Ad bruk av vikarer

Gudbrandsdølen Dagningen bringer den 10.02.2011 en artikkel fra et sykehjem på Tretten, hvor det fremheves at innleid arbeidskraft arbeider vaktordninger med 56 timers arbeidsuke. Såkalt “oljeturnus”, og bruk av gjennomsnittsberegning på 56 timers arbeidsuke, representerer et avvik fra bestemmelsene i arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven. Med hvilken hjemmel gjør sykehjemmet og utleiebyrået dette avviket?

I et NRK-program, ble det omtalt risikoen ved lange, krevende arbeidsperioder hos flyvere. Da kom det frem at det har skjedd at både kaptein og annenflyver har sovnet samtidig på jobb. Trygg trafikk har uttalt at dersom en billist kjører 8 timer i strekk, vil reaksjonsevnen være nedsatt tilsvarende som om man hadde 1 promille alkohol i blodet. Det forteller noen om påkjenningene man utsettes for ved lang anstrengende vakter.

Per Bakke, i utleiefirmaet/ vikarbyrået Orange helse AS, er intervjuet i samme forbindelse. Han hevder at firmaet disponerer 350 sykepleiere. Han hevder at sykepleierne får ”tarifflønn”. Hvilken tarifflønn? Er det den samme som tarifflønnen til de med fast ansettelse ved Tretten sykehjem? Inntil det motsatte er bevist – velger jeg å tro det motsatte.
Fafo-undersøkelser viser – generelt – at slike arbeidstakere ligger 35 – 40 000 kroner under ordinært ansatte sin årlige lønn. Mens utleiefirmaene vet å ta seg meget godt betalt.

Arbeidsmiljøloven er meget tydelig på at det kun er partene i tariffavtalen på sykehjemmet som skriftlig kan avvike bestemmelser i Arbeidsmiljøloven på et arbeidssted– og jeg forutsetter her at det foreligger en tariffavtale i virksomheten.

Innleid arbeidskraft er ikke omfattet av tariffavtalen som virksomheten har, siden det er utleier som har arbeidsgiveransvaret på lønn og arbeidsvilkår. Når en virksomhet leier inn arbeidstakere fra et utleiebyrå, er det med andre ord arbeidstidsbestemmelsene i Arbeidsmiljøloven som gjelder for disse arbeidstakerne.

Når det gjelder ansvaret for helse, miljø, sikkerhet, sosiale og velferdsmessige forhold (Arbeidsmiljøloven), er det arbeidsgiver – i dette tilfellet Tretten sykehjem – som har ansvaret for å påse at innleid arbeidskraft følger Arbeidsmiljølovens bestemmelser.
Det betyr at det er arbeidsgiver som leier inn arbeidskraft, som har ansvaret for å påse at Arbeidsmiljølovens bestemmelser blir fulgt, og står ansvarlig ved eventuelle brudd.

Det virker som om det er blitt reine “cowboy-tilstander” mht til bruk av vikarer mange steder, hvor utleid arbeidstaker nærmest blir fritt vilt med andre typer rettigheter og plikter enn andre arbeidstakere. Dvs et slags arbeidslivets B-lag! Og jeg lurer på hvem som blir stilt til ansvar dersom uansvarlig rovdrift på vikararbeidere medfører alvorlige sentidsskader - som følge av for sterk belastning – spesielt arbeidskraft fra andre land? Vil det kunne skje at den norske stat får store erstatningskrav om noen år? Er det skattebetalerne som skal betale dette – eller utleiebyråene? En ting er i hvert fall sikkert – ansvaret for helse, miljø og sikkerhet ligger hos den som leier inn arbeidskraften.

Per Bakken (Orange helse AS), uttrykker videre at ”blir vikarene syke, er det bemanningsbyrået som får svi”. Når vi vet at bemanningsbyråer – generelt - kan ta opp til kr 850 pr time for å leie ut slik arbeidskraft, og samtidig generelt betaler lavere enn ordinær lønn (jf Fafo-undersøkelser), så synes jeg det er ufint å fremstille seg som et ”offer” i en slik sammenheng.

Det er også på tide at vi tar et etisk oppgjør med bruk av utenlands arbeidskraft her i landet. Det er ikke uvanlig foreldre blir borte månedsvis fra sine barn, fordi foreldre har så lav lønn at de ikke har råd til å reise jevnlig hjem. Flere hundre tusen barn i Øst-Europa lever i dag opp uten foreldre. Vi leser om barn som gråter hver kveld, og lengter etter sine foreldre. Dette er barn - som i sin sorg over tap av sine foreldre - ofte blir tapere på skole og utvikling, og har konsentrasjons og lærevansker som følge av savn/ sorg ved at foreldrene er langt unna – og er uten kontakt. Det er tilfeller av at små barn overlates mer eller mindre til seg selv når foreldrene reiser utenlands for å jobbe – ofte på sosial dumping-kontrakter.

Det er også avdekket at barn er blitt satt på gata, mens foreldrene reiser vekk.

Det er generelt avdekket tilfeller av at utenlandsk arbeidskraft har en arbeidskontrakt som de faktisk går på, en arbeidskontrakt de er pålagt å vise ved kontroll/ tilsyn fra myndigheter, en arbeidskontrakt med firmaet i hjemlandet som leier ut, og en kontrakt med mafiaen i hjemlandet. Bruk av utenlandsk arbeidskraft kan i enkelte tilfelle ha forgreninger til organisert kriminalitet. Det betyr at selv om foreldrene er utenlands for ”å tjene penger til sine barn/ familie hjemme”, så har man ingen garanti for at de pengene går til nettopp dem.

Det kan ikke være riktig at et land som Norge lar barn i andre land betale prisen ved at – ofte – kyniske vikarbyrå utnytter fattige mennesker fra andre land på sosial dumping kontrakter i Norge. Det naturlig burde være – som et minstekrav - at vikarbyråene ble pålagt å dekke jevnlige hjemreiser til foreldre med barn i hjemlandet sitt.

Man er selvsagt klar over at dette er villet politikk fra EU sin side - det å skape nye underklasser/ fattigdomsklasser og storeøkte klasseforskjeller er en overordnet politikk i EU. Norge tvinges til å følge etter gjennom EØS-avtalen. Markedsliberalistene/ nyliberalistene i Norge, enten de kommer fra Fremskrittspartiet, Høyre, Arbeiderpartiet eller andre partier, gjør som i EU - de lukker øynene og sover til det hele. Det er EUs tjenestedirektiv og EUs vikardirektiv m.fl som gjelder - for det er det som er vedtatt. Da gjelder ikke menneskelige hensyn!