Trenger vi markedsliberalisme innenfor offentlig sektor?

New Public Management (NPM) er en betegnelse på markedsteoretisk styringssystem, og som det har blitt sterkt fokusert på innenfor offentlig sektor. Markedsliberalisme er et annet ord som ofte anvendes. Ord som konkurranseutsetting, privatisering, internprissetting, stykkprisfinansiering er kjennetegn på denne styringsformen – spesielt innenfor offentlig sektor.
Det innebærer en innføring av kvantitativ målstyring – i kombinasjon med økonomiske belønningssystemer, og bruk av kontrakter. Det følges sjelden økonomiske og menneskelige ressurser med til å overvåke at kontraktenes innhold og politiske mål blir fulgt opp.

Markedsliberalismen (NPM) bærer sterkt preg av pulverisering av ansvar, og hvor opprettelse av statlige og kommunale aksjeselskaper/ foretak – styrt etter aksjeloven og privat revisjon mv – er en del av tenkningen. Det innebærer en alvorlig svekkelse av demokratisk politisk styring, kontroll og revisjon.

I styringssystemer hvor markedsliberalisme råder, ser vi en sterk tendens til at skattelette (spesielt ovenfor de som har mye fra før av) er en viktig del av politikken. Det har den konsekvens at velferdsordninger og fellesskapsløsninger bygges ned / forvitrer – og det oppstår stor grad av det som kalles “nyfattigdom” – dvs et system hvor mange stenges ute fra deltakelse i viktige samfunnsarenaer.

Markedsliberalisme og dets regnskapssystemer er ikke svaret på fellesskapets utfordringer og mål om likeverd og menneskeverd! Markedsliberalismen virker slik at forskjellene i samfunnet øker betydelig – og hvor skille går mellom hva som er ”lønnsomt” og hva som er ”mindre lønnsomt”. Noen mennesker blir dermed definert som “lønnsomme”, mens andre er “mindre lønnsomme”.

Det er på tide å reise en debatt om det er ønskelig med fortsatt markedsliberalisme innenfor offentlig sektor?