Skal vi ha et samfunn for bare 27 % av befolkningen?

Skal vi ha et samfunn for bare 27 % av befolkningen, eller skal vi ha et samfunn som også inkluderer de øvrige 73 % av befolkningen?
Mindretallsregjeringer blir ofte fremhevet som noe "positivt," fordi det gir opposisjonen mer makt og innflytelse. Det er jeg ikke ubetinget enig i! Det er viktig at de som til en hver tid har ansvar – tar ansvar, at de blir målt på ansvar, og blir stilt til ansvar når historien skal ”dømme” dem (om de skal gjenvelges eller ikke).
Mindretallsregjeringer betyr oppsmuldring av ansvar – noe som er et sterkt kjennetegn ved nyliberalismen. Mindretallsregjeringen har gitt nyliberalistene (de rike/nyrike) ekstremt mye makt!

Arbeiderpartiet har delvis mistet sjelen sin etter mange år med mindretallsregjeringer på 80 og 90-talet. Mens Arbeiderpartiet satt i mindretallsregjering, ble de ble "tvunget" av opposisjonen til å føre "Fremskrittspartipolitikk" - alternativet var å gi fra seg makta over til opposisjonen. Nyliberalistene som kom inn i Arbeiderpartiet på denne tiden så dette som bekvemt – dvs å skaffe seg posisjoner i Arbeiderpartiet for å utøve ”Fremskrittspartipolitikk”, for deretter å skylde på opposisjonen fordi Arbeiderpartiet ikke hadde makta alene. Innføring av ”Fremskrittspartipolitikken” ble også i stor grad fordekt med at Norge er en stor grad av ”tvang” fra EU gjennom EØS-avtalen. På mange fagområder driver Arbeiderpartiet i dag ren "Fremskrittspartipolitikk"/ EU-politikk (blåpapirpolitikk) – tidvis også til høyre for Fremskrittspartiet (eksempelvis næringsminister Trond Giskes nedsettelse av et eget eliteutvalg på 20 styrtrike – uten innblanding av andre – og stort sett rike arvinger). Spesielt bør nevnes regjeringens politikk knyttet til nyliberalismens tankegods, og til New Public Management og dets lønns- og personalpolitikk. Den (personal)politikken innebærer sosial dumping og skjev fordelingspolitikk på lønns- og arbeidsvilkår, samt kutt pensjoner (+ trygder og stønader), gjeldende for arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og lønnsnivå. Mens det finnes nærmest ingen grenser for mye lønns- og bonusordninger, samt utbytte, som høyt utdannede/ rike kan ta ut. Nyliberalistene har omdøpt det til ”markedsbaserte lønninger” - for å rettferdiggjøre dem.

Merknad;
Det merkelige er at økte lønninger/ bonuser/ utbytte til de med høy utdanning og lønnsnivå – omtales til at det ikke svekker Norge konkurranseevne, eller gir ikke økt inflasjon, eller økte renter eller økt arbeidsledig osv. Det blir omtalt som om det er ”nødvendig” for å beholde denne arbeidskraften i Norge. Det fremstilles slik (av nyliberalistene) at det bare er økte lønninger til arbeidstaker,e og økte trygder/ stønader som gir effekter i form av svekket konkurranseevne/ økt inflasjon/ økt arbeidsledighet/ høyere rente osv. Det kan virke som om – i hvert fall fremstilles det slik – som at vi har fått to typer myntenheter i Norge, – en myntenhet som når de tilkommer høyt utdannede/rike ikke har noen verdi og betydning for norsk økonomi/ næringsliv, og en myntenhet hvis de tilkommer de med midlere/lavere utdanning og ubemidlede har en verdi minst tilsvarende gull og diamanter, og som har katastrofale følger for norsk økonomi dersom arbeidstakere på midlere/lavere lønns- og utdanningsnivå får av disse pengene.
Eksempelvis som når Norge Bank – Oljefond utland bruker 1,4 mrd kroner bare på bonusordninger til de som forvalter formuen - så blir det ikke kommentert politisk en gang. Mens når lønnskravene ble reist fra arbeidstakerorganisasjonene i år – så blir de betegnet nærmest som en ”katastrofe” for landet av de som tjener aller mest i landet!

Jens Stoltenberg (og mange rundt ham) er oppvokst i tider med mindretallsregjering, og er vokst opp med at ”Fremskrittsparti-politikken” har presset seg gradvis inn i Arbeiderpartiet/ norsk politikk under nettopp mindretallsregjeringer. Stoltenberg er blitt et produkt av sin tid – med de holdninger, verdier og ideologi som nyliberalismen brakte inn i Arbeiderpartikulturen. Selv når de rød-grønne har flertallsmakt, tar ikke Stoltenberg et oppgjør med denne kulturen (nyliberalismen/ New Public Management-politikken) – og det tyder på at (høyre)nettverket rundt ham som bare av en utdanningselite/ finanseliten blir for sterke. På mange områder er Arbeiderpartiet i dag i ferd med å bli utydelig i forhold til opposisjonen – og opposisjonen driver i realiteten bare kosmetisk opposisjonspolitikk (opposisjonen kan jo ikke drive opposisjon mot sin egen politikk – den som føres av Stoltenberg III-regjeringen).

