Sykehus for eliten?

Helsedirektoratet mener at det er tryggere med få sykehus i Norge. Og en horde meningsfeller mener at det er nødvendig med færre sykehus, fordi det hevdes at kan gi bedre behandlingstilbud. Vi har en helsedirektør som mener at det ikke er grunnlag for å opprettholde alle sykehusene framover.

Det tas til orde for å frata lokalsykehus oppgaver, og flytte oppgavene til mer spesialiserte funksjoner – dvs til større sykehus. Helsedirektoratet mener at det er feil bruk av ressurser og personell å beholde alle sykehusene vi har i dag.

Spørsmålet er;
1.
Skaper en eventuell slik omlegging økt trygghet for en samlet befolkning?

2.
Hvem er det som fremmer disse synspunktene – hvem representerer de – og hvem er de?


Innføring av markedsliberalismen og EØS (EU)
I land som fullt ut innførte markedsliberalismen på begynnelsen av 80-tallet, privatiserte det meste av sine helsetjenester (eksempelvis som på New Zealand). Helsetjenestene ble med det raskt forbeholdt den rike eliten – fordi arbeidstakere og trygdede flest ikke tjener nok til å kjøpe slike private helsetjenester.

Helseforsikringer er generelt ofte så dyre at arbeidstakere og trygdede ikke har økonomi til den slags luksus. Og for at en person i det hele tatt å få tegne helseforsikring, er man avhengig av å bli erklært funksjonsfrisk – og med dokumentasjon på at nærmeste slektsledd er uten symptomer på sykdom eller alvorlige sykdom og/ eller lidelser.

I EU-området er helsevesenet dels privat og delt offentlig. Som oftest er det slik at det private helsevesenet har den muligheten at de kan sorterer ut de pasientene de vil, og de tar ensidig de lønnsomme helseoppgavene, mens de mer kompliserte og kostbare tjenestene da må tas av det offentlig (som igjen får store helsekøer). På de fleste stedene har denne praksisen/ utviklingen medført at det private helsevesenet fremstår som moderne og flott, mens det offentlige er forfalt og nedslitt. Noe som er en villet og styrt utvikling fra politikernes side.

I 2002 innførte man en ordning med helseforetak i Norge, det ble som et resultat av et politisk kompromiss. Den politiske stemningen var ikke til stede for å følge eksemplene fra New Zealand og mange andre land i EU, med å delprivatisere helsetjenestene (med overvekt av private helsetilbud).

Det som er et faktum, og resultatet av opprettelsen av helseforetaksmodellen i 2002 , er at helseforetakene (sykehusene) ble Norge privatisert!

Den dagen sykehusene ble foretak, ble all makt og myndighet over helsevesenet overført fra politisk demokratisk valgte organer over til lukkede styrerom. Foretakene styres etter Aksje- og foretakslovene.
Medlemmer av ”gutte- og jenteklubben grei (spesielt utvalgte)” fikk dermed plass i styrerommene – selvsagt i den hensikt å legge elitens premisser til grunn for fremtidig sykehuspolitikk. De ”utvalgte (som ikke er demokratisk valgte)”, er personer som jeg opplever sitter med nyliberalistiske tanker og holdninger – godt forankret på høyresiden politisk – og med stor lojalitet til EU og EØS-avtalen). Dermed ble helsevesenet i realiteten blitt privatisert i Norge.

Styrene i helseforetakene fikk all makt, og har siden lagt hovedstrategien for fremtidig sykehusstrategi i Norge. Pressen og det offentlige ble nektet innsyn i saksdokumenter, og tilgang til styrerommene de første årene. Slik ble/ blir demokratisk inntatte skatte- og avgiftspenger, overført til helseforetakene gjennom bevilgninger fra staten over statsbudsjetter, forvaltet av disse privatpersonene!

I dette spillet har den private sykehusledelsen valgt å bruke store summer på dyrkjøpte, private, konsulenter i omstillingsprosessene. Bruk av private konsulenter betyr en outsourcing av kompetanse – ut av helseforetakene. Det betyr å opprette et system hvor sykehusene blir mer og mer avhengig av private konsulenter – og hvor prisene på disse konsulenttjenester øker i takt med avhengighetsforholdet. En ikke ukjent lobbyist/ konsulent – Bjarne Håkon Hanssen (tidligere helseminister) tar eksempelvis kr 4 000.- pr time er det opplyst – bare for å illustrere prisnivået. Penger som burde vært brukt på pasienter – brukes i stedet på konsulenter.

Det disse konsulentene/ lobbyistene gjør – er i praksis ikke annet enn å påvirke/ hevde det EU/ EØS forteller at medlemsland/ EØS-land skal gjøre. Det er de samme holdningene, meningene, og løsningene som presenteres over alt. Det vil si at konsulentene bruker all sin kraft til å påvirke til at sykehusene ikke underlegges demokratiske beslutningsorganer igjen, samt sørge at det blir brukt masse penger på anbud og bruk av private (outsourcing) – som er lønnsomme for de private.

