Om grunnlaget for årets streiker!

Felles for årsakene til årets streiker og lønnsforhandlinger, har vært/ er at arbeidsgiverne har gått til sterke angrep på arbeidstakernes sentrale forhandlingsrett og innholdet i flere av de sentrale inngåtte avtalene.

I flere av de gjennomførte/ pågående streikene har vi opplevd sterke påstander om streikebryteri, og/ eller forsøk på sådanne fra arbeidsgiversiden. Blant annet påstander om at enkelte arbeidsgivere har leid inn arbeidskraft utenfra til å overta de streikendes jobber. Respekten for partsforholdet forsøkes på denne måten undergravd. Arbeidsgiverne er blitt mer kyniske!

Regjeringens vedtak om å implementere EUs tjenestedirektiv, og dermed implementering av EU domstolenes avgjørelser i norsk lovgivning – innebærer en legalisering om at arbeidsgiversiden i sterkere grad kan forsøke å knuse fagbevegelsen, samt å forsøke å knuse arbeidstakernes opparbeidede rettigheter på lønns- og arbeidsvilkår. Det vil si å innføre legalisering av sosial dumping ovenfor arbeidstakere – spesielt innenfor yrker som normalt rekrutteres blant arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt.

Hvor hadde norske arbeidstakere stått i dag om ikke fagbevegelsen (LO) gjennom årene har fått kjempet igjennom stemmeretten for arbeidstakere, samt det lov- og avtaleverket vi har i dag (dvs dagens arbeidstvist/ tjenestetvistlov, tariffavtaler, ferielov, arbeidsmiljølov, sykepenger osv)?

I dag er det flere fagorganisasjoner på arbeidstakersiden, som står mer eller mindre på arbeidsgivernes side – og som sammen med arbeidsgiverne vil fjerne deler av den sentrale forhandlingsretten. De er så kortsiktige at de vil selge opparbeidede rettigheter mot penger. I tillegg er det mange arbeidstakere som velger å være uorganiserte – dvs snyltere!

Noen mener at ”streik” er utgått på dato, og slike signaler kommer gjerne fra utdanningseliten (som burde vite bedre), samt finanseliten. Mange av disse mener igjen at fagforeninger ikke skal engasjere seg i politiske saker – og det til tross for at fagforeningenes fundament – lovgivningen er et politisk anliggende. Lovgivning som er kommet i stand gjennom det faglig politiske samarbeidet mellom LO og Arbeiderpartiet. Det merkelig er at de samme personene som mener streik er utgått på dato/ at fagforeninger ikke skal arbeide politisk - nevner aldri at arbeidsgiverorganisasjonene må slutte å være politiske – eller at lockout (arbeidsgivernes virkemiddel) skal fjernes som et kampmiddel.

Slike ytringer som nevnt bærer preg av historieløshet! Man burde vite at arbeidstakerne sluttet seg til et organisert fellesskap i hovedsak i årene etter 1848 og frem til i dag. LO ble stiftet i 1899. Året etter besluttet arbeidsgiversiden å etablere Norsk arbeidsgiverforening – som senere har skiftet navn til Næringslivets hovedorganisasjon (NHO). Arbeidslivet er organisert med en arbeidsgiverside og en arbeidstakerside – og med et lovverk som gir partene ”kjøreregler”.

For tiden pågår det en streik blant vekterne. De krever å få oppjustert sin lønn til å bli 85 % av gjennomsnittelig industriarbeiders lønn, samt en opptrapping opp til industriarbeiderlønn over en periode på tre år.

Petter Furulund i NHO kommenterte dette kravet med å karakterisere motparten som ”barn i en leketøysbutikk” og at de tillitsvalgte var umodne. Han tilføyer også at arbeidsgiverne ikke har mer penger å gi enn det som allerede er tilbudt, og at Riksmeglingsmannen ble underrettet om dette før meglingen begynte.

Det er helt utrolig at en NHO-leder kan uttale seg på en slik måte! Det er jo en ren provokasjon som mer trigger konflikt mer enn å forsøke å dempe konflikter. Vekternes krav er ikke mer enn rett og rimelig – målt mot den lønnsmessige utviklingen arbeidstakere har oppnådd/ er i ferd med å oppnå i andre bransjer.
Streikevåpenet er derfor fortsatt viktig – det viser blant annet vekterstreiken!

Eller for å ta streiken i Operaen, her gikk regjeringen – ved statsråd Anniken Huitfeldt – tilbake på noe arbeidsgiver og arbeidstakerne er enige om. Saken gjaldt 6 kultursteder, hvor et partssammensatt utvalg var enige om en opptrappingsplan på lønn. Under tidligere kulturminister Trond Giskes tid, fikk 3 av kulturstedene hevet sine lønninger, og partene var enige om at nå skulle de 3 andre kulturstedene få det samme (deriblant Operaen) – noe departementet gav uttrykk for at de ville slutte seg til. Det virker derfor meget useriøst at Kulturdepartementet og statsråd Anniken Huitfeldt ved innledningen til årets oppgjør valgte å gå tilbake på det partene allerede hadde blitt enige om.

Det er ikke slik man forventer fra en rød-grønn regjering, men må vel ses i sammenheng med at den sittende regjeringen stort sett bare består av yngre statsråder, statssekretærer og rådgivere – med høy utdanning og dermed liten eller ingen erfaring fra annet enn politisk arbeid. Det er dog skremmende for utviklingen av partsforholdet i arbeidslivet at man politisk ikke respekterer inngått avtaler, og at man har så liten innsikt i spillereglene for tarifforhandlinger som omfatter arbeidstakersiden.

I dagens samfunn ville det være en ren ønsketenkning å forsøke å finne et annet egnet kampmiddel enn streik og lockout. Streik er et lovlig virkemiddel for arbeidstakerne, og lockout er et lovlig virkemiddel for arbeidsgiverne. Det er slik vi har organisert vårt arbeidsliv her i Norge – og lovgivningen politikerne har gitt oss - er arbeidsgiverne og arbeidstakernes kjøreregler for konfliktløsning. Dette er etablerte lover og regler som høyrepartiene og EU vil svekke ovenfor arbeidstakersiden – begrenset til arbeidstakere i yrker som i hovedsak rekrutteres fra arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt. Landet trenger derfor et sterkt LO for å motvirke at opparbeidede rettigheter, og velferdssamfunnet – som institusjon – smuldrer bort!

Høyrepartienes, finans- og utdanningselitens utspill om å overføre lokal lønnsforhandlinger til den enkelte virksomhet, samt innføre en ordning med lokal lønnsnemd for å fastsette lønns- og arbeidsvilkår for arbeidstakere, vil være det samme som å føre oss tilbake til den tiden hvor arbeidstakere ”sto med lua i handa” ovenfor arbeidsgiveren. Dit skal vi aldri igjen!

Men streikevåpenet trengs å forsterkes og forbedres! Arbeidsgiversidens opptreden mange steder under årets mange tariffoppgjør nødvendiggjør en debatt om hvordan streikevåpenet kan forsterkes og forbedres!