevegelsen i England, Hellas og andre steder vekkes til live igjen. De faglige rettighetene må gjenkjempes på ny!
Men den ubalansen som over tid har oppstått mellom fagforeningsmakt på den ene siden, og arbeidsgivermakt (kapitalmakt) på den andre siden, har forårsaket mye sosial nød, økte forskjeller og urettferdighet i mange land.

Hvorfor skal arbeidstakere godta at arbeidstakernes rettigheter skrues tilbake til slik de var på 1880-tallet? Vi trenger et organisert samfunn, med fagforeninger, arbeidsgiverforeninger og en sterk offentlig sektor! Kort sagt vi trenger fortsatt et land som hevder seg blant de beste i verden å leve i – noe Fremskrittspartiet og Venstre synes å være imot!