Sjefene samles på Stortinget

”Direktører, sjefer og selvstendig næringsdrivende dominerer på Stortinget” viser en undersøkelse som ble presentert i Dagsavisen 04.01.2010. Oversikten som presenteres viser at hver fjerde Stortingsrepresentant har tittel som direktør, sjef, eller selvstendig næringsdrivende.

Representasjon fra vanlig lavlønnsyrker er det veldig langt imellom i følge Dagsavsisen.

Opplysningene viser at Stortingets sammensetning gjenspeiler ikke samfunnet! Det er ganske alvorlig! Det er på tide å denne utfordringen på alvor – og finne løsninger som kan skape en balansert styringsform av samfunnet.

Vi ser at markedsliberalismen og New Public Management-tenkningen står sterkere i Stoltenberg III-regjeringen enn i Stoltenberg II-regeringen – og er vel nå omtrent på nivå med Stoltenberg I-regjeringen (den som folket sa nei til ved Stortingsvalget i 2001). Stoltenberg III-regjeringen har så langt vist en kraftig høyredreining.
Man skal i dømme folk på forhånd, men det er ganske spesielt for den rød-grønne regjeringen å hente inn en arbeidsminister med sterke bånd knyttet mot BI. BI oppleves som en markedsliberalismens og New Public Managements sterkeste talerør i Norge – dvs de står ideologisk for en ren høyrepolitikk!

Et annet problem med dagens regjering, rådgivere og statsråder, er at de har satset altfor ensidig på unge mennesker, og som oftest med høy utdannelse. Det vil si at mange av disse har liten eller ingen yrkeserfaring som bakgrunn ut over det politiske arbeidet, og det betyr at regjeringen har rekruttert representasjon fra et ganske snevert miljø og interesser!

Stortinget har ofte møter med næringslivet og lobbyister for disse. Næringslivet og rike enkeltpersoner har økonomi, menneskelige ressurser og muligheter til å kunne påvirke den samfunnsutviklingen – og de gjør det i arbeidstiden. På arbeidstakersiden er det kun LO som driver samfunnspåvirkning gjennom det faglig politiske samarbeidet. Mange steder får arbeidstakere knapt tjenestefri til å ivareta vanlig drift av en forening av sine arbeidsgivere – det betyr at politisk påvirkning blir det enda mindre tid til.

EU står for den sterkeste pådriveren i forhold til innføring av markedsliberalisme og New Public Management – dvs ren Høyre/ Fremskrittspartipolitikk – noe EU/ EU-domstolene presser for fullt for å få i stand i andre land som bundet av EØS-avtalen.

Tjenestedirektivet åpner for å skape et todelt arbeidsliv. Et arbeidsliv for velstående og høyt utdannede, og et arbeidsliv for arbeidstakere med middels eller lav utdanning. Høyt utdannede sikres altoverveiende høy lønn, sterke arbeidsavtaler med bonusordninger, etterlønn, pensjonsavtaler, opsjoner mv, mens arbeidstakere på midlere eller lavere lønnsnivå tilsettes slik at det legges vekt midlertidige arbeidskontrakter, lave stillingsbøker (ringevikarer), samt at arbeidstakere utsettes for sterk grad av sosialdumping på lønns- og arbeidsvilkår (arbeidstakere settes til underby hverandre på lønn for å få seg et arbeid), og svekket stillingsvern mv mv.

Ved nominasjonen foran Stortingsvalget i 2009, så vi at høyresiden i Arbeiderpartiet ikke gav særlig åpning for listekandidater på Stortingsvalglistene med nei til EU-standpunkt, og det til tross for at rundt 50 % av befolkningen sier nei til EU, og bare snaut 30 % sier ja til EU jf meningsmålingene.

Eksempelet Oppland fylke viser hvor sterkt høyresiden i Arbeiderpartiet kan være, og hvor partiet ikke fant plass til nei til EU-kandidater blant de 5 første kandidatene. At det blir slik skyldes trolig (påvirkes ofte av) at muligheter for deltakelse i partiarbeid er for det meste er blitt forbeholdt direktører, sjefer og selvstandig næringsdrivende, dvs som personer som har tid og overskudd til å delta i politisk arbeid (ofte er disse de som generelt ligger på høyresiden i partiene) – samt de som ikke jobber skiftarbeid. Skift- og turnusarbeidere får ofte ikke anledning til deltakelse på fagforeningsmøter/ politiske møter – da de er på jobb. (Høyresidens og arbeidsgiversidens stadig krav til at arbeidstakere skal jobb til alle døgnets tider – dvs innføre døgnåpent samfunn – er et ledd i fagforeningsknusing og utstøting av arbeidstakere fra å kunne delta i politisk arbeid/ deltakelse på møter med betydning for samfunnspåvirkning.

Ovennevnte skaper en stor ubalanse i forhold til arbeidstakernes interesser i beslutningsprosesser både på Stortinget og i maktutøvelsen.

Vi ser dessverre at arbeidstakere og trygdemottakere drives fra skanse til skanse når det gjelder økonomi, trygghet for seg og sin familie og muligheter for å drive samfunnspåvirkning! I tillegg forsøkes det stadig å redusere på trygdeytelser for arbeidstakere som har hatt lave inntekter. Det faktiske demokratiet er på kraftig tilbaketog – arbeidstakere skal utstenges - et velregissert spill fra EU! Hvor lenge kan arbeidstakere godta en slik utvikling!