I 2001 ble ”fritt sykehusvalg” innført i Norge. Denne reformen introduserte økonomiske insentiver, og større grad av konkurranse, innenfor blant annet spesialhelsetjenesten. Mens ”innsatsstyrt finansiering” åpnet for indirekte konkurranse mellom sykehusene, åpnet ”fritt sykehusvalg” for direkte konkurranse om pasienter mellom sykehus. Med sykehusreformen i 2002 ble markedselementer i helsesektoren innført, og man innførte funksjonsdelinger mellom sykehusene.

Med funksjonsdelingene mellom sykehusene oppsto et nytt fenomen. De sykehusene - som styrene i helseforetakene vil at fortsatt skulle bestå i fremtiden – fikk de lønnsomme oppgavene (og dermed overskudd), mens de sykehusene som styrene i helseforetakene ville at skulle nedlegges – fikk de ulønnsomme tjenestene (sykehus med store underskudd).

Dette ble det bråk og konflikter av, og hvor også politikerne til slutt ble tvunget på banen. I kjølvannet av dette fikk mange politikere seg et sjokk når de oppdaget at de i realiteten ikke lengre hadde verken makt eller myndighet i helsespørsmål knyttet til sykehusene.

Igjen ble det åpnet for et slags kompromiss, Stortinget fant en underlig løsning – som egentlig er en modell fra EU sine styringssystemer. Det ble åpnet for at ”politikere” skulle inn i styrene til sykehusene. Ikke demokratisk valgt – men spesielt utpekte (i tråd med det generelt demokratiske underskuddet man har i EU).

Problemet er at disse ”politikerne” – er som nevnt – at de har ikke noen demokratisk valgt organisasjon/ fora bak seg, eller demokratisk fattede vedtak, som forteller hva disse ”politikerne” skal mene og legge frem i styrene i styrene.

I tillegg er disse ”politikerne” i mindretall i styret. Det betyr at disse ”politikerne” i praksis ikke er annet enn et gissel for ”gutte- og jenteklubben grei” sin politikk – og som ble fastlagt og bestemt før ”politikerne” kom inn i styrene!
Disse ”politiske” valgte styrerepresentantene er dermed fanget i et system som fremmer høyre- og EU/ EØS-politikk.

Det at disse politikerne verken har noen demokratisk organisasjon, eller demokratisk fattede vedtak bak seg – betyr at i praksis at disse ”politikerne” ikke representerer andre enn seg selv i styrene. Det i seg selv bør være et stort tankekors i et demokrati – men det er jo slik EU vil ha det!


Sykehus for eliten
Det at man politisk ikke har fått privatisert helsetjenestene, og innført et klassesystem for helsetjenester (hvor enkelte ikke råd til delta) - slik man blant annet gjorde på New Zealand, har åpenbart plaget og provosert eliten i Norge kraftig! Det er trolig den bakenforliggende årsaken til at eliten fikk politikerne med på at sykehusenes styrer måtte privat styrt.

Helsedirektørens uttalelser om at det er tryggere med færre sykehus, skyldes etter min oppfatning to forhold;

1.
Styrene i helseforetakene (og eliten) vil ha omkamp på de samme sakene som de ikke fikk gjennomført i forbindelse med sykehusaksjonene for noen år tilbake. Det vil si nedleggelse av sykehus, og flytting av spesialistene dit hvor majoriteten av eliten bor.

2.
Det er etter hvert blitt mange velstående i Norge som har tegnet egne helseforsikringer, eller har fått slike helseforsikringer som en del av arbeidsavtalene sine (betalt av arbeidsgiver). Disse velstående bor stort sett i de store byene med utstrakt forretnings- og industrivirksomhet. Jeg mistenker derfor at krefter fra disse miljøene kan stå bak kravene om endringer med å samle all spesialkompetanse på helsetjenester til få – men store sykehus. Hensikten er selvsagt å samle den beste kompetansen på helse “utenfor elitens egen stuedør”, og gi den rike eliten økt trygghet i eget nærmiljø. En omlegging som eventuelt - dersom den blir gjennomført - vil ha negative konsekvenser for andre grupper rundt i landet.


Sykehusene må tilbakeføres til forvaltningen
Norge er et geografisk stort land - tatt i betraktning at vi bare er i underkant av 5 millioner innbyggere. Det mest optimale vil derfor være å legge ansvaret for sykehusene tilbake til forvaltningen – under et direktorat. Direktoratet må i tillegg også få ansvaret for ambulansetjenestene i sin helhet, samt ansvaret for allmennlegetjenesten rundt i landet. Det handler om en felles minimumsstandard uavhengig av hvor man bor.

Det viktigste er at politikerne – på demokratisk vis – får ansvaret for å bestemme hvor plasseringen av universitetssykehus, distriktssykehus, andre distriktsmedisinske institusjoner, samt lokale akuttstuer skal ligge, samt dets funksjoner – og selvsagt etter rådslagning med direktoratet.
Det vil si å innføre et system hvor man opphever elitens makt over sykehusvesenet i Norge.

Problemet er trolig EU, og Norges binding til EØS-avtalen, hvor Norge pålegges (uavhengig av politisk farge) å føre høyrepolitikk (dvs elitens politikk). Det er også en utfordring å få Norge ut av EØS-avtalen – og stå på et fritt grunnlag slik Sveits har gjort – og lykkes med!

Mitt poeng med dette innlegget og mulige påstander, er å få en debatt som er styrt på demokratiets og solidaritetens prinsipper – ikke som i dag – på elitens premisser.