Reaganisme/ Thatcherisme - lever den fortsatt?

Innføring av markedsliberalismen/ nyliberalismen kom med tidligere president Ronald Reagan (USA) og tidligere Margareth Thatcher (Storbritannia). Et vesentlig og viktig moment for markedsliberalistene – etterkommerne av Reaganismen/ Thatcherismen - har vært/ og er å svekke fagbevegelsen og kollektive avtaler/ løsninger. Og i tillegg - å overføre alle vesentlige offentlige beslutninger på vegne av befolkningen fra demokratisk valgte beslutningsorgan over til mer eller mindre lukkede styrerom gjennom privatisering, anbud og styrer og råd i AS og foretaksvirksomheter m.v. Styrerommene besettes med mannskap – som oftest er håndplukket fra ”gutte- og jenteklubben grei” – dvs fra fora hvor arbeidstakere (og andre befolkningsgrupper) ikke er særlig representert.

I går (26.03) ble det gjennomført store demonstrasjon fra fagbevegelsen i England, mot den høyredominerte regjeringen i England som åpenbart vil fullføre Margareth Thatcher sitt verk. Denne gangen handlet det om å demonstrere mot de offentlige kuttene i velferdsordningene.

I USA pågår kampen mot fagforeningene for fullt. Økonomiske krisetider brukes som alibi til å angripe landet fagforeninger. Republikanerne vil fullføre Ronald Reagens verk vedrørende ”Union busting” – dvs fagforeningsknusing. LO Aktuelt omtalte dette nylig i en artikkel. Men republikanernes kamp mot fagbevegelsen medfører til mobilisering av fagforeningene i USA – akkurat som det vi ser i England.

Statusen er som følger fra USA;

Republikanerne i Wisconsin har satt i gang en kampanje, hvor planen er at stat etter stat, land etter land skal følge etter med å fjerne lover som gir fagforeninger rettigheter. I første omgang handler dette om å innføre lover som vil redusere forhandlingsrettigheter til fagforeningene, samt redusere deres innflytelse i samfunnet og på arbeidsplassene. I Madison (Wisconsin) er det blitt gjennomført demonstrasjoner mot utviklingen som samlet nærmere 150 000 mennesker.

I fem stater er det innført lovgivning som innebærer at kollektive forhandlingsrettigheter er ulovlige – disse statene er Texas, Virginia, Sør-Carolina, Nord-Carolina og Georgia.

I 10 stater er det innført lover som innskrenker kollektive forhandlingsrettigheter – det gjelder statene Wisconsin, Colorado, Nebraska, Nevada, Oklahoma, New Hampshire, New Mexico, Washington, Alaska og Arizona.

I Wisconsin har guvernør Scott Walker innført en lov som fratar offentlig ansatte kollektive forhandlingsrettigheter allerede.

Det planlegges innført lover som reduserer forhandlingsrettigheter og minske fagforeningenes innflytelse i ytterligere 9 stater – disse er Ohio, Maine, Michigan, Iowa, Idaho, Indiana, Kansas, New Jersey og Tennessee.

I tillegg går republikanerne inn for kraftige økonomiske kutt som vil ramme offentlig ansatte, og dermed også befolkningen for øvrig.

EU og markedsliberalistene
I EU ser vi at arven etter Reaganismen og Thatcherismen lever i beste velgående. Vaxhall-dommen/ Rüffert-dommen, EUs tjenstedirektiv, vikardirektiv mv. understreker det.

I Norge ser vi at høyrepartiene jobber i samme retning. I 2005 ville høyrepartiene innføre en arbeidsmiljølov som dramatisk ville ha redusert arbeidstakernes lovbeskyttelse dramatisk. Høyrepartiene vil redusere fagforeningsfradraget på selvangivelsen.

I disse dager, bruker Høyrepartiene (og NHO) bruker Adecco-saken i den hensikt å hevde at Arbeidsmiljøloven er for streng – og må mykes opp (gjøres mer fleksibel), og at fagforeningene har for mye makt mht til oppsett av skift- og turnusplaner mv. Underforstått, høyrepartiene vil føre en politikk hvor arbeidstakere skal gå tilbake til 1880-tallet mht arbeidsdagens lengde, hvor arbeidsdagene den gangen var 13 til 16timer (uten overtidsbetaling).

Fremskrittspartiet har i sitt program stadfestet at de vil redusere LO sin makt og innflytelse. Og slik kan vi fortsette. Høyrepartiene/ markedsliberalistene har aldri stått på arbeidstakernes side – selv om de forsøker å pakke inn sine standpunkter i bomull i den hensikt å forsøke å få noen til å tro noe annet. USA bør ikke være noe eksempel til etterfølgelse!

Hvilket arbeidsliv, og hvilke arbeidsvilkår som skal gjelde – handler om min og din bruk av stemmeretten! Arbeidstakere er avhengig av partier som lytter til, og jobber med oss – ikke mot oss.