Tvangssammenslåing av kommuner

Demokrati – det koster – og det skal koste, fordi demokrati er den eneste farbare vei til fred og stabilitet internasjonalt. Ivaretakelsen av demokratiet er helt avgjørende som grunnlag for å opprettholde et troverdig lov- og rettssamfunn, med tilhørende rettssikkerhet. Det gjelder også i lokalsamfunnet.


Demokratiet er under sterkt press.
Demokratiet er under sterkt press. Det påvirkes i stor grad av den politiske utviklingen i EU, som gjennom EØS-avtalen, bidrar til å undergrave hele demokratiet også i Norge!
På den ene siden, er det slik at valgdeltakelsen ved siste valg til EU-parlamentet, var på bare 43,2 %. Det betyr at EU-parlamentets avgjørelser mangler legitimitet i majoriteten av befolkningen.
Samtidig er det slik at stadig mer makt samles i EUs sentrale beslutningsorganer, hvor vi opplever at hemmelighold, håpløse beslutningsprosesser - langt vekk fra folket det angår, og med et håpløst (mer eller mindre lukket) byråkrati, skaper avmakt i befolkningen.

På den andre siden er det slik at all politikk i EU er basert på høyrepolitikk, på et politisk nivå som tilsvarer hva Fremskrittspartiet ville ført av politikk om de hadde hatt makta i Norge. EUs politikk er med andre ord en politikk bygd av og for utdannings- og finanseliten.

Valg i EU-land handler er ikke om reell valgmulighet om det skal føres en sosialdemokratisk politikk, sentrumspolitikk, eller høyrepolitikk. I stedet handler om hvem (hvilken person) som skal få sitte i førersete, og føre EUs høyrepolitikk, fastlagt av Brüssel – i det enkelte EU-land. De uttallige EU-direktivene som produseres på løpende bånd – gir lite rom for annen politikk. Kanskje er det hovedårsaken til at nesten alle EU-land har fått høyreregjeringer – dvs at politisk likegyldighet er i ferd med å ta overhånd som en konsekvens at det ikke finnes politiske alternativer?

Tenk deg, det som egentlig burde vært utenkelig i et demokratisk system, at EUs president (øverste leder) – Herman Van Rompuy, er en president uten velgere bak seg! Eliten har bare utpekt ham - som EUs president (”EU-demokrati”) – EUs fremste talsperson.

Denne form for demokrati – ”EU-demokrati” (hvor eliten utpeker hvem som skal sitte med makta), er i stor grad gjennomført i Norge gjennom EØS-avtalen. Behandlingen av EUS tjenestedirektiv er et eksempel på det. I Norge fører man en krig mot offentlig sektor. Det gjennomfører AS-ifisering (samt foretaksmodeller og stiftelser) – og oppbygging av interkommunalt samarbeid - og offentlige selskaper, hvoretter eliten balt politikere i stor grad utpeker (håndplukker) styremedlemmer blant ”gutte- og jenteklubben grei” til styrene (dvs personer med de ”riktige meningene og holdningene” etter nyliberalismens styringsprinsipper).

I den grad EU-byråkratiet i EU har kontakt med folk utenfor eget nett, skjer det i all hovedsak via lobbyister. Det skal visstnok være ca 6 000 slike lobbyister til en hver tid i Brüssel.
Fra Norge, vet vi at lobbyister som Bjarne Håkon Hanssen (tidligere statsråd/ Stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet), tar kr 4 000.- pr time for slikt arbeid. Det forteller noe om hvem som har økonomi til å drive påvirkning på europeisk politikk, og prisen gir vel også et klart bilde av hvem disse representerer (dvs eliten/ høyrepolitikk).

Sammenslåing/ tvangssammenslåing av kommuner handler om mye av det samme i form av å overføre velgermakt til eliten!


