EU sliter!

FINSKRISENS RINGVIRKNINGER;
Det går ikke helt på skinner for EU om dagen. Euroen sliter, Hellas har havnet i en økonomisk katastrofe. Land som Portugal, Spania og Italia står i fare for å gå samme veien. Denne utviklingen kan også få sterke ringvirkninger mot andre land etter hvert – også Norge, om ikke utviklingen snus.

Finanskrisen, forårsaket av tilhengerne nyliberalismens grådighet, har satt sine spor. Og det viser seg at når det går galt for nyliberalistene, så sendes regningen bare nedover – til arbeidstakere og de som er avhengig av samfunnets trygde- og stønadssystem. Høy arbeidsledigheten - og økt fattigdom - biter seg fast i EU.
Når regningen utelukkende sendes til arbeidstakere/ stønadsberettigede, og arbeidsledigheten stiger, forsvinner også mye av kjøpekraften i folket – det gjør at det tar lengre tid før EU-landene kommer over krisen.
Men elitens mål – er jo å fremskynde/ fremskaffe fattigdom – så derfor er kanskje ikke dette temaet så viktig.

PASSIVE NYLIBERALISTER STYRER;
De mørkeblå nyliberalistene, som sitter med makta, utviser under rådende forhold utrolig stor passivitet i forhold til å få bukt med svart økonomi, utflagging av kapital til skatteparadiser, og til å snevre inn på de gunstige vilkårene som den rike elite har fått tildelt i form av skattelettelser, som raskere kunne bidra til at EU-landene kommer over krisene de er inne i. I tillegg er det faktum at politikerne har overlatt mye av den tidligere styring, kontroll og revisjon av offentlige interesser fra det offentlige over til private. Er det et av årsaksforholdene til den passivitet som vi opplever fra politikerne?
En stor del av EUs problem i dag – synes å være at politikerne og befolkningen ikke tar tilbake demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser, dvs tar makta tilbake.

DEMOKRATIET FORVITRER;
Valgoppslutningene i EU-landene går bare en vei – dvs nedover. Siste valg til EU-parlamentet, viste en stemmeoppslutning på bare ca 43 % av befolkningen i EU-landene. I enkelte EU-land helt ned i ca 28 % valgdeltakelse. Det betyr at hele 57 % av EUs stemmeberettigede avsto fra å bruke stemmeretten! Fellesskapet i EU virker til gradvis å smuldre bort – EU-politikerne beveger seg bort fra velgerne! Kanskje ikke så merkelig i fravær av demokratiske beslutningsprosesser med sterkere involvering fra befolkningen.

Hvordan er det blitt slik?
EU styres i dag på basis av blå høyrepolitikk – idet så godt som alle EU-landene styres av høyrepartier. Det blå høyreflertallet i EU har sørget for å utarbeide, og fått vedtatt ulike direktiver – basert på blå høyrepolitikk, som deretter tres ned over hodene på folket - ikke bare i EU-landene, men også over samarbeidsland gjennom EØS-avtalen.
Etter at de ”folkevalgte?” i EU har vedtatt sine direktiver, overlater de til EU-domstolene (klassejusen høyborg) å kontrollere at EU-landene/ samarbeidslandene fører blå arbeiderfiendtlig høyrepolitikk.

At klassejusen råder, ser EU-innbyggerne. Det viser de 4 mye omtalte dommene fra EU-domstolen (Laval-, Viking Line-, Luxenburg- og Rüffert-dommene). Alle disse dommene har det til felles at de innskrenker kraftig fagbevegelsens konfliktrett! Det er meget alvorlig!

Det kan virke som om EU har bygd opp et politisk system, hvor det oppleves - hos mange velgere - som en umulig å drive opposisjonspolitikk og/ eller få endret på det etablerte forvaltningssystemet. Derfor avstår mange fra å bruke stemmeretten – hvor likegyldighet og passivitet tar overhånd. Likegyldighet kan fort snus – og bli ens verste fiende (Elie Wiesel)

EU SITT INFORMASJONS- OG OPPLYSNINGSNETT FUNGERER IKKE;
EU hadde i 2009 et budsjett på mer enn 21 milliarder kroner til drive informasjon og opplysning ovenfor sine innbyggere (propaganda). I tillegg er det om lag 6 000 lobbyister som i dag betales av den rike elite til å påvirke EU-kommisjonen og EU-parlamentet – dvs i den hensikt å øke klasseskillene i Europa. Den massive påvirkningen ikke virket på velgeroppslutningen, eller på deltakelsen i demokratiske beslutningsprosesser.

