Gjenopptakelseskommisjonen og Arne Treholt-saken

Gjenopptakelseskommisjonen har besluttet ikke å prøve Arne Treholt-saken på nytt i rettssystem. Det er uverdig av det norske lov- og rettssystemet.

De seneste årene er det avdekket mange justismord. Per Liland-saken var den første saken som for alvor utviste hvordan makt og status skaper rett i rettsapparatet – og at domsavsigelser ikke alltid baseres på lov og rett, samt rettssikkerhet!
Arnold Juklerød-saken viste hvordan såkalte ”rettsoppnevnte” sakkyndige kan manipulere fagkunnskap til å bli en ”sannhet” (les justismord) mot enkeltmennesker.
Gerd Liv Valla-saken avdekket hvordan ”granskningskommisjoner” skaffer seg oppdrag (mot penger), og hvor dommere, advokater og psykiatere/psykologer sitter på alle sider av bordet – og hvordan ”anonyme kilder” og ”hemmelige samtaler” kan felle en ”dom” mot et annet menneske.

Bakgrunnen for at gjenopptakelseskommisjonen ble opprettet – var for å rydde av veien tvil i saker hvor det påstås uriktig dømt.

Arne Treholt-dommen
Da Arne Treholtsaken pågikk i domstolene i 1985, forsøkte jeg å følge med på rettsaken via det som kom frem i mediene. Det er således det grunnlaget jeg bygde min forståelse av saken den gangen, en oppfatning jeg fremdeles har.

På den tiden var nok situasjonen den at mange ble påvirket av den propaganda-krigen som pågikk mellom øst og vest (Nato/ tidligere Sovjetunionen). Det er slike forutinntatte propagandaforhold som kan ha preget etterforskerne i Treholt-saken, og det kan ha påvirket påtalemyndighetene og dommerne ved domsavsigelsene.

Generelt er det slik at for å opprettholde et propagandamaskineri i et maktsystem, trenger man noen "saker" som kan opprettholde myter, spekulasjoner og skape en slags frykt, Det betyr at man trenger et eller flere "offer" (hvor det kan skje at man plukker ut både skyldige som uskyldige) for å kunne opprettholde et fiendebilde. I tillegg trenger man "noen" som ved hjelp av riktige/ eventuelt uriktige påstander kan gjøre noen til offer.
På den tiden (under den såkalte ”kalde krigen”) var det slik at plutselig kunne et vestlig land utvise en diplomat med påstand om "spionasje", hvorpå et østlig land svart dagen derpå med å utvise minst dobbelt så mange vilkårlige diplomater den påfølgende dagen. Hva slags rettstilstand er det?

Var Arne Treholt skyldig på samtlige tiltalepunkt?
Arne Treholdt ble dømt skyldig på "samtlige" av tiltalepunktene (husker jeg ikke feil var det 10 punkter) den gangen dommen falt. Det at Treholt ble dømt på samtlige punkter husker jeg at reagerte jeg kraftig på den gangen. Etter mitt syn ble dommen ble bygd på prinsippet at "tar du den, så tar du den osv" - og ikke på lov og rett, samt rettssikkerhet.

Det er en umenneskelig påkjenning, dersom en person på et eller flere punkt er blitt uskyldig dømt. Selv om det kan være slik at en person er skyldig i et eller flere tiltalepunkt i en tiltale – er det like forbannet et justismord om man dømmes uriktig/ på feil grunnlag på andre punkt i samme tiltale!

Påtalemyndighetene hadde (og har) trolig holdepunkter for å kunne dømme Arne Treholt på 2-3 av tiltalepunktene slik jeg oppfattet saken den gangen i 1985. På de øvrige tiltalepunktene var det etter mitt syn alt for mange usikkerheter, indisier, bruk av hemmelige kilder, udokumenterte påstander og tilfeldigheter osv til at det kunne være riktig at Treholt kunne dømmes på de punktene. Etter at den hemmeligstemplede delen av Treholt-dommen er offentliggjort - endrer jeg ikke syn på den påstanden (den samme som jeg hadde i 1985).

Familiedommen som kom i tillegg
At domstolene i tillegg fradømte Arne Treholt sin sønn retten til å ha kontakt med sin far, var nok en uverdig opptreden og urett begått fra norske myndigheters side.
(Forskning viser at den meste effektive måten å få et torturoffer til å bryte sammen psykisk/ komme i psykisk ubalanse– er å bruke barn som virkemiddel/ ”våpen”. Det viser hvor ekstreme de ansvarlige i domstolene kan være når de ønsker å ramme en person negativt).