Utstenging av grupper
1.
EUs tjenestedirektiv, og press fra arbeidsgiversiden, har medført utstrakt bruk av midlertidig ansatte, innleie av arbeidstakere fra vikarbyråer, lave stillingsbrøker, tilkallingsvikarer og lignende. Disse arbeidstakerne tvinges til å være disponibel for arbeidsgiver 24 timer for å ha lønn det er mulig å leve av (i håp om å en ledig vakt).

2.
I tillegg har vi fått mer døgnåpne arbeidsplasser – dvs folk som jobber på ubekvemme arbeidstider (som samtidg har utløst utidig press på arbeidstidskapitelet i Arbeidsmiljøloven og ubekvemstillegg knyttet til ubekvem arbeidstid).

Punkt 1 og 2 ovenfor har følgende effekter;
- Arbeidstakere med midlere/ lavere utdanning og inntekt må jobbe når lag, foreninger og politiske partier har sine møter – dvs at man har oppnådd en utestenging av store arbeidstakergrupper fra å delta i demokratiseringsprosesser, og viktig beslutningsfora.
- Arbeidstakere som oppsøker fagforeninger/ fagorganiserer, eller er politisk engasjerte, seg kan siles ut og erstattes av ”medgjørlige” medarbeidere.
- Arbeidstakere som stiller krav til lønn og arbeidsforhold – kan utelukkes fra å få videre oppdrag.
- Systemet åpner for sosial dumping – og økte klasseforskjeller

Dette er velkjent høyrepolitikk/ EU-politikk – en politikk som innebærer at eliten skal kunne ha full kontroll på arbeidstakernes aktiviteter! Innføring av et eventuelt EUs datalagringsdirektiv er trolig et viktig virkemiddel i samme gate.


Kommunekonflikter slutter aldri
Sammenslåing av kommuner har man erfaring fra at fungerer dårlig, og at gamle konflikter slutter sjelden å opphøre. Et eksempel på det er Ringsaker kommune. I 1964 ble kommunene Furnes, Ringsaker og Nes kommune slått sammen til det som heter Ringsaker kommune i dag. Etter sammenslåingen, ble tettstedene Moelv og Brumunddal hovedsetene i den nye kommunen – mens Nes ble mer eller mindre tilsidesatt (oversett).

Da Brumunddal på denne tiden fikk hotell, måtte Moelv få det samme. Da Brumunddal fikk Kino – måtte Moelv få det samme. I dag er det ikke noe hotell verken i Moelv eller Brumunddal, og så vidt jeg vet verken kino i Brumunddal eller på Moelv. Gjennom intern ”krig” ødela man grunnlaget for hverandre.

Da det skulle opprettes Vinmonopol, forsøkte man å etablere et stort kjøpesenter på Rudshøgda – som ligger omtrent midt mellom Moelv og Brumunddal. I dette tilfellet kunne man røyke fredspipe på begge stedene. Nå vil de gjerne ha vært sitt Vinmonopol – fordi begge stedene har fått bystatus.

Nylig fikk både Brumunddal og Moelv bystatus (den eneste kommunen jeg vet om som har to byer i kommunen). Da byene skulle åpnes, hadde de åpningsfeiring på samme dag. Underforstått modølene måtte forhindres fra få reise til Brumunddal på åpningsfeiring og motsatt. Det samme mønsteret følges når Mart’n tilstelninger skal avholdes (avholdes på samme dager). I stedet for å hjelpe hverandre til bygge seg opp hver andres tettsteder – lager de hindringer for hverandre. Brumunddal og Moelv er for øvrig de eneste byene jeg vet om som ikke har egne hoteller.
Slik har disse kommunene holdt på i 46 år! Det viser bare hvor langt tid det tar å omstille lokalsamfunn!
Er det slik vi ønsker å utvikle norske lokalsamfunn – fullt av lokale intriger mellom de store tettstedene, og hvor de små (som tidligere Nes kommune) blir glemt?

