Har BI fått for stor makt i samfunnet?

Har BI fått for stor makt i det norske samfunnet?

Markedsliberalismen og New Public Management-tenkningen står helt sentralt innenfor aktiviteten til BI. BI er også en institusjon som rekrutterer til andre selskaper og institusjoner. Det innebærer at det samme tankegodset, den samme ”forskningen”, den samme vennekretsen og de samme miljøene som BI står i spissen for setter dagsorden for hvordan Norge skal utvikle seg.

Heldigvis er det slik at mange høyt utdannede, og enkelte innen eliten, ikke har glemt historien og fortiden – og utviser til tider stor grad av solidaritet, omtanke for andre, og respekt for demokratiet og fellesskapets verdier. Det er flott – de ser verdien av fellesskapet, fellesskapets interesser og demokratiets betydning! Det er av uvurderlig stor betydning for utviklingen av sosialdemokratiet!

a)
Markedsliberalismen og New Public Management har som hovedformål å lage et elitesamfunn, og hvor den overordnede målsetting er å redusere demokratisk politisk makt, og overføre fellesskapets verdier over til eliten. Det gjøres gjennom privatisering, ulike kvotesystemer (som bare de aller rikeste kan ta del i), monopolisering, AS-ifisering mv. Det betyr at demokratisk politisk styring, kontroll og revisjon overføres til private, dvs til personer og virksomheter (som ofte styres av grådighetskulturer), og som har helt andre etiske og moralske standarder enn hva det offentlige står for. I EU og andre land har det blitt innført et system med ”offentlige – privat samarbeid (OPS). Det betyr at private forestår finansiering, utbygging og vedlikehold – sistnevnte på åremål, og hvor det offentlige kjøper denne infrastrukturen tilbake for ”blodpenger” (til private). Et slikt system forgjelder fremtidens skattebetalere, og hvor eliten selvsagt har kontraktfestet at de skal ha pengene sine først – før samfunnet finansierer velferdstiltak til fellesskapet som for eksempel helse og omsorg, skoler, samferdsel osv osv. Markedsliberalistene vil på denne måten demontere velferdsstaten.

b)
BIs ledelsesfilosofi består også å innføre et todelt arbeidsliv. Et for eliten og de med høyere formalkompetanse – som skal være sikret gode lederlønninger, frynsegoder (fri bil, telefon, aviser osv), pensjons- og forsikringsordninger, bonusavtaler, opsjonsavtaler, sluttavtaler osv osv. Mens arbeidstakere, dvs de med lavere og midlere formalkompetanse, skal konstant utsettes for sosial dumping, midlertidige arbeidskontrakter, lave stillingsbrøker, dårlig stillingsvern osv osv. Systemet innebærer også muligheter for å kunne utstøte syke, eldre og funksjonshemmede (de som ikke er ”lønnsomme” ut av arbeidslivet). I tillegg er velferdssystemene som arbeidstakere og trygdede nyter godt av, alltid ansett som for kostbare og dyre – så markedsliberalistenes krav er at det må kuttes i disse ordningene. Kort og godt – markedsliberalistene vil innføre en ny underklasse uten økonomiske muligheter til å delta i allmenne interesser tilpasset eliten/ høyt utdannede. Ved Stortingsvalget i 2005 og 2009 sa norske velgere nei til denne utviklingen – og det klart og tydelig, men blir det demokratiske flertallet hørt?

c)
Når regjeringen skal rekruttere folk til styrer og verv og lederstillinger i helt eller delvis eide offentlige virksomheter, så hentes det så godt som alltid inn folk som står for de samme holdninger, verdier og høyrepolitiske standpunktene som det BI står for – og ofte blir de samme personene rekruttert av folk med bakgrunn fra BI.

d)
Det samme synes å gjelde når man skal sette i sammen arbeidsgrupper som skal forestå offentlige utredninger o.l, så synes majoriteten av utvalgsmedlemmene å være rekruttert fra miljøer som støtter markedsliberalismen og New Public Management fullt ut – dvs den samme politikken som den Høyre og Fremskrittspartiet står for – og som nevnte partier også offisielt står for (dermed vet vi også hva disse partiene også står for). Det mener jeg farger mye av innholdet i en del utreninger.

Det at forholdene nevnt under a, b, c og d har fått så sterk dominans i utviklingen av Norge, gjør at velgerne ofte har store vansker med å se forskjellen på om vi har en sosialistisk eller borgerlig regjering. Mye blir veldig likt for velgerne – og ikke minst ovenfor folk på grunnplanet.

Min opplevelse er at BI ofte sitter på alle sider av bordet. Først bidrar BI til å sette dagsorden, BI slipper lett til ovenfor medier, myndigheter og publikasjoner, og BI settes ofte til å evaluere offentlige prosesser og omstillinger.
Når dagsorden settes for nye offentlige omstillinger, så er forslagene full av skrivebordsteorier som de aller fleste ser på forhånd at ikke vil fungere, men av en eller annen grunn biter Stortingsflertallet på agnet – og omstillingene blir realisert. Men ingen ansatte tør å protestere, for alle mellomledere er mer eller mindre bare ”ja-mennesker”. De tør ikke annet – for den minste negative kommentar stopper all fremtidige karriere. Det innebærer at viktig informasjon kommer aldri frem til beslutningssystemene. Evalueringsrapportene (analysene) som kommer fra BI anvendes til enda mer frislipp, og det å få enda mer makta vekk fra politikerne og demokratiet. Aldri innrømmer BI at deres teorier slår feil – eller at de tar selvkritikk, og enda mindre til større involvering av ”folket på gulvet”.

Når jeg nylig hørte på en representant fra BI delta på et debattprogram i NRK om problemene med jernbanedrift i Norge ble jeg skremt. Hun fikk utbasunere om at bare ”konkurranse” får fritt spillerom, så er alle problemer løst. Enda verre er det at verken programlederen, ledelsen fra jernbaneselskapene eller politikerne tok til motmæle mot alt det røret som kom fra BI-representanten. Men det er vel trolig BI-utredningene disse støtter seg til som grunnlag for all oppsplittingen innenfor jernbanedriften. Problemene jernbanen sliter med i dag er nettopp oppsplittingen og at det ikke er mulig så se helheten for hva som må til for få en god jernbanesamferdsel i Norge.

Ikke nok med det, så har man innhentet statsråd med sterke tilknytninger til BI – det gjør meg ennå mer bekymret! Jeg er av den oppfatning at BI har fått bekymringsfullt mye makt i det norske samfunnet – sammen med tankesmia Civita.