Fredspris eller markedsliberalismens pris?

Var vi vitne til en utdeling av en markedsliberalismens eller fredspris? Etter mitt syn var og ble dette mer en markedsliberalismens pris enn en fredspris!

Egentlig synes jeg litt synd på president Barack Obama for at han fikk Nobels fredspris 2009 - så tidlig i sin karriere. For det første tror jeg at presidenat Barack Obama personlig har alle gode hensikter, men også han styres, påvirkes og må ta hensyn til næringslivsinteresser i markedsliberalismens høyborg- USA - noe som begrenser handlingsrom. For det andre synes jeg litt synd på President Barack Ombama fordi Nobelkomiteen gjennom sin utnevnelse trekker fokuset fra ”fredsprisaspektet” over til ”markedsliberalismeaspektet”. Det fortjener ikke en mann som President Barack Obama.

USAs kriger i Irak og Afghanistan handler om å skape et marked for økonomisk vekst. Fra 1922 og frem til Sovjetunionens fall i 1991, ble krigsindustrien regnet som verdens største økonomi – og hadde stor betydning for fremveksten av vestens økonomi. Etter 1991 er dette bildet endret, og krigsindustrien har vært avhengig av å finne nye markeder. Blant annet er overvåking, etterretningstjenester, og private firmaer som tilbyr krigstjenester blitt vekstmarkeder – også i USA. Krigsindustrien har således vært avhengig av strategiske endringer både ut fra produksjon av krigsutstyr er styrt av et marked, og ut fra at den fortsatt utgjør en betydelig del av USAs økonomi. I det landet er Barack Obama president.

Nøkkelen for at Barack Ombama skal lykkes som president hjemme i USA, er betinget av at krigsproduksjonens marked lykkes. President Barack Ombama fikk gjennom å bli tildelt Nobels fredspris for 2009 anledning til å entre fredsprosjektenes viktigste talerstol, og hvor han nettopp brukte talerstolen og store deler av talen til både til å rettferdiggjøre opptrapping av krigen i Afghanistan og krig som virkemiddel for å fremme fred (les; opprettholde krigsindustriens marked).

For USA handler krigene i Irak og Afghanistan om kontrollen med olje- og gassforekomster, og kontroll over områder som er strategiske i forhold frakt/ fremføring av olje- og gass (landene nord for Afghanistan regnes å ha noen av verdens største gassforekomster).
I tillegg handler det om militær kontroll og nærvær i – for USA – strategisk viktige områder - kall det gjerne konfliktområder (Midtøsten – Taliban).
Man skal heller ikke utelukke at USAs svarte økonomi og narkotikakarteller har sine interesser i den narkotika og narkotikaproduksjonen i Afghanistan.

USA har – som nevnt - også fått bygd opp egne organisasjoner som driver med private krigssoldater og vaktselskaper beregnet på konlikt-områder i verden (eks organisasjonen Black Water). Slik det er presentert, består disse hærstyrkene av personer som ofte har et heller frynsete rulleblad. Dette handler også om et marked – med sterke interesser for å delta i konflikter, og for å skape et marked for sine tjenester som ofte består av krigstjenester. Tidligere president, Geoge W. Bush, så store muligheter for disse grupperingene. Blant annet at disse soldatene ville kunne bli unntatt av Geneve-konvensjonen, og kan dermed opptre kunne mer brutalt og hensynsløst gjennom selvskrevne lover og regler. I tillegg - ved salg av private(krigs)tjenester og bruk av flernasjonalt mannskap - er ikke disse selskapene definert som direkte tilhørende et land, dvs underlagt et lands styre direkte, og står dermed fritt til bruk av tortur og andreovergrep uten at det får særlige konsekvenser (om det i det hele tatt gjør det). I USAs krigsmarked, skal man ikke utelukke at slike private krigsselskaper etter hvert har fått stor makt i et lands styrende organer.
Markedsliberalismens innføring i Norge

I Norge ble markedsliberalismen innført av tidligere statsminister Kåre Willoch og hans høyreregjeringer i 1981 og i 1985. I denne perioden skjedde det store endringer i den politiske styringen, og i synet på utviklingen av norsk politikk. Markedsliberalismen ble adoptert som en styringsform også i Norge. Kapitalisme og høyrepolitikk ble stadfestet som norm for fremtiden i store deler av verden – og slik er det blitt. Dvs Thatcherismen/ Reaganismen vokste sakte frem i store deler av verden.

