Datalagringsdirektivets utfordringer

Er alle momentene kommet frem i søkelyset på hva som er den egentlige og reelle grunnen til at innføring av datalagringsdirektivet i EU/ EØS-landene er så viktig? Jeg tillater meg å tvile på det.
Grunnen til min tvil er direktivet åpner for at visse grupper kan bli unntatt fra å være omfattet av direktivet slik jeg har oppfattet det.

I spørsmålet om ja eller nei til implementering av EUs datalagringsdirektiv i norsk lovgivning, burde det/ bør det politisk være et skille mellom de rød-grønne partiene på den ene siden, og høyrepartiene på den andre siden. Det er det ikke i dag - fordi Arbeiderpartiet har stilt seg på politikkens høyreside (EU sin side) i dette spørsmålet.

Venstresiden i politikken, har tradisjonelt kjempet for ytringsfrihet, demokrati og demokratisk styring, kontroll og revisjon av lov og rett, og demokratisk samfunnsutviklingen generelt. Datalagringsdirektivet er sånn sett et langt skritt i feil retning.

Litt tidligere i år (i fjor?) hadde vi en sak i mediene hvor det het at nå kan det “nøytrale” landet Sverige overvåke norsk internettrafikk mot utlandet, fordi at senderforbindelsene “tilfeldigvis” (og hvor tilfeldig er det at den plassert der?) går gjennom Sverige.

Det å kunne foreta overvåking, krever et system – både nasjonalt og internasjonalt - med tillit i befolkningen. Der er vi ikke pr i dag!


Overvåkning av arbeidstakere?
Nylig kom det frem, i en sak knyttet til den amerikanske ambassaden i Oslo, at personer – enkelte med bakgrunn i politiet – på oppdrag av amerikanske myndigheter, har drevet ulovlig overvåking av nordmenn. Vi kan altså ikke ha tillit til egne folk – ikke engang personer med embetsbakgrunn innen politiet– mot at enkelte kan drive aktiv overvåking på våre egne innbyggere på vegne av fremmede nasjoner (money talks). Da er det min påstand at veien er meget kort for enkelte – som mot penger/ fordeler – kan få seg til plante uriktige/ falske beskyldninger mot enkeltpersoner. Kanskje også utpressingssaker som ytterste konsekvens.

Ikke nok med det; Nylig fremgikk i mediene at USA nekter sine egne statsansatte tilgang til WikiLeaks. I det ligger det en undertone av overvåkning av ansatte (arbeidstakere). Og her ligger min største bekymring – på sikt. Internasjonal overvåking av arbeidstakere og fagorganiserte.

Ser man rundt i verden hvordan politikkens høyreside gjør alt som står i deres makt for å nedkjempe fagbevegelse/ tiltak mot dannelse i av fagbevegelse – er det grunnlag for bekymring på dette området.
I enkelte land forfølges, fengsles, tortureres, eller sågar drepes fagforeningsledere.
I høyresidens kamp mot fagbevegelsen, kan overvåking enkeltpersoner generelt, og opprettelse av datalagringsmuligheter, så absolutt gi nye muligheter som er ufordelaktig for arbeidstakere og fagorganiserte.


Datalagringsdirektivet og terroranslagene mot USA 11. september 2001
Hele EUs datalagringsdirektiv har en ettersmak av 9/11 i USA, for under dekke av begrepet “terror/ fare for terror”, så synes alt å være tillatt – inklusive uredeligheter. Da gjelder ikke lengre begrepene demokratisk ytring, styring, kontroll og revisjon, eller menneskerettigheter og/ eller folkeretten.

Hver gang ytringsfriheten og demokratiske rettsprinsipper er blitt utfordret USA opp igjennom tidene – har ytringsfriheten og demokratiske rettsprinsipper vunnet frem i de kampene. Dvs helt til terrorhandlingene mot USA – det såkalte 9/11 fant sted – da mistet USA evnen til å ha et rasjonelt forhold til så vel ytringsfrihet - som demokratisk rett! Opprettelsen av fangeleiren på Guantànamobasen på Cuba (og torturkamre andre steder i verden), hvor folk holdes fanget uten ved lov og dom. Og fabrikkering av uriktige bevis om masseødeleggelsesvåpen som grunnlag for å gå til krig, er eksempler på det.

