onsdag 13. juli 2011

Finanskrisen som ingen ende vil ta - del II

I USA er det oppstått det en kan kalle en form for en politisk krise. En krise som kan utløse en sosial krise. Spørsmålet dreier seg om det er vilje til å øke USAs gjeldstak, økt skatt for å betjene USAs gigantgjeld, og tiltak for å stimulere til økt verdiskapning for å få den amerikanske økonomien på fote igjen. Forhandlingene mellom Republikanerne og Demokratene står i stampe om veien ut av det økonomiske uføre.

President Barack Obama forsøker å ta grep, men han og Demokratene forsøkes å bli gjort ansvarlig for det økonomiske kaoset som forgjengeren skapte - tidligere president George W. Bush. For nå sier Republikanerne til Barack Obama, jf medieoppslag, at ”gjeldstaket er ditt problem”! Republikanerne sier dette for ”ikke å tape ansikt” som det heter i mediene.
Det er ganske alvorlig når det største opposisjonspartiet ikke tar inn over seg hvilke store problemer USA står ovenfor – og heller ikke tar et medansvar!
Ved utgangen i 2007 kunne man lese i nyhetene at ” Den totale statsgjelden i USA var blitt notert til 9,13 billioner dollar. Gjelden økte med 5,7 billioner dollar fra president George W. Bush tok over styringen av landet i januar 2001 frem til 2007. Det ble antydet at gjelden den gangen ville passere 10 billioner før George W. Bush han takker for seg som president i 2009”. Disse spådommene har slått til! USAs finanskrise er med andre ord egentlig Republikanernes problem!
Det betyr at siden 2007 – når advarslene kom – kunne man igangsatt tiltak for å motvirke det uføret som USA nå er kommet opp i – men slik fungerer nyliberalismen. Der er det tut og kjør så lenge holder!

Men det bør ikke overraske noen at Republikanerne bakker ut når ting blir vanskelige. Slik har den rike eliten og høyrepartiene historisk alltid vært – også i Norge! Den rike eliten og høyrepartier fråtser av grådighet under oppturer – men tar halen under beina og stikker av/ fraskriver seg ansvar når det går dårlig, og overlater til skattebetalerne å ta ansvar! En vesentlig del av de rike elitens opptur de seneste årene – består i at USAs statsadministrasjon har delt ut ”overskudd” på lånte midler (underskudd i statsfinansene).
Når to ganske jevnstore partier som Republikanerne og Demokratene står mot hverandre slik som de gjør disse dager – og i en så alvorlig sak som hele USAs økonomiske situasjon – så er det i realiteten oppstått en politisk krise. De er begge markedsliberalistiske partier – som står for den samme politikken – og har således et ansvar.

President Barack Obama har svart på Republikanernes utspill med at han ikke kan garantere at pensjoner vil bli utbetalt i august hvis det ikke blir enighet om en heving av gjeldstaket. Dersom det blir en realitet – kan USA i også stå ovenfor en sosial krise – i tillegg til finansielle og politiske krisen.

USAs hovedproblem
Grovt sett kan man si at Republikanerne politikk ligger litt til høyre for Fremskrittspartiet sammenlignet med Norge, mens Demokratene politisk ligger et sted mellom Høyre og Fremskrittspartiet sammenlignet med Norge. I USA har man derfor i realiteten ikke noen opposisjon – i vhert fall ikke ovenfor markedsliberalismen!
Fagforeningene (i USA) ligger med brukket rygg – slik som i alle andre land hvor markedsliberalismen/ høyrepartiene råder. Fagforeningsknusing og fjerning av lover som gir arbeidstakere innflytelse (dvs lover som går ut på å begrense demokratiet og demokratiske beslutningsprosesser) er sak nr. 1 i alle høyrepartier over hele verden. Fremvekst av nye underklasser og økt fattigdom er markedsliberalistene/ høyrepartienes viktigste agenda ser ut til i praktisk politikk. På denne måten har nyliberalistene fått herje helt vilt og uhemmet i USA – og spesielt under Republikanerne (Ronald Reagen og George W. Bush).

USA kjenner i bunnen og grunnen ikke noe annet system en markedsliberalisme i en eller annen form. USA har heller ikke noe fremtredende politisk alternativ enn Demokratene og Republikanerne. Og USA har ingen fagforening som er sterk nok til å bidra/ fremme/ understøtte et alternativ til markedsliberalismen/ bremse nyliberalismen! Dessuten er ikke fagforeningene i USA politisk involvert som LO for eksempelvis er det i Norge.