Jeg mener ikke å henge ut Ringsaker kommune negativt på noen måte, men det viser eksempler på hvor vanskelig det er å få til geografiske gode løsninger som tilgodeser alle regionene og bryte ned etablerte kulturer. Det er bare slik vi mennesker er.

Folket sier nei til sammenslåing av kommuner
Sammenslåing av kommuner handler - som nevnt - i bunn og grunn om det samme som i EU – dvs å undergrave demokratiet – og overføre mer makt til byråkrati og private.

Undersøkelser viser 71 % av befolkningen sier nei til kommunesammenslåinger, jf en undersøkelse gjengitt i Klassekampen (27.12.2010). Videre sier den samme undersøkelsen at det bare de rikeste personene som sier ja til sammenslåinger – dvs at det er elitens prosjekt! Dvs dette er høyrepolitisk eksperiment.
Trolig liten økonomisk gevinst
Det er noen som tror at det er mulig å spare veldig mye ved sammenslåing av kommuner. Sett i et samfunnsøkonomisk perspektiv, tror jeg det er grunnleggende feil, blant annet fordi;
- Arbeidsoppgavene blir ikke borte fordi om man får færre kommuner
- Sentralisering, betyr mer reisevirksomhet, økte reisekostnader/og mye av arbeidstiden går med til reising fremfor på oppgaveløsning. Det krever økt byråkrati.
- Bosetningen flytter ikke (i hvert fall lite), hvilket betyr at infrastrukturen og kostnaden med den vil forbli stort sett den samme uavhengig av om man slår sammen kommuner eller ikke.
- I det alt vesentlige, kan man kanskje spare inn på rådmannsstillinger og noen ordførere i beste fall, mens man får økte kostnader på saksbehandling (for å kompensere at mer av arbeidstiden går med til reising).

Derfor tror jeg at elitens argumentasjon for sammenslåing av kommuner ikke skyldes økonomiske forhold (er bare et vikarierende motiv), men at man ikke ønsker/ ønsker å innsnevre deltakelse fra arbeidstakere og trygdede (grupper som ikke tilhører eliten og/ eller brorskapsordener). Dvs at kommunesammenslåing er en videreføring av ”EU-demokratiet” på lokalt nivå.

I den grad et kompetansenivå er/ blir svakt i små kommuner i dag , bør man eventuelt vurdere å legge slike tjenester/ arbeidsoppgaver på et annet forvaltningsnivå (stat, fylke eller fylkesmannsembetet).


Konsekvenser for lokaldemokratiet ved sentralisering
Konsekvensene vil slå ulikt ut geografisk dersom man går til det skritt å slå sammen kommuner, men det er grunn til å peke på noen forhold/ mulige konsekvenser ved en eventuell kommunesammenslåing;
- I geografisk større kommuner, vil folk sjeldnere treffe politisk valgte, spesielt politikere i sentrale posisjoner, dvs politikere som vil få betydelig mer arbeidsmengde i storkommunene – og med andre ord mindre tid til kontakt med grunnplanet.
- Folk med lang reisevei fra kommunesentra, kommer i enda mindre grad en i dag til å engasjere seg politisk/ reise på møter i viktige beslutningsfora
- Ungdom som bor langt fra kommunesentra, vil oppleve det som vanskelig å fatte interesse for deltakelse i politisk arbeid grunnet geografiske avstander.
- Det kan skje at de tidligere folkerike kommunene – i en storkommune – vil ”kuppe” plasser på valglistene, og skyve kandidater fra tidligere småkommuner nedover på lista (økte konflikter). Det vil si maktforskyvninger.
- Færre folkevalgte - kan innebære/ medføre at storkommunene velger å;
a) Delegere mer makt til byråkratiet
b) Brukere opplever lengre saksbehandlingstid (flere instanser å forholde seg til)
c) Kreve at det stort sett bare er folk med høyere kompetanse som gis anledning til å bekle viktige politiske posisjoner – fordi det anses som ”nødvendig” (dvs økte muligheter til å utestenge arbeidstakere/ trygdede med midlere/ lavere kompetanse fra politiske verv – en sak som for øvrig synes å være en viktig innenfor EU)
d) Store kommuner vil i større grad være opptatt av prinsipielle spørsmål og standpunkt, og mindre opptatt av spørsmål som angår folks hverdag på detaljnivå (dvs et system som skaper distanse til velgerne)
- Eiendommer og verdier (aksjeposter) i de kommunene som blir lagt ned, kan lettere bli privatisert (solgt) eller AS-fisert eller lignende.
- Representanter fra ”storkommunesentra” vil kunne kuppe styreverv i interkommunale selskaper på bekostning av lokale interesser.
- Det vil trolig bli flere tilfeller av sentralisering av skoler og helse- og omsorgsinstitusjoner – noe som kan bety økt privatisering på steder hvor skoler legges ned.
- Storkommune vil trolig skape større utfordringer for kvalitative gode revisorkontroller (kontroll).
- Summen av ovennevnte punkter, kan bety at valgdeltakelsen går ned – samtidig som at færre politikere en tidligere får tilført enda mer makt (samme trend som i EU).