Den gangen - som nå (dvs etter frigivelsen av den hemmeligstemplede delen av dommen) - mener jeg fortsatt at påtalemyndighetene/ domstolene trolig har holdepunkter nok til å kunne få dømt Arne Treholt for spionasje (dvs på 2-3 av tiltalepunktene). Men det er etter mitt skjønn ikke noen realitetsendring på statusen på de øvrige tiltalepunktene (indisiepunktene)!
Jeg opplevde den gangen i 1985 at så vel etterforskere, påtalemyndighetene, som domstolene den gangen ble for opptatt av "å levere" fremfor å tenke på rettferdighet og rettssikkerhet fra a til å. Det å ”avsløre” ble en slags heltestatus – dvs forhold som kan ha betydning for senere karriere!

Kan Gjenopptakelseskommisjonen ha tenkt slik?
Gjenopptakelseskommisjonen har antakeligvis/ trolig tenkt noe slik - med den konklusjonen de kom frem til med ikke å gjenoppta saken nylig;
Det er holdepunkter nok for at Arne Treholt opptrådte klandreverdig - forhold som kan omfattes av spionasjelovene. Saken gjenopptas av den grunn ikke fordi det kan skade troverdigheten/ tilliten til påtale- og domsmyndighetene på de punktene som Arne Treholt uriktig kan ha bli dømt for - dvs de punktene som jeg kalte/ kaller - "indisiepunktene". Eller sagt på en annen måte; "Påtale- og domstolsmyndighetene har nok på Treholt til å få ham dømt - men vi må beskytte oss selv fra å bli avslørt på de høyst tvilsomme punktene - altså velger Gjenopptakelseskommisjonen å opprettholde et slags status Quo". Slik velger jeg å tro at Gjenopptakelseskommisjonen kan ha tenkt siden saken ikke blir gjenopptatt.

Politisk dom?
Det er vel også slik at det ligger veldig mye politisk prestisje også i denne dommen - den gang som nå. Kan det være slik at dommen mot Arne Treholt også er en politisk dom – som gjør det ekstra vanskelig å få gjenopptatt saken???

Bare tapere!
Hva er konklusjonen nå;
Etter at Gjenopptakelseskommisjonen ikke vil gjenåpne saken, er det etter mitt syn bare tapere i saken!
Påtale- og domsmyndighetene er tapere (fordi de opprettholder usikkerhet), Arne Treholt er taper (fordi han trolig er dømt for mer enn det er belegg for), og Arne Treholts sønn får aldri tatt igjen årene med tapet av sin far.

Den nest største taperen er Gjenopptakelseskommisjonen - fordi den opprettholder tvil - mer enn den arbeider for at rettssikkerhet, lov og rett skal gjelde i alle saker. Stikk i strid med forutsetningene for opprettelse av kommisjonen.

Den største taperen er trolig "rettssikkerheten" - selve bærebjelken i et demokratisk lov- og rettssystem! At verken politikere, påtalemyndighetene, domstolene, eller gjenopptakelseskommisjonen ser det, er høyst oppsiktsvekkende!

Og mitt spørsmål er; Hvorfor skal det være så vanskelig å få gjenopptatt saker som det er knyttet så mange spekulasjoner til? Slik manglende oppfølginger genererer jo bare flere og nye spekulasjoner.

Hva er rett og hva er eventuelt galt i Treholt-dommen?
Er det domstolenes dom som er riktig? Er det Arne Treholt påstand om at han er helt uskyldig dømt som er riktig? Eller ligger fakta en stand mellom disse ytterpunktene?
Inntil noe annet er bevist, så er jeg ikke enig med domstolenes dom - i den forstand at det kan reises meget sterk tvil til bevisførselen på flere av tiltalepunktene. Og dermed er jeg heller ikke enig med Gjenopptakelseskommisjonens konklusjon!

Gjenopptakelseskommisjonens sammensetning er feil!
For en gangs skyld må jeg si at tidligere leder i Fremskrittspartiet, Carl I. Hagen har et poeng. Han hevdet forleden det uheldige ved Gjenopptakelseskommisjonens sammensetning - som bygger på det prinsipp at dommere, advokater og påtalemyndighetene "sitter på alle sidene av bordet" - og kan av den grunn være mer opptatt av å beskytte seg selv og sine - fremfor å få belyst saker hvor det er rimelig grunn til tvil til stede.

Så min konklusjoner at gjenopptakelseskommisjonen har bare en måte å gjenvinne tillit på, og det er at politikerne sørger for at kommisjonen får en annen sammensetning og en fornyet vurdering av dommen Arne Treholt!
Subsidiært bør saken vurderes av andre instanser utenfor Norge!