Selv om norske medier i liten grad analyserer og omtaler virkningene av EU sin politikk i norske medier, kan det virke som om det norske folk likevel oppdager alle manglende i EU sin politikk. Siste meningsmåling viser at EU-motstanderne går fram 6,5 prosentpoeng - til 55,8 prosent på ny måling. Mens EU-tilhengerne går kraftig tilbake - fra 38,1 prosent i februar til 30,6 prosent i mars.

EU SIN STRATEGI FOR PÅVIRKNING;
EU sin politikk og utvikling blir skrudd sammen av politikere (med overvekt fra de blå høyrepartiene), analytikere og historikere, med forskjellige vinklinger – men felles for dem alle er at de er bygd på den rike elites synsvinkel. Det samme gjelder den analysen og historien som EU-domstolen fremmer – dommerne bruker nyliberalistenes ”briller” når de avsier sine arbeiderfiendtlige dommer.

Det er slik, og det har alltid vært slik, at det er den/ de som har makta som bestemmer innholdet i analysene i den politikken som føres, også den som skrives i historiebøkene. Det innebærer at de sjelden eller aldri gjengir det som er den lille mann/kvinne på gata sin opplevelse, historie og erfaringer i hverdagen – men hva makthaverne mener skal stå. Mediene eies stort sett av den rike elite – og de bestemmer også i stor grad innholdet, og hva den enkelte skal få vite. Menige kvinne/ manns forsøk på å ta til motmæle i form av kronikker og innlegg – tas ofte ikke inn i aviser og tidsskrifter.

Men i EU – som i Norge - den virkelige hverdagen, den virkelige analysen og historien – den finner man hos folkene på grasrotplan. Arbeidstakere som opplever å få et liberalisert arbeidsmarked opplyser at det fører til kutt i lønningene i konkurranse med utenlandsk arbeidskraft, økt bruk av kontraktører, midlertidig ansettelser, lave stillingsbrøker, bruk av tilkallingsvikarer (tilgjengelige for arbeidsgiver 24 timer i døgnet). Det vil si de ser virkningene av EUs tjenestedirektiv og EUs utestasjoneringsdirektiv.

Generalstreikene i Hellas nylig, forteller en annen side enn hva man har hørt fra bestemmende myndigheter i EU-landene før det kommer til konflikt. Det er først når streiker kommer ut av kontroll, at de faktiske forhold i større grad kommer frem i medienes søkelys – for da er konflikter medieinteresse. Erfaringen og lærdommen av det må være at det er de som har makta som bestemmer innholdet i politikken, analysen og historie som kommer offentligheten for øre. Derfor bør man ha et kritisk blikk på den informasjonen som offentlige myndigheter gir. I hvert fall når den kommer fra EU – med sitt enorme ”propagandaapparat! Da er det viktig å føle på egne erfaringer, holdninger, kultur, verdier og ideologi – og lag sine vurderinger ut fra det.

Hver og en av oss velger hvilken politikk, kilder og analyse vi ønsker å lytte til når vi skal danne oss en mening, og vi velger hvilken historie vi skal tro på, - ofte med basis i egen politisk oppfatning. Det alle kan være trygge på, er at hver arbeidstaker/ trygdet har sin analyse og historie om virkningen av EU sin politikk – som de kunne berette om dersom de kunne. Men min spådom er at det er nok veldig lite av den informasjonen som eliten og EU-tilhengerne velger å lese. Det er først når det kommer til ungdomsopptøyer – slik man opplevde i Paris for en tid tilbake, at EU-tilhengerne og eliten åpner øynene et kort øyeblikk.
En slik måte å utøve politikk fremmer verken demokrati og likeverd, eller en solidarisk og rettferdig fordelingspolitikk! Sånn er det bare!