Ytringsfrihet, objektiv nyhetsformidling, og varsling av ureglemessigheter er på nytt kommet i søkelyset igjen, som følge av offentliggjøring av dokumentasjoner på nettstedet WikiLeaks.

I stedet for å forsøke å rette opp igjen forhold som uredelighet, feilrapportering, og kritikkverdige forhold (brudd på menneskerettigheter/ folkeretten), velger USA å legge all sin aggresjon på Julian Assange og WikiLeaks. Blant annet gjør tidligere visepresidentkandidat i USA, Sarah Palin et nummer av dette, og sammenligner WikiLeaks-avsløringene med terrorhandlingene til Al-Qaida, og vil ha Julian Assange (i WikiLeaks) dømt etter de samme lovene – dvs terrorlovene (lukter Guantánamo-prosesser her?).
USAs utenriksminister, Hillary Clinton, fordømmer også WikiLeaks i meget sterke ordelag.

Spørsmålet er; Er det WikiLeaks sin skyld at USA ikke evner å passe på egen informasjonen, og er det forbundet med straffbar handling at den demokratiske verden – gjennom varsling - blir gjort kjent med hvor bøllete blant annet USA oppfører seg i verdenssamfunnet?


Argumentene som anvendes for å få forståelse for implementering av datalagringsdirektivet
Hovedargumentet for å få implementert datalagringsdirektivet i norsk lovverk, er som nevnt kampen mot terror. Det skal skje som et tillegg til eksisterende virkemidler (blant annet overvåking/ etterretning på rettslig grunnlag) – som for øvrig ser ut til å fungere utmerket godt.

Dersom det blir kjent, og godkjent at datalagringsdirektivet blir brukt i kampen mot ”terror” – hvor mange potensielle terroraksjonister vil da benytte de internettjenestene, med den risikoen som det medfører å bli overvåket? Risikoen for å bli avslørt – er da betydelig større. Min spådom er at cyberkrig mot enkelte nettsteder da vil være en motreaksjon. Og spørsmålet er; Lar cyberkrigen seg stoppe? Vil den teknologiske utviklingen hele tiden kunne være i forkant av aktive cyberkrigere?
Dette vet EU. Derfor tror jeg at EU har et annet motiv for å implementere datalagringsdirektivet enn ”bare” krigen mot terror.

Nylig gikk justisminister Knut Storberget ut og brukte avsløringer om barneporno som et tilleggsargument for å implementere datadirektivet i norsk lovverk. Også på dette området ser det ut til at man har gode virkemidler i avsløringen av kriminelle nettverk (også mot barneporno) – uten å ha et datalagringsdirektiv i bånn.


Oppsummert
Jeg føler at argumentene for å få implementert EUs datalagringsdirektiv er for tynne, og at det kan ligge andre motiver bak. Det er vanskelig å finne ut konkret hvilke motiver det kan være.
Det at USA vil overvåke alle offentlig ansatte (arbeidstakere) – for å avsløre om noen kikker på WikiLeaks – viser i hvert fall at det kan være flere/ andre grupperinger enn potensielle terrorister - som er det egentlige målet for overvåkingen.

Opprettelse av Datalagringsdirektivet kan like gjerne medføre at blir anvendt til å overvåke hvem som kontakter fagforeninger/, hvem som involveres i lovlige arbeidskonflikter, hvilke politiske partier man er medlem av/ sympatiserer med, kontakter mot offentlig tilsyn (avsløring av varslere), kontakt med frivillige organisasjoner osv. Sånn sett kan datalagringsdirektivet sette hele demokratiet, og demokratiske beslutningsprosesser, langt tilbake.

Innføring av datalagringsdirektivet er i hvert fall ikke noe som er et folkekrav i befolkningen, og jeg opplever direktivet som elitens og høyrepolitikernes verk – som det høyreorienterte EU forsøker å prakke på oss gjennom EØS-avtalen. Derfor finner jeg det merkelig at det ikke er en sterkere motstand mot direktivet på den politiske venstresiden!

I dette spørsmålet trengs i hvert fall en bredere, og demokratisk folkedebatt – ikke minst for å få belyst flere sider i saken – og konsekvenser ved eventuell implementering av direktivet.