Thatcherismen/ Reaganismen hadde følgende mål;

- Fagforeningsknusing (gjennom å endre lover, splitte virksomheter/ opprette marked for arbeidsgiverforeninger (tariffhopping) – noe som splitter fagforeninger og tariffavtaler, opprette usolidariske personal- og lønnssystemer, samt støte ut endre arbeidstakere, inndragning av fri for å drive fagforeningsarbeid/ skolering og politikk – spesielt ovenfor lavlønnsgruppene mv mv) osv osv.

- Privatisering (selge unna fellesskapets eiendommer og verdier, ta kontrollen på boligmarkedet, sørge for lav vekst på nye boliger - dvs å skape et marked med høye boligpriser – og dermed flere ”gjeldsslaver blant arbeidstakere”). Det viktigste i denne politikken, er å opprette offentlige AS-selskaper med egne styrer – dvs et system som har til hensikt å frata politikere makta og overlate dem til ekstreme markedsliberalister. På denne måten går en stor andel av skattepengene og inntekter tilhørende offentlige selskaper over fra offentlig styring, kontroll og revisjon og til privat styring, kontroll og revisjon. Lønnssystemene kommer helt ut av kontroll – hvilken gjelspeiles i bonus-, pensjons- og opsjonsavtaler mv mv

- Å bygge ned offentlige velferdsordninger, dvs pensjons-, trygde- og stønadsordninger (alt som gir trygghet for arbeidstakere og gi skattelette til de rikeste). Skatte- og avgiftslette brukes som lokkemiddel for å få velgerne til vende velferdsstaten ryggen (det har medført at alle politiske partier i dag mer eller mindre er imot velferdsstaten slik den har vært – LO er den siste skansen igjen som forsvarer velferdsstaten)

- Å forgjelde fremtidige skattebetalere gjennom å lånefinansiere offentlige investeringer gjennom ordninger med offentlig privat samarbeid (OPS) – hvilket gir grunnlag for å knuse gjenværende offentlige velferdsordninger – som pensjons-, trygde-, og stønadssystemer (gjeld til de rike må betales før arbeidstakere får opprettholde sine velferdsordninger).

Dette for å nevne noe av innholdet av Thatcherismen/ Reagenismen som har infiltrert vestens politikk.


Sosialdemokratiet forvitrer

Etter innføringen av markedsliberalismen (New Public Management – NPM), ble det samtidig innført et ”nyspråk” som var vanskelig å definere det faktiske innholdet av, dvs ord som eksempelvis ”moderne”, ”frihet”. Dette er ord som inneholder en type dobbelkommunikasjon. I tillegg ble disse ordene ofte kombinert andre nye ord (eksempelvis uttrykk som New Public Management, incitament, intensiver m.fl). Språk ble en maktfaktor. Det kan virke som om dette ble starten til at sosialdemokratiets styrende organer sentralt begynte å hente flere nye tillitsvalgte som ikke hadde noen bakgrunn eller medlemskap i LO – dette for å matche den nye utviklingen og folk som angivelig skulle matche ”nyspråket”. Vi har sågar opplevd at statstråder ble statsråder samme dag som de meldte seg inn i partiet. Høyrepolitikken fikk et større grep om ideologien i arbeiderbevegelsen – sterkt initiert av EU og EUs organer.

I de offentlige selskapene, selv under sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer, utnevnes for det meste ledere med holdninger og styringsformer – og syn på lavlønnede arbeidstakere - som i mange tilfeller ligger til meget langt til høyre for hva Fremskrittspartiets normalt står for. Gjennom AS-ifiseringen har politikerne gitt fra seg både makt, styring, kontroll og revisjon av vitale deler av hva som bør tilligge offentlig forvaltning. Og politisk ledelse erstattes av disse meget høyreorienterte lederne. Det innebærer at velgere etter hvert fikk problemer med å se forskjeller mellom høyre og venstresiden i politikken mellom de ulike regjeringene, spesielt for arbeidstakere innen det offentlige/ offentlige virksomheter. Demokratiet har mistet grepet om vitale deler av demokratiet – og overlatt avgjørelsene til styrer og ledere mer eller mindre lukkede møterom.
Likeverd, likestilling og fellesskap – eller frihet, likhet og brorskap - etter sosialdemokratisk tolkning blir mer og mer fremmedgjort. Det er forstemmende at sosialdemokratiske/ rød-grønne regjeringer ikke makter å plassere ledere med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger og meninger i viktige posisjoner når de sitter med makta. Vi trenger flere ledere i sentrale posisjoner innenfor styring og forvaltning av offentlige interesser med sosialdemokratiske/ rød-grønne holdninger!