Hovedproblemet er at de som ønsker tvangssammenslåing av kommuner i stor grad bare hevder at ”alt skal bli så mye bedre”, uten at de verken konkret kan si hva som blir bedre, eller hvordan de tenker seg å beholde velgere, og deltakelse i demokratiseringsprosesser. Prosesser som minst må opprettholdes på dagens nivå – og aller helst på et langt bedre nivå enn hva tilfellet er i dag.

Bondevik II-regjeringen, brukte økonomi og økonomiske virkemidler for slå beina under kommunene, og kommunenes muligheter til utvikling. Mange kommuner ble tvunget til å selge verdier (kraftselskaper o.l – noe de angrer bitert i dag), og noen følte seg ”tvunget” til å spekulere på børs (Terra-kommunene).
Denne politikken har hatt den konsekvens at de store merkevarekjedene har overtatt markedene i mange kommuner, fordi de lokale butikken er har maktet konkurransen fra de store kjedene, og EØS-avtalen setter forbud mot å benytte andre enn laveste anbud. Altså forbud mot å støtte lokal virksomhet. Det har den konsekvens at eierne av kjedene trekker mange skattekroner ut av kommunene – vekk fra lokal beskatning. Noe som hemmer kommunene økonomisk, og dermed kreativitet og ny vekst i kommunene.

Husk derfor; Det er en meget stor sannsynlighet for – i hvert fall om Fremskrittspartiet, Høyre, Kristelig folkeparti og Venstre kommer til makten – at de igjen vil ”sultefore” kommunene frem til sammenslåing/ forringelse av demokratiet – og salg av offentlige verdier – ofte til dumpingpriser. De har gjort det før (2001 – 2005).

Oppsummert;
- Sammenslåing av kommuner, og spesielt tvangssammenslåing av kommuner, synes å være et spill initiert av eliten.
- Den samme eliten synes å være preget av et tankegods fra EU, som innebærer mer makt over til byråkrati/ oppnevnte personer – fremfor på demokratisk valgte representanter til viktige funksjoner
- Den samme eliten vil gjøre det vanskeligere for velgere å komme i kontakt med folkevalgte – og gjøre det vanskeligere for lokale folk å kunne delta i demokratisk valgte verv (i og med at det blir færre folkevalgte i sum/ innsnevring av demokratiet)
- Eliten gjennomfører en rekke tiltak innenfor arbeid/ yrkesdeltakelse, som har den konsekvens at arbeidstakere i yrker - som normalt rekrutterer de med midlere/ lavere utdanning inntekt, samt grupper (unge/ uføre) – får det vanskeligere med å kunne delta i politikken og viktige politiske fora.

I den grad kommuner ønsker å slå seg sammen, må dette skje ut fra frivillighet og egne ønsker – ikke som et sentralt krav – eller press - fra eliten!