Anbudspolitikkens galskap!

Å sette mennesker ut på anbud, er noe av det verste jeg opplever å lese om. Det er rett og slett uanstendig og uakseptabelt.

Ivar Johansen har lagt ut følgende på sin blogg i dag (03.06.2011), sitat;

Anbudstorget: 120 personer med psykiske lidelser og rusproblemer
De 5 indre-by-bydelene Frogner, St. Hanshaugen, Sagene, Grünerløkka og Gamle Oslo la tirsdag ut tidenes anbud, med samlet verdi på opp mot nesten 1 milliard kroner (975 millioner): "rammeavtale med leverandører for kjøp av enkeltstående heldøgns bo- og omsorgstjenester til voksne personer med psykiske lidelser og eventuelle rusproblemer." De regner med at dette dreier seg om totalt sett rundt 120 plasser.

Her skal enkeltmennesker i hopetall etter hvert settes ut på anbudstorget, slik det politiske flertall i bystyret ønsker. Men en ros skal disse bydelene ha: mens de tidligere har lagt enkeltmennesker sykehistorie ut på det åpne anbudstorget, til alminnelig skue for alle og enhver, legger de nå opp til et en rammeavtale. Den enkelte person skjermes noe, ved at det enkelte anbud senere vil skje internt blant anbudsvinnerne som får rammeavtale.

Men bydelene kunne sagt; dette løser kommunen selv. Anbudstorget er ikke et egnet sted for å bygge opp stabile og trygge bo- og omsorgstilbud til mennesker som er i en vanskelig livssituasjon.
Sitat slutt.

Kommentar;
Tenk at man i et såkalt "moderne" samfunn i det hele tatt er i stand til å sette mennesker ut på anbud! Og med et system hvor den som betaler minst får tilslaget!

Men dette er et resultat av markedsliberalisme, og bruk av regnskapssystemene til New Public Management (NPM) i offentlig sektor.

Hva slags menneskesyn, og hva slags etikk og moral bor det i markedsliberalister/ nyliberalister som kan få seg til å sette mennesker ut på anbud – og hvor den som gir det billigste (les kvalitativt dårligste) tilbudet får tilslaget?
Det er så man virkelig får frysninger nedover ryggen – og det er bare å konstatere at menneskeverdet står ikke høyt i vårt "moderne" samfunn. Det minner meg mer om 1800-tallets tankegang!

Prinsippene minner om det man leste om fra 1800-tallet, da barnehjemsbarn ble brakt til torget, og solgt til den som gav det laveste anbudet. Dvs til den som gav det kvalitativt dårligste tilbudet for barnet.
Den gangen lå dødeligheten hos barnehjemsbarn på ca 50 %, og man kunne kjenne igjen barnevernsbarn gjennom at de var underernærte – og derav hadde en gul/ grå hudfarve, gikk dårlig kledd osv. Barnearbeid og mishandling hørte ofte med på dagsorden.

Lærdommen av tidligere tiders anbudspolitikk på mennesker bør være at det er nedverdigende, uverdig og uakseptabelt! Hvorfor skal vi i et ”moderne” samfunn gjeninnføre det som oppfattes som nedverdigende, uverdig og uakseptabelt?
Som Ivar Johansen skriver, sitat; ”Men bydelene kunne sagt; dette løser kommunen selv”!