Utviklingen av EU, med markedsliberalisme (høyrepolitikk), påvirket også en annen stygg trend - som har fått utvikle seg innenfor sosialdemokratiet. I Arbeiderpartiet, begynte ja til EU-tihengere (spesielt på 80-tallet – men også før det) en maktkamp for å posisjonere seg, med det formål å fryse ut partimedlemmer med nei-standpunkt fra viktige verv og valglister. Og det viser seg at ja til EU-tilhengere overhode ikke tar hensyn til nei-flertallet i befolkningen – men kjører i stor grad frem sitt eget løp! Verken det nei-flertallet som er fremkommet i folkeavstemninger eller nei-flertall fremkommet i meningsmålinger tillegges særlig vekt (om det overhode gjør det) i de sentrale maktapparatene.
Det kan ogsåvirke som om ja-tilhengerne i Arbeiderpartiet kun er opptatt av å få gjennomført nok folkeavstemninger helt til det blir et ja (så skal det ikke stemmes over flere ganger). Dvs hensikten må åpenbart være å få Fremskrittspartiets markedsliberalistiske holdninger 100 % inn i sosialdemokratiets styring (EU sin politikk).
Det er også slik at fordelingen ja/ nei-til EU-tilhengere på Stortingsvalgslistene til Arbeiderpartiet gjenspeiler overhode ikke meningene i befolkningen – og er blitt et demokratisk problem. Ja til EU-tilhengere har mange steder tilnærmelsesvis null-tolleranse i forhold til partimedlemmer med nei-standpunkt!


Fredsprisen og Torbjørn Jagland.

Torbjørn Jagland er sannsynligvis den mest EU-vennlige personen Norge har oppfostret! Og tidvis må det være tillatt å si at hans iver etter at Norge skal bli EU-medlem til tider er så stor - at man må kunne stille spørsmålstegn om han er i stand til å ta hensyn til folkemeningen og resultatet av folkeavstemningen? Jagland er i hvert fall blitt belønnet rikelig for sitt standpunkt, og blitt belønnet med generalsekretær i Europarådet. Man skal heller ikke utelukke at medlemslandene i EU kan ha en hvis baktanke ved å støtte Jaglands kandidatur som generalsekretær i Europarådet.
Samtidig med at Jagland er generalsekretær sitter han som leder av Nobelkomiteen i Norge. Hvilke motiver hadde Torbjørn Jagland for å velge president Barack Obama som kandidat til å motta Nobels fredspris 2009? Det er vanskelig å få fatt på – i hvert fall på nåværende tidspunkt – og det er ikke sikkert vi får noe svar på det noen gang heller! Men kan det være slik at det bevisst er noen koblinger mellom disse to rollene – i markedsliberalismens tjeneste?

Verden har vært, og er delvis inne i en verdensomspennende finanskrise. Det er i tider med finanskriser at forskjellene mellom de rike og resterende del av befolkningen øker. Er det mulig at det fantes motiver i finanskrisen for gi Nobels fredspris til USA? På den ene siden kan et motiv ha vært å utvise/ knytte nære bånd med presidenten for markedsliberalismen høyborg (USA), med den hensikt å utvikle mer markedsliberalisme internasjonalt. For det andre, kan det å gi presidenten i markedsliberalismens høyborg (USA) slik oppmerksomhet, bevirke til at den norske befolkningen blir mer vennlighet ovenfor markedsliberalismen generelt (EU), og til USAs utenrikspolitikk i Europa? Var det å nekte representasjon fra Sosialistisk venstreparti og Senterpartiet på Nobels Gallamiddag et forsøk på å fremstille ovenfor president Barack Obama at det er markedsliberalisme som det norskefolk er opptatt av?