Det virker som om Demokratene og Republikanerne har kappes om å vinne den rike elitens stemmer og gunst siden innføringen ”Reaganismen” (markedsliberalismen i dagens form). Det har trolig sammenheng med at det er den samme rike eliten som i stor grad finansierer valgkampene til begge partiene. Det har gitt den rike eliten enorm innflytelse politisk – og resultatet er at i USA eier 1 % av den rikeste befolkningen like mye som 90 % av befolkningen – som eier minst! For det første forteller det om hvilken enorm skjevdeling av rikdom og verdier som eksisterer i – og at USA i dag har et demokratisk underskudd, samt at de opplever konsekvensene av egen fordelingskrise (fravær av fagbevegelse). For det andre viser det hvilken makt kapitalen har over politikerne. En politikk som for øvrig er på lik linje med den Fremskrittspartiet vil innføre i Norge om de får makt.
USA underskudd er i dag på om lag 14 billioner dollar. Selv om man velger å øke gjeldstaket – så finnes det en grense for hvor langt den kan gå. Kan USA noen sinne komme på fote igjen?


Norge kan bli rammet
Det fremgår i mediene i dag at Norge også kan blir rammet av de pågående finanskrisene i EU og USA (og noen andre land). Det viser seg at oljefondet (pensjonsfondet) har investert i selskaper som kan bli rammet av finanskrisene.

Det er trist å registrere at den norske befolkningens penger (pensjonsfond) blir brukt til å drive opp aksjekurser – og dermed utbytter (+ bonuser/ lønninger/ opsjoner, pensjonsavtaler/ sluttpakker og andre frynsegoder) – til de mest grådige og egoistiske personene som finnes i de enkelte land, fremfor på å ruste opp Norge slik at vi har alternative inntektskilder den dagen oljen tar slutt.
Privatisering, anbud (med store overskudd), prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS) o.l er blitt anvendt i den hensikt at den rike eliten skal få tjukke sugerør ned i de enkelte statskassene, noe som driver de offentlige budsjettene kraftig opp.
Det som da har skjedd, er at Oljefondet (pensjonsfondet) har investert i flere land, samtidig som at i flere av de markedsliberalistiske landene de har investert i - har lånt penger på offentlige budsjetter i den hensikt å skaffe store overskudd på anbudskontrakter og prosjekter med offentlig privat samarbeid (OPS). Ordninger som kun tjener den rike eliten.

Noe av det verste som skjedde under Bondevik II-regjeringen (2001 – til 2005 – partiene Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre) – med Fremskrittspartiet som garantist, var at Norges bank ble ”privatisert”. Det medførte at politikere ble sparket ut av styret – og arenaen ble overlevert til private markedsliberalister. Med på lasset til Norges bank kom også Oljefondet utland (pensjonsfondet).
At Stoltenberg II og Stoltenberg III ikke har reversert denne privatiseringen av Norges bank – som Bondevik II/ Fremskrittspartiet gjennomførte - er for meg uforståelig. Historisk viser det seg at økonomien forvaltes best under demokratisk styring, kontroll og revisjon er min påstand – noe som dagens finanskriser etter mitt syn bekrefter. Deregulering av finansmarkedene har definitivt ikke vært noen suksess – det har blant annet Island fått erfare.


Hva gjør den rike eliten nå?
Vi ser i dag to trekk! Rentene øker – også på statsgjelden til flere land. Det betyr at arbeidstakere og de som avhengige av samfunnets støtteordninger, og fattige må betale prisene (innstramninger) for at de såkalte demokratiske valgte politikere har støttet markedsliberalismens høyrepolitikk fremfor å støtte den befolkningen de er valgt av og for.

Det andre trekket, er at finanseliten har kastet seg over med investeringer i land hvor fagforeninger er forbudt, hvor fagforeninger ofte fengsles, tortureres eller reglerett henrettes. I tillegg er mange av disse landene dønn korrupte. Dette er i land hvor det generelt ikke er noen arbeidsmiljølovgivning eller miljø-/ forurensingslovgivning av betydning. Hekker ikke forsikringer, pensjoner, sykelønn osv.

Markedsliberalismen må få en avløsning
Bankkrisene i Norge etter borgerlige regjeringer – siden Willoch-regjerningene (1981 og 1985/ hvor Arbeiderpartiet har måttet rydde opp hver gang), finanskrisen i Asia 2002/ 2003, og de ulike finanskrisene siden 2008, bør gi den lærdommen at markedsliberalismen/ høyrepolitikken må få avløsning!
Konklusjonen synes å være klar; Markedsliberalismen kom, så – og tapte!

Ingen kommentarer:

Legg inn en kommentar