Et anlsag mot tre-partssamarbeidet?

Sykelønnsordningen er igjen blitt et tema. Bakgrunnen er at det skal reforhandles en ny avtale om et mer inkluderende arbeidsliv (IA-avtale).

Arbeidsgivere klager og syter – og vil helst ha innført karensdager – hvilket i tilfelle innebærer at arbeidsgiverne slipper å betale sykelønn de første dagene en arbeidstaker er syk. I dag betaler arbeidsgiver sykelønn for de 16 første dagene arbeidstakeren er syk. Enkelte arbeidsgivere og politikere lever i den villfarelsen at de tror at arbeidstakere blir friskere av å miste inntekt og bli fattigere. Innføres det karensdager, så blir det en ren fortjeneste for arbeidsgiver – og vil i mange tilfeller virke om en slags premiering/ belønning for ikke å prioritere et forebyggende helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid på topp hele tiden, samt å drive et aktivt inkluderende arbeidsliv. Det finnes arbeidsgivere som i dag salderer sine budsjetter med forventet langtidsfravær, med påfølgende refusjoner fra Folketrygden.

Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å ta et større ansvar for å forebygge at sykefravær oppstår? Spesielt i forhold til å forhindre at fysiske og psykiske belastninger oppstår. Lav grunnbemanning, arbeidstidsordninger, lønnssystemer, mobbing, dårlig oppfølging av ansatte er eksempler på dette.

Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere ta et større ansvar for forebygging av at sykdom og belastningsskader oppstår, og sørge for bedre tilrettelegging av arbeid for arbeidstakere med midlertidig eller varig nedsatt arbeidsevne? Det er mange funksjonshemmede som står utenfor det ordinære arbeidsmarkedet.

Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å legge til rette for mer og bedre kompetanseutvikling, og bedre ivaretakelsen av erfarings- og realkompetansen til arbeidstakere? Det er mange eldre arbeidstakere som støtes ut av arbeidslivet som følge av sviktende mulighet og tilrettelegging for å ta etter- og videreutdanning i tråd med endrede kompetansekrav i arbeidslivet.

Når skal generelt flere arbeidsledere og arbeidsgivere begynne å legge forholdene til rette for bedre integrering av våre nye landsmenn? I dag står altfor mange av disse utenfor det etablerte arbeidslivet.

Det man ofte opplever er at mange arbeidsledere og arbeidsgivere er så opptatt av egen karriere at de ser ikke/ tar ikke hensyn til andre arbeidstakere som de er satt til å lede og disse arbeidstakernes behov i ulike livsfaser. Resultatet av en slik personalpolitikk – er mangel på sådan - kan utløse sykefravær.
Jeg vil også hevde at det foregår til feller av ”forbruk” av arbeidstakere. Det vil at arbeidstakeren presses til det ytterste - slik at de til slutt møter veggen, eller at kompetansen er ”gått ut på dato” – for deretter å støte dem ut av arbeidslivet. Disse arbeidstakerne havner da over på samfunnets trygde- og stønadssystemer. Hva om disse arbeidsgiverne tok et større samfunnsansvar og tok vare på – samt utvikle disse arbeidstakernes erfaringskompetanse, fremfor å støte disse arbeidstakerne ut og belaste samfunnets velferdsordninger?

Enkelte politikere og representanter på arbeidsgiversiden har i disse dager uttrykt generell mistillit til alle arbeidstakere som blir sykmeldte – samt fastleger til arbeidstakere. Det innbefatter alle foreldre som er hjemme med syke barn også. Arbeidstakere fremstilles som at de er ”ansvarsløse unnasluntrere” som misbruker samfunnets syke- og støtteordninger, og fastlegene blir nærmest fremstilt som noen ”ufaglærte medisinmenn/kvinner” som støtter opp under unnasluntrerne (les arbeidstakere). Underforstått at arbeidsgivere/ arbeidsledere er ufeilbare.

I disse dager er det nedsatt en ekspertgruppe som skal fremme en rapport med forslag om tiltak som kan begrense sykefraværet. Utvalget har fått følgende sammensetning; Seniorforsker Arnstein Mykletun - Bergen (leder), forskningsdirektør Hege Randi Eriksen – Bergen, seniorøkonom Knut Røed – Oppegård, fastlege Gisle Schmidt – Oslo, fastlege Anette Fosse - Mo i Rana, ass. direktør Bjørn Guldvog – Oslo, overlege Grete Damberg – Asker, og fylkesdirektør Ellen Christine Christiansen – Oslo.
Jeg opplever det slik at arbeidsgiversiden er representert gjennom direktørtitlene. Riktignok skal det i tillegg oppnevnes en referansegruppe (undergruppe) som er partssammensatt.

Hvordan vil det i fremtiden være mulig å utvikle gode samarbeidsrelasjoner mellom partene i arbeidslivet når enkelte representanter for arbeidsgiverne og politikere velger å gå inn i debatten med grunnleggende mistillit til alle arbeidstakere og alle fastleger i dette landet? Og hvordan skal det bli mulig å bygge tillit i trepartssamarbeidet når man nedsetter et utvalg uten representasjon fra arbeidstakersiden? Er ikke dette et anslag på tre-partssamarbeidet?