Etter 8 år med George W. Bush som president, en president som gav blaffen i å kontrollere finansinstitusjonene, og lot den svarte økonomien flyte mer eller mindre fritt (skatteparadiser), kom finanskrisen. Til slutt ble virkningen av markedsliberalismen så ille at George W. Bush til slutt måtte begynne å vurdere å ha en hvis kontroll med finansinstitusjonene. Som tilsvar på det uttrykte Per Sandberg, nestleder i Fremskrittspartiet, at president George W. Bush er en ”sosialist” – fordi Sandberg markedet må få flyte fritt og ordne opp på egenhånd. Det pussige er i dette spørsmålet står EU fortiden nærmere Per Sandberg syn enn George W Bush hadde.

I dette bildet er det ganske påfallende at Torbjørn Jagland, som leder av Norges Nobelkomite, sørger for å stenge partiledere med nei til EU-standpunkter ute fra gallamiddagen, og store deler av de folkevalgte, og erstatter disse med noen av de sterkeste markedsliberalistene vi har innen næringslivet i Norge! Er dette et forsøk på å ensrette den norske folkemeningen, og hindre en hver mulighet for at flertallet av Norges befolknings syn på EU og markedsliberalisme kommer til uttrykk ovenfor delegasjonen til presidenten for markedsliberalismens høyborg - USA?

President Barack Obama brukte mesteparten av sin Nobeltale til å forsvare krigføring. Kan det han i realiteten forsvarte være USAs behov for å ha et krigsmarked, nettopp for å stimulere markedsliberalismen i våpenhandel og krigsindustri (som amerikansk økonomi er så avhengig av) – og at fredssaken var sekundær.
Amerikansk krigsindustri, og dermed også EU sin krigsindustri, fikk noe av den beste markedsføringen en virksomhet kan få gjennom president Barack Obama sin Nobel-tale! Var det slik det var ment? Og krigsindustrien kommer – etter Barack Obama sin tale - nok til å rulle bedre enn noen gang er min spådom. Og det er viktig å holde krigene (markedene) i gang – i motsatt fall blir det ingen kandidater igjen å tildele fredsprisen til!


Klima = mer marked

Jeg fikk meg en stor overraskelse når det ble kjent at statsminister Jens Stoltenberg under samtaler med president Barack Obama skal ha snakket om at klimapolitikk kan være ”lønnsom butikk” (marked). Jeg regner da med at det var klimakvoter (kjøp/ salg) som var et av bakteppene her – kvoter som fattige land vil ha problemer med å få (ikke like vilkår). Enda verre ble det da det kom frem at ”issmelting kan gi Norge store inntekter”. Med andre ord; Klimautslipp er ikke et felles ansvar - som krever felles handlinger, men søkes gjort til en gjenstand og et marked som styres av samfunnets rikeste i form av kjøp og salg av blant annet klimakvoter. Et system jeg vil tro at også vil generere et ganske stort svart marked.

”Kvoter” er blitt et viktig grep innenfor New Public Management. Det er innført innen for fiske til havs. Det er selvsagt for å stenge alminnelige folk ute. Fiskeressursene i havet er dermed i prinsippet privatisert og forbeholdt noen få. På tilsvarende måte tildeles konsesjoner på fiskeoppdrettsanlegg (lakselusfarmer), og hvor man tilsetter en statsråd med sterke personlige interesser til å styre ”butikken” (markedet er sikret i EU sin ånd).
Nå ser vi at EU fastsetter egne kvoter uten å ta hensyn til norske interesser. I dette bildet kan man risikere at vi får et overfiske på linje med det som foregår i Barentshavet fra russisk side.

Oljen i Nordsjøen ble proklamert at var ”hele folkets eiendom” den gangen man fant de første forekomstene. I dag er store deler privatisert, og innsatt med noen av samfunnets sterkeste markedsliberalister til å forvalte i markedsliberalismens ånd.

Oppsummert;
Var det en fredspris, eller var det en markedsliberalismens pris (eller en kombinasjon) som ble utdelt? Jeg synes det er påfallende mange momenter som taler for at Europarådets leder, Nobelkomiteens leder, og valget av årets vinner av Nobels fredspris mer var en markedsliberalismens pris enn en fredspris. Hva mener du?