Sammensetningen av Stoltenberg III-regjeringen viser med all tydelighet hvor problemet stikker, sammen med utvelgelse av rådgivere og statssekretærer. De er i det store bildet unge, høyt utdannede, uten erfaring fra arbeidslivet - utenom politikken, og flere av dem vel formuende/ har personlige næringsinteresser (fiskeriministeren). Finansminister Sigbjørn Johnsen og rådgiver Svein Fjellheim representerer unntaket – og innehar en bredere erfaringsbakgrunn. Stoltenberg III-regjeringen fremstår mer og mer som en regjering for eliten!

Oversikt over rådgiverne som arbeider i de politiske partiene – det såkalte rådgiverkorpset – viser at bare en av 10 av rådgivere ikke har høyere utdanning. Eller sagt på en annen måte – 90 % av de politiske rådgiverne har høyere utdanning, mot at høyt utdannede representerer bare 27 % av befolkningen for øvrig (kilde; Klassekampen). Ser man på innholdet i den nye pensjonsreformen som tar til fra 2011, viser ovennevnte med all tydelig hvem som ”har bukta og begge endene” ved utformingen av den reformen, eller sagt på en annen måte; pensjonsreformen er meislet ut av folk som meler sin egen kake.

Jens Stoltenberg vil jeg også påstå har utvist en holdningsløshet i forhold ideen som næringsminister Trond Giskes fremmet ved å sette ned et eliteutvalg, hvor et 20 talls av de grovt sett de rikeste arvingene i Norge blir hentet inn for å gi råd om hvordan næringsutviklingen i Norge skal være i fremtiden. Og hvor minst en av de inviterte til utvalget aldri har bodd i Norge, og heller ikke betalt så mye som ei krone i skatt til landet (hva signaler sender det ut?). Denne elitegruppen skal få anledning til å sitte – slik det er fremstilt – i et eksklusivt utvalg for seg selv, sammen med Giske. Denne eliten nedverger seg jo normalt ikke til å omgås alminnelige folk i det daglige, og det gis inntrykk av at de vil bli behandlet som et eksklusivt eget utvalg - uten innblanding fra andre befolkningsgrupper. Folk fra andre samfunnslag skal Trond Giske snakke med i andre fora – er det som vi er blitt presentert gjennom media. Det Trond Giske gjør – og som synes å være med statsministerens velsignelse – er å tydeliggjøre klassesamfunnet enda mer enn noen annen statsråd tidligere har gjort! Dette er det stikk motsatte av hva jeg mener ”inkluderende samfunn” betyr.

Fattigdommen (nyfattigdommen) i Norge, blir ikke viet oppmerksomhet - annet enn når mediene slår opp en hjerteskjærende sak! Da sier politikerne at ”de skal gjøre noe med fattigdommen verbalt” – men resultatene uteblir alltid. Hvorfor? Selvsagt fordi de høyt utdannede/ de rikestes eksistens baserer seg på økende fremvekst av fattigdomsklasser, og en slik utvikling visker gradvis ut det som er igjen av det som kalles fordelingspolitikk (solidarisk lønnspolitikk).

Sosialdemokratiet er etter min oppfatning for tiden på ville veier – g det på mange områder! Mange år med mindretallsregjeringer for Arbeiderpartiet, har også maktet å utviske mange av de politiske forskjellene som det bør være mellom partiene. Det vil so at mange av verdiene, holdningen og ideologien til partiene også er borte.
Vi har fått en utvikling, og et samfunn av og for 27 % av befolkningen (utdanningseliten). Flertallet, dvs 73 % av befolkningen (de med midlere/ lavere utdanning) er gradvis blitt skjøvet ut av beslutningssystemene, og er av nyliberalistene omdefinert til en gruppe mer eller mindre late og en dum snyltermasse, samt en utgiftspost (spissformulert). Denne utviklingen representerer i dag et stort demokratisk problem! Og sitasjonen blir jo slett ikke bedre av at Jens Stoltenberg henter inn en statsråd med sterke forankringer på Handelshøyskolen BI – dvs utklekkingsanstalten i Norge for økt nyliberalisme.

73 % av befolkningen er blitt prisgitt graden/ nivået på høyrepolitikken som føres av regjeringen til Jens Stoltenberg. For alternativet – den borgelige opposisjonen – har enn enda mye verre (høyre)politikk ovenfor de samme 73 % av befolkningen. Graden/ nivået på høyrepolitikken til regjeringen til Jens Stolberg kan bare begrenses gjennom at de 73 % av befolkningen driver aktiv påvirkning, og ved at de samme 73 % av befolkningen engasjerer seg og tar del i utviklingen i partilagene, og dermed partienes beslutningsprosesser.

I rettferdighetens navn skal nevnes at ikke alle med høy utdanning/ høye inntekter er ”nyliberalister”, og/ eller de ikke utviser solidarisk holdninger. Vi trenger alle folk med høy utdanning, men vi trenger også de andre folkene i samfunnet. Eller sagt på en annen måte; Vi trenger er et inkluderende, solidarisk og demokratisk sosialdemokrati – dvs et samfunn som inkluderer alle i trygghet!